Grip dagen heter det, og man skal leve i nået, men nået synes å unndra seg en rik opplevelse. Det synes som om timene og dagene våre løper av sted uten at vi liksom klarer å stikke fingrene skikkelige ned i den rike og saftige mulden som gir livet fylde. Hva er det med nået, eller våre forventninger til nået, som gjør det så uoppnåelig? Hvordan skal vi egentlig gripe nået an?
Det kan synes som om vi ikler nået et krav om å likne på fremtidsdrømmen eller minnet om fortiden. Både i minnet og i fremtidsdrømmen slipes virkelighetens skarpe kanter slik at den fremstår forfrisket som etter et sommerlig regnskyll; den er enten-eller og den er farget av oppnåelsens eller målets sterke farger. I retrospektiv fremstår gjennomlevde handlinger og hendelser som deler av et større meningsfullt hele. I denne teorien om det som har vært dekkes en rekke detaljer bak glemselens slør, og historien fremstår som tydelig og gjerne positiv.
I fremtidsdrømmen kuttes vanskelige deler vekk slik at veien frem fremstår som rettlinjet og uten hull. Hendelser og handlinger som skal til for å oppnå drømmens crescendo blir som ubetydelige skygger i lyset av dette, og tillegges ikke nok vekt. I drømmens møte med realiteten skuffes vi, og skuffelsen finnes alltid i nået.
I minnet og i fremtidsdrømmen er kroppen kastet vekk. Denne utgjør en betydelig dødvekt for disse overmodige herrer. Men uten kroppen er vi ikke lenger i stand til å føle virkeligheten på kroppen, verken den som har vært eller den som kan komme. Uten å føle virkeligheten på kroppen finnes verken virkeligheten eller kroppen, og uten disse bestanddelene sanser vi ikke. For den sanseløse er verden et sanseløst og et enkelt enten-eller-sted. Kroppens sensoriske tilbakemeldinger betyr enormt for vårt velhavende. Selv det vakreste sted kan være stygt i lyset av en tung smerte.
Ved å ikle nået det retrospektive eller fremtidsdrømmens blendende klesdrakt skaper vi en forventning til nået som det aldri vil kunne leve opp til. For å leve riktig i nået må man kle av det disse tykkflossede draktene som skjuler hver en ujevnhet under tidens raske føtter. Man må kle nået nakent og la virkeligheten stryke seg inntil en med all sin ru skjeggprakt eller dens myke hånd.
I nået bestemmer kroppens indresensoriske status den ytre verdens forgodtbefinnende. Tørste, sult, gnag eller kulde er alle med på å sette sitt negative preg på solen som skinner på fjellsiden der oppe hvor snøen akkurat har lagt seg en tidlig høstmorgen. Eller sjokoladen som sukrer de regnvåte grantrærne en sur, men vakker vårdag.
Kroppen kan lures. Den kan døyve sine plager hvis blikket er festet langt der fremme i fremtidsdrømmen, på suksess, på prestasjon eller på livet etterpå. Man da lever man ikke i nået.
[Denne teksten er blitt bearbeidet og gitt ut i det danske tidskriftet «Filosofi» nr. 1, 2010 for filosofilærere i videregående skole. Teksten finnes her: https://kaasin.no/filosofi/carpe_diem.pdf.]
2 svar til “Grip dagen?”
Takk Odd. Du har helt rett, balansen er viktig. Det er superviktig å ha drømmer og minner. Mitt poeng er bare at man ikke skal tro at nået har de samme kvalitenene som disse. Nået er råere og innehar flere kvaliteter enn drømmen og minnet. Når man snakker om å leve i nået er det positivt vinklet; man skal kose seg med nået og ikke bare minnes det i ettertid som noe man ikke helt klarte å ta del i. Mitt poeng er at skal man kose seg i nået må man ta med på kjøpet de kanskje litt kjipe tingene som minnet eller drømmen glemmer. Denne balansen synes jeg du gir utrykk for på nettsiden din når du sier at du skulle gjerne brukt lenger tid på å gå Norge på langs. Det virker på meg som du da savner å være i nået og på tur.
Gjennomtenkt og kreativt formulert innlegg. Og jeg er helt enig. Men hva med balansen? Vi må ha fremtidsdrømmer og forventninger, det gir livet perspektiv, ambisjon og glede. Samtidig må vi være tilstede i nuet. Jeg erfarer at det er en balanse mellom eller en kombinasjon av disse som gir livet fylde.