Det er tidlig påske i år, og været bærer noe preg av dette. Jeg sitter på familiens hytte på Dagalifjell, ved Hardangerviddas mektige føtter, vinden uler utenfor og snødrevet skavler seg opp rundt hytteveggen. Gradestokken viser 9 kalde, og jeg vegrer meg for å gå ut, annet enn for å hente vann og ved.
Været kan til tider vise seg ondskapsfullt. I det minste snakker vi noen ganger om været som noe ondt. Eller vi sier om naturkatastrofer at de er en straff. Det er forresten kanskje bare fortidige mennesker som omtalte naturen i slike vendinger. Nå som før er naturkatastrofer og værets herjinger med oss vår egen skyld, men nå ikke for våre personlige synder mot en eller annen gud, men våre synder mot Gaia, vår planet, vårt altomfattende økosystem.
Det er ingen tvil om at vi må gjøre noe med våre synder mot Gaia, men jeg vil la dette ligge for øyeblikket. La oss snakke om dårlig vær. Ja, det dårlige været som har vært til alle tider, og som vi mennesker har hutret under og kjempet oss gjennom i årtusener. Arne Næss forteller i boken Det gode lange livs far, om livet på hytta Tvergastein under Hallingskarvet, at han en gang brukte nesten en time på å gå 50 meter ut av hytta og tilbake i en voldsom snøstorm.
Se, Glaukos, nå bryter sjøen høy,
det står en diger sky bak Gyrai-fjellet.
Storm.
Redd.
Slik leser dikteren Arkhilokhos, i Svein Jarvolls gjendiktning i boka Arkhilokhos: Fragmenter, fra øya Paros i Kykliadene i Hellas på 600-tallet f.Kr. de plutselige skydannelsene ved Gyrai-fjellet, et vanlig varsel om dårlig vær i de traktene.
Og da solen ble formørket i år 648 f.Kr. jog frykten nok en gang gjennom ham. Alt som var kjent, kjært og godt ble snudd opp ned.
Nå er det ingenting som lenger kan forbløffe oss:
alt er blitt mulig, vi vedkjenner oss alt,
vi kan ikke benekte noe nå; for Zevs, den vise,
har vendt dag til natt, han har slukket solen,
han har lagt det glitrende lyset i aske.
En kald frykt gjennomtrenger oss, vi ser med kaldt blikk
store landdyr streife fra havdyp til havdyp,
og delfiner tumle på høydene bak byen.
Naturens herjinger har alltid fascinert oss, og ikke minst gjort oss fulle av frykt og avmakt. Det er som om vi først når stormen herjer, etter finværets idyll, kan se vår egentlige plass her på Gaia, som ynkelige utstikkere på et sandkorn i universet. Gudene ville neppe fått sin rotfestede plass i menneskenes hjerter hvis gode dager fulgte gode i generasjoner.
Den vennlige, gode naturen som vi trives i, som vi lar speile i solbriller og på glansede feriebilder, den naturen som Den Norske Turistforening og turistkontorene lokker med, den naturen som står som en garantist for vårt jordiske liv, den naturen som trekker oss til påskefjellet; denne kaller Arne Næss i en senere bok, Naturlig rik av Bård Løken og Mia Svagård, for natur med stor N. Natur med stor N er natur vi setter pris på, som vi tilkjenner stor verdi og gir vår kjærlighet. Denne står i kontrast til den naturen som er den kosmiske verdensorden, den ville ødeleggende naturen med liten n som herjer, som ikke bryr seg om sine innvånere, seg selv i bunn og grunn, og som dreper for fote selv på påskefjellet uten noen som helst følelsestilknytning. Natur med liten n er et biologisk system hvis indre liv er oppstandelse og død, og som sådan er verdinøytralt. Naturen er ikke ond. Ei heller er den god. Den er som Nietzsche sier; hinsides godt og ondt.
Dermed sitter jeg her inne foran peisen, i varmen, med en god bok og et glass vin og tenker at Naturen er et godt sted, selv om vinden pisker med snøkorn utenfor. Den er god fordi jeg har det godt.
