Der trikken nå med en ulende lyd pløyer seg forbi Bekkestua sentrum i Bærum gikk det en bekk i gamle dager. Ved denne bekken lå det en fattig husmannsplass med et to etasjers tømmerhus. Denne plassen het Bekkestua og skulle i 1924 gi navnet til en holdeplass på Bærumsbanen – banen som senere ble kalt Kolsåsbanen – og ennå senere til den småbypregede Bekkestua i utkanten av Stabekk. Navnet «Stabekk» på sin side er sammensatt av «stadr» som betyr stille og «bekk», og er antatt å skulle bety den krokete, stilleflytende bekken.
Et godt stykke nordøst for Bekkestua sentrum, fortsatt i samme fylke, men denne gangen i Nannestad kommune, i det som kalles Romeriksåsene; der ligger en annen liten tømmerstue langs en bekk. Også denne stua kalles Bekkestua, men denne gangen heter bekken Eiksbekken; den renner bare et par meter fra trappa til Bekkestua og den er langt fra stille. Dette er en av Den Norske Turistforenings små perler i Oslomarka; kort anmarsj men allikevel lite besøkt, eller snarere av den grunn lite besøkt. Hytta ligger pussig nok vegg i vegg med en annen hytte ved samme navn. Denne er drevet av det lokale idrettslaget og er ikke tilgjengelig med DNTs universalnøkkel.
Den lille familen Wahlstrøm Kaasin pakket seg selv inn i bilen og reiste til nettopp Bekkestua; den lille DNT-hytta på Romeriksåsen. På grunn av teleløsning måtte vi parkere nede ved Bråten ikke langt fra Eltonåsen i nærheten av Ask. Vi kunne dermed gå tre km rett vestover inn til Grøsåkervangen hvor man vanligvis parkerer, før vi beveget oss de siste to km nordover mot Bekkestua. Første del av turen var på tørr grusvei, noe som passet oss godt med Willia Konstanse trygt plassert i løpevognen sammen med mat og annet turutstyr. I tillegg hadde Marianne og jeg hver vår sekk. Siste del av turen ble heldigvis litt mer strevsom siden vinteren ikke helt hadde sluppet taket og snøen lå doven, kornete og vårmyk på grusveien.
Vel fremme ved Bekkestua med den klukkende og vårstore Eiksbekken satte vi oss ned under vårsolas ettermiddagsøkt og bare nøt tilværelsen. Willia Konstanse akte seg rundt på teppet og glippet med øynene i det sterke lyset. Hytta er spartansk og praktisk med kjøkkenkrok, stort bord med pinnestoler og vedovn i oppholdsrommet og to køyesenger i soverommet. Vi følte oss straks hjemme. Kvelden forløp rolig og vakker med grilling og kaffe ute på hyttetrappa i den svinnende vårdagen. Etterhvert ble det kjøligere; vinden tok mer tak og vi flyttet oss inn. Mens mørket sakte seg innover oss satt familien samlet rundt bordet og småpuslet.
Jeg leste i boken «Romeriksåsene» av Thor Sørheim fra 2008 som jeg fant i hyttas bokhylle. Selv om jeg er interessert i lokalhistorie er ikke alltid slike bøker verken spesielt spennende lesning eller velskrevne, men denne var faktisk både spennende og velskrevet. Thor Sørheim er nemlig en allsidig forfatter, han har skrevet flere lokalhistoriske bøker, diktsamlinger, romaner og barnebøker.
Særlig interessant må det for ham ha vært å undersøke og skrive om den gyldne tiden under godseier Nils Olav Young Fearnley (etterkommer etter maleren Thomas Fearnley (1802-42)) og Ingeborg Fearnley på Aas gaard i Hakadal. De flyttet inn på gården i 1924 – samme år som stoppestedet Bekkestua i Bærum fikk sitt navn – og ved siden av storstilt produksjon av blant annet kumelk til barn, trakk de til seg kongelige og den tidens kunstnere.
Hver vinter i mars i årene etter 2. verdenskrig var det sammenkomster hvor noen av landets betydeligste kunstnere og andre representanter for åndslivet deltok. Henrik Sørensen, Harald Kihle, Willy Midelfart og Per Krogh var blant kunstnerne som valfartet til familiens jaktslott oppe på åsen ved Raasjøen, og som også har malt en rekke flotte vinterbilder fra traktene omkring. Av andre kulturpersonligheter som kom hit kan nevnes prins Eugen, kong Haakon og dronning Maud, riksantikvar Harry Fett og den Nobelpris-vinnende forfatteren Pär Lagerkvist som skrev deler av boken «Barabbas» her. Dagene på jaktslottet gikk med til god mat, konversasjon og kunstnerisk arbeid. Aas gård ble restaurert i 1930 ved arkitekt Arnstein Arneberg som blant annet tegnet Rådhuset i Oslo og lot blant andre vennene Williy, Per og Henrik smykke det ut.
Jeg sitter i lyset fra stearinlysene i Bekkestua og leser. Mine herlige jenter ligger i den ene køyesengen innenfor på soverommet. Det knitrer i vedovnen og mørket har lagt seg utenfor. Mørket innenfor titter ut med lysende øyne. Jeg kan åpne døren ut mot bekken og suset fra den blir med ett øredøvende. Jeg spør meg selv om når en bekk går over til å bli elv, og tenker at mange bekker små gjør en stor å, og at det må ha sammenheng med både størrelse og utløp i hav eller innsjø. Koppen med varm kaffe er uimotståelig selv om jeg burde la være, natten kan bli lang og våken.
Jeg sitter med ett som flue på veggen i jaktslottet ved Raasjøen en kald natt i mars. Den tjuefemte sekken med ved er snart slutt og kultureliten rundt den store klebersteinspeisen i peisestuen er døsige etter elgstek og vin. Samtalen går tråere og varmen er seget så til de grader inn til margen at det begynner å klø innvendig. En ny dag ligger på vent bak grantrærne, med oppvåkning i grålysningen, frokost, noen timer ute med skisseblokk og kullstifter før lunsj, arbeid igjen, og deretter omkledning og middag. Lukten av tobakk og tunge ulldresser, nylonstrømper og parfyme blander seg med dunsten av vin og peisos. De reiser seg og takker vertskapet for nok en herlig aften.
Jeg reiser meg, går ut og skyller kaffekoppen i Eiksbekken. Ser på snøflekkene nede i veien. En tanke går til faren og de to barna vi så komme syklende forbi her tidligere på dagen; de ligger nok i teltet sitt der veien stanser. Barnelatteren har stilnet for i dag. Jeg pusser tennene og går inn i hytta. Jeg ser til ovnen, blåser ut stearinlysene og kler stille av meg. Jeg hører den vante og gode lyden av to mennesker som puster i køya ved siden av meg, den ene varmt og en anelse tungt, den andres pust er mer som en lett hvisken i natten. Jeg legger meg i soveposen og sover drømmeløst.
Lyset vekker oss alle tidlig. Jeg fyrer opp og setter på kaffen. Lydene er så annerledes om morgenen. Det er grått utenfor og bekken suser. Jeg tar Willia Konstanse i vogna og vi to går en liten tur videre langs veien. Den slynger seg et kort stykke oppover før den gjør en bue og ender ved Buvatn. En fast leirplass er etablert der og de to barna fra i går sitter utenfor og leker. Faren befinner seg trolig inne i det grønne tremannsteltet. Det er snart frokost. Faren kommer ut av teltet. Jeg rusler tilbake, og i det jeg kan skimte Bekkestua har Willia Konstanse sovnet.
