Alle som skal ut på feltarbeid i regi av Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), skal gjennomgå et sikkerhetskurs for hvordan man skal ferdes på Svalbard. Bjørn Andrè og jeg møtte opp på UNIS-bygget kl halv ni i morres sammen med tre andre personer for å få dette kurset. Vi ble foredratt for i halvannen time om farene med bre – 60 prosent av Svalbard er dekket av bre – og farene for isbjørn. Et meget nyttig og interessant kurs. Vi ble også vist nødpeilesender og satelittelefon.
Deretter bar det ned på «Logistikkens» store lager av skuterdresser etc. «Logistikken» er de som utstyrer forskerne med det de trenger av utstyr til feltarbeid mm. Vi tok på oss et par skuterstøvler og fikk hver vår jaktrifle i hånden. Så bar det til skytebanen i en overfylt jeep et stykke unna Longyearbyen. Vinden hylte og med -20 grader var det vel en effektiv kulde på nærmere -35 grader da vi sto barfingret og fiklet med våpen og skarp ammunisjon i den halvoverbygde bygningen.
Vi skøt fem serier, to liggende, to sittende og en stående. Den vanligste posisjonen for skudd på isbjørn er sittende på huk, da får man både overblikk og støtte for rekyl og sikte. Skuddene smalt skikkelig og rekylen var tøff for skuldrene, men vi traff da blinken med bilde av isbjørn og i treffsonen som er de vitale indre organer. Hjernen er så liten at det nytter lite å skyte på hodet.
Etter hutrende lapping av blinker mellom hver økt og retur av blinkene, så fikk Bjørn Andrè og jeg forsøke hvert vårt skudd med signalpistol. Den skyter ut en liten granat som eksploderer 100 meter unna og skremmer bjørnen. Å skyte bjørn er ulovlig, man prøver på alle måter å skremme den vekk så langt det går, og da er signalpistolen bra å ha. Neste skritt er å skyte for å skremme før man eventuelt er nødt til å skyte for å drepe. Men først og fremst er første bud å fjerne seg fra bjørnen. Det er vi som er inntrengere her oppe.
