Nordøst for Narvik by ligger det et lite fjellplatå på ca 100 kvadratkilometer som heter Lánjasvárri. På norsk heter det Haugfjell. Det ligger bare ca. en mil fra svenskegrensa. Som fjellområder flest i Narvik, stuper også Haugfjell bratt ned på alle kanter, unntatt mot vest hvor Urdalen skiller det fra Rundfjellet og Bjørnfjell. Mot sør stuper det ned i først Rombakselva og deretter fjorden Rombaken. Mot vest stuper det ned i Styggedalen, Svartdalen og tilslutt Lakselvdalen. Mot nord stuper det ned i det oppdemte Jernvatnet. Ikke så bratt og høyt som mot sør og vest, men en nesten 150 meter høy vegg gjør det utfordrende å komme seg opp på Haugfjell også fra denne siden. Marianne og jeg tok med oss besteforeldre, søskenbarn og egne unger for å prøve oss, men vi hadde et hemmelig våpen.
Bjørn Forselv sier i sin første bok i serien På tur i Narvik og omegn at det før i tiden var «kun lokalkjente, litt akrobatiske og dristige personer som klarte å komme seg opp på Haugfjellet fra denne siden» (s. 74).
Et stykke oppe i fjellveggen, som forsåvidt innebærer litt utsatt klyving frem til da, er det nemlig en stor steinhelle som i sin tid har løsnet fra fjellet. Mellom denne og fjellet er det nå en 50–60 cm bred kløft. Før i tiden måtte man spenne hender og føtter mot fjellet og ryggen mot steinhella (eller omvendt), og sakte bevege seg oppover til man kom i sikkerhet øverst. Om man hadde sekk måtte denne henges under kroppen, eller heises opp i etterkant.
I 1959 ble det montert en rusten jernstige i denne kløfta, noe som gjorde det langt enklere å komme seg opp. I 2003 ble stigen plutselig fjernet, men litt senere kom det på plass en tretrapp som forenklet adkomsten betraktelig, og gjorde turen opp på Haugfjellet til en attraktiv tur for barnefamilier med et ønske om litt spenning.
Vi parkerte bilen på vestsiden av Jernvassdammen, nærmest under den. Derfra gikk vi på nedsiden av dammen, krysset det som er igjen av Jernvasselva, og forserte de lettgåtte bergene opp mot foten av fjellveggen. Det er merket sti hele veien som man lett kan følge. Stigen kunne vi enda ikke se. I vest stupte etterhvert bergene ned i det dyptliggende Dalvatnet, som er kilden til Svartdalselva.
Ved foten av fjellet ligger det noen store steinblokker som må forseres. Så fortsetter stien langs fjellsiden. Her var det lagt ut tau, noe som gjorde det litt enklere å buksere 4-åringen og de andre litt større barna opp. Besteforeldrene på sin side takket for seg.
Så kunne vi se kløfta og Stigen, med sine 22 trinn. Det var selvsagt stas for ungene. På toppen av trappa var det fortsatt en del utsatte partier, og igjen var det lagt ut noen tau vi kunne benytte oss av. Og så var vi plutselig oppe på fjellplatået.
Der oppe på Haugfjellet videt horisonten seg ut over oss. Vi tok sikte på den største varden og småløp opp de fine små svaene. Utsikten er formidabel. Man ser store deler av Nygårdsvassdraget og mye av den vakre og ville Narviknaturen som veksler mellom snødekte topper, blanke vann og frodige åssider. Herlig!
