Kategorier
Skitur Video

Halve Sverige på tvers langs polarsirkelen

Jeg skal være den første til å tilstå at jeg har vært naiv. Å skulle gå Sverige på tvers langs polarsirkelen på ski – fra Juoksengi på grensen til Finland, til Polarsirkelsenteret på Saltfjellet, via Jokkmokk, over 400 km i luftlinje på to avsatte korte uker – det var en plan uten realitet.

Jeg anvendte i mitt hode et skjema som benytter seg av høyfjellets åpne vidder med hardpakket snø som standard, og kunne basert på dette angi at vi ville kunne klare de nødvendige 30 km om dagen. Realiteten ble en noe annen.

Vi møtte en vegg av tett skog med meterdyp løs snø. På toppen av dette fikk vi ekstrem kulde avløst av snøvær med null grader og et vanvittig kladdeføre. Alt dette gjorde det umulig å rekke frem til Norge, og vi måtte avbryte forsøket halvveis i metropolen Jokkmokk. På tross av dette hadde vi en flott tur, Hans Jakob Rogstad og jeg. Utstyr, kropper og kameratskap fungerte optimalt i de 250 harde kilometerne vi tilbakelagte. Terrenget var for det meste absolutt ikke spektakulært, med vanvittig store hogstfelt av både eldre og nyere dato, men det var da noen uberørte perler innimellom, som for eksempel Granlandet naturreservat med sine vidstrakte myrer.

Når min naivitet nå er fastlagt må det sies at Hans Jakob med sin dype innsikt i kartlesning hadde en viss velbegrunnet og sunn skepsis til realiseringen av prosjektet. Allikevel tråkket han til med krum nakke og godt humør. Vi hadde flotte kvelder mellom primusene i teltet, over nok en kopp kaffe og litt avec. Alt i alt ble det derfor en minneverdig tur, men som nok allikevel for en god stund setter min besettelse rundt det å skulle følge polarsirkelen litt på vent. Det finnes en rekke områder i Sverige som er av langt høyere kvalitet når det kommer til naturopplevelser enn skogsbeltet i Norrbotten og sørlige Lappland. Nasjonalparkene Muddus, Sarek og Stora Sjöfallet er for eksempel slike.

Allikevel, som Johann Wolfgang von Goethe så godt sier det den 2. januar 1787 i sin bok Italiensk reise som jeg hadde med på turen:

Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige ting. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme.

Johann Wolfgang von Goethe, Italiensk reise

Han har rett den gamle mester. Nå vet vi i alle fall hva halve Sverige ved polarsirkelen er for noe. Vi strevet oss hver meter over overflaten av dette skogdekte området, så spor etter elg, hare og kanskje ulv ved ett tilfelle. Vi så rev og reinsdyr skremmes av oss, og vi så storfugl kaste seg utfor trærne i flukt fra oss i det vi skubbet oss fremover. Vi møtte menneskene som spredt bor og sliter der oppe. Vi merket kulden og snøen, ja alle elementene fikk fritt herje med oss, og selv nå kjenner vi bare en brøkdel av dette området, men når vi siden leser om det eller ser bilder derfra, så kan vi nikke gjenkjennende på hodet og si: der har jeg vært med hele meg.

Goethes vise ord fanger ikke bare i seg turens formål som sådan, men knytter også an til mine preliminære studier av områdets historikk og da særlig sett i lys av nettopp polarsirkelen og geodesi (læren om jordens kurving bl.a.) generelt.

Nord-Sverige og Tornedalen – dalen som skiller Sverige og Finland nord for Bottenvika hvor Torneälven renner – var av interesse for opplysningstidens forskjellige vitenskapsmenn og reisende. I år 1663 kom den italienske presten Francesco Negri (1624-1698) til Tornedalen. Han forteller ordrikt i brevs form utgitt under navnet Viaggio settentrionale om livet på Nordkalotten, om finner, samer og dyrelivet, i hovedsak jerv og rein.

I år 1732 besøkte vitenskapsmannen Carl Linnæus (1707-1778), eller på latin Caroli Linnæi, mer kjent som Carl von Linné, Tornedalen. Linné skulle undersøke det nordlige Lappland, innbyggernes spesielle levemåte og deres helse. Hans ekspedisjon ble langvarig og han tilbrakte det meste av tiden i traktene rundt Kemi, Torneå og Kalix. Hans bok fra denne turen, på latin Iter Lapponicum, eller Lappländska resan fra 1732 er en merkelig bok å lese. Den gode Linné veksler blant annet mellom reiseskildringer, matoppskrifter, planter og medisinske råd. Boken er arkaisk og har så mange underlige latinske vendinger for den lærde leser at man blir lattermild. Boken er for å si det mildt en prøvelse å lese, men gir et inntrykk av folkeliv og kultur fra denne avsondrede verdenen.

På sommeren 1799 besøkte italieneren Guiseppe Acerbi og engelskmannen Edward D. Clarke Tornedalen. De har begge skrevet reiseskildringer fra sine forskningsreiser. I selskap med Acerbi reiste den svenske offiseren Anders Fredrik Skjöldebrand som er mest kjent for sine malerier av landskapet i Torndalen.

Ingen av de nevnte herrer gjorde noen særlig notis av polarsirkelen som naturlig nok var mitt fokale punkt i mine forstudier. På 1700-tallet var jordens form et brennhett tema og den endelige bekreftelse av Newtons matematiske prediksjon av at jorden snarere enn å være trykket sammen på sidene er flatklemt på polene var ikke bare et personlig anliggende for de involverte vitenskapsmenn, men et statlig anliggende. En innsats i så måte sto den franske matematikeren Pierre-Louis Moreau de Maupertuis for. Han ble sendt på en ett år lang ekspedisjon mellom 1738 og 1739 til den ville dalen Tornedalen langs Tornälven som renner langs den nåværende grensen til Finland og ut i Bottenvika. Nettopp ved det stedet vi la ut på vår ferd utførte altså denne underlige matematikeren sine strevsomme trianguleringer for å bedømme lengden på en breddegrad langs meridianen som ligger i dette området. Hans kamp mot kulde og dyp snø står i et merkelig tidløst broderskap med våre bestrebelser, og i en like underlig kontrast til Goethes dannede flukt til Italia nesten 50 år senere som kontrasten jeg gav lesningen av denne sistnevnte boken i et klamt lite telt med kun de aller mest basale gjøremål for opprettholdelse av liv og fremdrift i fokus.

Det sentrale punktet for Maupertuis trianguleringer var Aavasaksa. De andre målestedene var kirketårnet i Torneå, Kaakamavaara, Huitaperi, Nivavaara, Horilankero, Niemivaara, Pullinki, och Kittisvaara i Pello. Med andre ord holdt Maupertuis seg på finsk side av Tornälven, mens vi holdt oss på den svenske siden. Men slitet hadde vi felles. Her er et par utdrag fra hans bok The Figure of the Earth fra 1738, hentet fra boken The Man Who Flattened the Earth av Mary Terrall fra 2002 om Maupertuis liv.

We had to perform operations that would be difficult in most accommodating regions, in the wilderness of a nearly uninhabitable country, in that immense forest that stretches from Torneå up to the North Cape. There were only two ways of penetrating into that wilderness, and we had to use both of them: one by navigating a river full of cataracts, the other by crossing dense forests or profound swamps on foot.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 119

I will say nothing of the hardships nor of the perils of this operation; you may imagine what it is to walk in two feet of snow, carrying heavy measuring sticks, which must be continually set down in the snow and retrieved. All this in a cold so great that when we tried to drink eau de vie, the only drink that could be kept liquid, the tongue and lips froze instantly against the cup and could only be torn away bleeding. A cold so great that it froze the fingers of some of us, and continually threatened us with yet greater accidents.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 123

Reisen

Vi startet reisen til Juoksengi tidlig om morgenen lørdag 1. mars 2008. Vi ble kjørt til Oslo Sentralstasjon hvor vi fikk buksert våre kolli om bord på toget til Stockholm. Vår bagasje bestod av to pulker pakket i hverandre, to par ski og staver og fire store bagger. Vi var på forhånd nervøse for om det skulle bli noe pes rundt mengden bagasje siden vi ikke klarte å få noen bekreftelse på at det var greit verken fra norske eller svenske jernbanefolk, men det ordnet seg uten protester fra noe hold.

I Stockholm byttet vi tog og tok nattoget til Luleå. Derfra tok vi tidlig på formiddagen neste dag buss til Haparanda som er tvillingby til Torneå på finsk side. Derfra tok vi buss videre til Juoksengi hvor vi ca. kl 1500 kunne gå av ved en parkeringsplass med en rekke skilter som omhandler og markerer polarsirkelen.

Vi hadde under togturen mer og mer innsett at dette kom til å bli en tur preget av dyp snø og tett skog, så vi var svært lykkelige da vi kunne konstantere at det gikk en skuterlede 40 km vestover fra Juoksengi. Etter noen mil skulle det være mulig for oss å komme inn på en ny lede etter Härkmyran like før tettstedet Polcirkeln. Denne ville føre oss først til Murjek lenger sør, deretter Vuollerim ennå lenger sør, før leden går nordvestover mot Jokkmokk. Jeg tok et bilde av skiltet som grovt tegnet viste oss leden med mobiltelefonen. Dette bildet brukte vi som navigasjon videre på turen, da det underlig nok på kartene ikke er angitt hvor ledene går.

Dag 1 – søndag 2. mars

Klokken 1600 søndag den 2. mars kunne vi altså starte turen vestover fra Juoksengi mot Jokkmokk. Skuterleden slynget seg innover skogen i et noe ulendt terreng. Vi hadde en gryende følelse at dette kom til å ta tid, men vi klarte da å tilbakelegge 9,5 km før vi slo leir på en kolle. Effektivt i vestlig retning var dette bare 6,5 km, men vi var allikevel fornøyde. Snøen var løs og dyp og gradestokken viste -8 grader.

Dag 2 – mandag 3. mars

Vi våknet til fast tid klokken 0500 og det samme grå været som dagen før, og gradestokken viste -12 grader på morgenen og var steget til -10 grader da vi begynte å gå klokken 0730. Vi fortsatte på skuterleden i et ganske kupert landskap med endeløs skog. Vi møtte ingen bortsett fra ensom skiløper og et par tiur hele dagen. Været forandret ikke karakter, men terrenget åpnet seg noe opp på slutten av dagen da vi kom til det lille stedet Jänkesjärvi ved et vann med samme navn. Vi rundet dette da det skumret og slo leir like etterpå. Vi hadde da tilbakelagt 30,3 km – effektivt i vestlig retning 24 km – på 9,5 timer og var slitne. I tillegg til såre rumper hadde tverrstaget på pulken til Hans Jakob knekt i de harde utforkjøringene. Vi lappet den sammen med et strammebånd og den plaget han ikke mer på turen annet enn ved at staget ble noe mer føyelig. Dette var andre gang dette tverrstaget knakk, men denne gangen på den siden han ikke hadde sveiset tidligere. Ekspedisjonsstaget som jeg har er nok en del sterkere, men allikevel skal det ikke knekke. Fjellpulken burde kunne skilte med bedre kvalitet.

Dag 3 – tirsdag 4. mars

Det samme grå været møtte oss da vi slo teltduken til side, men temperaturen hadde sunket noe og gradestokken viste -15 grader. Temperaturen sank ytterligere utover dagen og viste -19 grader på kvelden. Etter å ha fulgt skuterleden i 7 km måtte vi forlate den for å bevege oss videre vestover. Terrenget var noe lettere, men fortsatt møtte vi koller, både ferske hogstflater og tett ny skog på eldre hogstflater. Gammel skog fant vi nesten ikke, og det var til tider et mareritt å komme seg gjennom krattskogen i den dype snøen. I skumringen gikk vi over vannet Rönsjärv og slo leir ikke lenge etter, bare noen kilometer unna den store Kalixälven. Da hadde vi gått 27 km den dagen – effektivt bare 16,5 km – etter 9,5 timers gange.

Dag 4 – onsdag 5. mars

Gradestokken viste -27 grader klokken 0500 og himmelen var og ble blå denne dagen. Selv solen varmet etter hvert, men det var kaldt da vi nådde fylkesvei 392 som i sør går gjennom Överkalix og i nord ender i Pajala. Veien går langs Kalixälven som vi var nødt til å krysse, og vi gikk et stykke langs veien for å finne et sted å komme oss over hvor det ikke var åpent vann. Det fant vi heldigvis etter en liten stund. Første store usikkerhetsfaktor var overvunnet, men det begynte allikevel å demre for oss at vi ikke ville komme til å nå helt til Norge på de to ukene vi hadde til rådighet.

Terrenget var noe kupert og som vanlig var det tett skog, men det var også noe avveksling med fine myrer. Vi så en del dyrespor og trolig spor etter ulv, men foruten at vi støkte en del storfugl var det stille i skogen. Vi krysset nok en elv, Ängesän, etter en del roting i skogen. Krysningen var uproblematisk sett bort i fra den bratte og svært skogskledde bakken opp til skogsbilveien på oversiden. Det ble betraktelig varmere utover kvelden og gradestokken viste -12 grader da vi slo leir på en høyde etter nok en svært strevsom oppstigning. Det var vel her at jeg etter hvert forstod at man som menneske på tur bare har to tilstander; klamkald og klamvarm. Disse veksler uten noen form for mellomtilstand. Under oppstigningen var vi klamvarme, mens vi raskt ble klamkalde da teltet skulle settes opp.

Rutinen med oppsett av telt hadde på dette tidspunktet blitt fastspikret. Vi hadde fra første dag vært enige om hvem som hadde hvilken inngang, og før vi gjorde noe annet tråkket vi teltplassen slik at den kunne herde mens vi kledde på oss dunjakke eller byttet undertøy. Teltet ble så satt opp før vi kastet inn alt vi skulle ha med oss inn. Jeg samlet snø og Hans Jakob monterte primuser. Med slike rutiner var vi godt nede i posen med varme i teltet under én time etter leirslagning. Denne dagen klarte vi 25 km på 9 timers gange.

Dag 5 – torsdag 6. mars

Vi våknet til en -15 grader grå morgen med snøvær. Dette vedvarte hele dagen. Vi kom etter en kort stund ned til det forlatte stedet Åmynnet hvor broen var borte og vi måtte krysse den mer eller mindre isfrie Langsån. Deretter fulgte vi en veistubb frem til europavei 10. Der tok vi raskt av på en vei sørvestover forbi det lille stedet Ertsjärv og et stort vann som heter Bönträsket. Vi gikk delvis skøytende langs den islagte veien i 16 km før vi kom frem til Risträsk hvor vi tok av på en etter hvert ubrøytet skogsvei nordvestover. Her var det dyp snø og vi gikk ikke mange kilometerne før vi slo leir like ved en kolle som skilte oss fra Granlandet naturreservat. Vi klarte 31 km den dagen, effektivt 23,5 km vestover, på 8,5 timer.

Dag 6 – fredag 7. mars

Denne dagen tok vi det ganske med ro etter en tøff start opp kollen i meget dyp snø. Det gikk uendelig sent. Det gikk faktisk så langt at vi spurte oss selv om vi skulle tørre å bevege oss videre langs denne ruta fordi vi nå kom inn i områder langt fra folk og veier, men vi fortsatte heldigvis. Det var også rimelig kaldt selv om solen varmet i det nydelige været. Etter hvert kunne vi bevege oss innover uberørt mark i Granlandet naturreservat. Men her gikk det også uendelig tregt, ca 2,5 km i timen i dyp snø på trått føre. Men for et fantastisk landskap! Utrolig store flate myrer bare adskilt av belter med tett granskog. Men i kulden var alle skapninger stille, det var som å gå i en forlatt eventyrverden med snøen hengende tung på trærne og solen som skinte i milliarder av krystaller. Vi byttet på å gå først i sporet, men ble allikevel dyktig slitne.

Etter å ha gått i 6,5 timer og tilbakelagt bare 13,2 km bestemte vi oss for å slå leir i solsteken på utsiden av naturreservatet. Endelig skulle vi få brent et skikkelig bål. De neste timene gikk med til å etablere bålplass. Vi hadde med oss både buesag og øks, så vi fikk ned en del grovt tømmer. Vi orket ikke grave oss et par meter ned i snøen for å lage bålgrop så vi tråkket bålplass etter oppskrift av Hans Jakob. Først tråkket vi snøen hard, deretter la vi et lag med granbar før vi igjen la snø, dette gjorde vi et par tre ganger. Deretter la vi to lag med fersk bjørkeved i kryss tett inntil hverandre. Så la vi på tørr granved og tente på. Mens dette pågikk gikk solen ned, det skumret og temperaturen falt med 13 grader på halvannen time. Vi ante at dette kom til å bli en kald natt.

Bålet, som i begynnelsen raget en halvmeter over snønivået begynte å brenne seg nedover etter hvert og vi satt på hver vår seng av hardtrampet snø og granbar hvor vi tørket klær og laget mat. Hans Jakob sørget for skikkelig grankrydret mat da han med en uheldig manøver veltet kjøttgryta på bakken. Allikevel smakte maten. Etter hvert som mørket omsluttet oss sank temperaturen til under -30 grader. Hvis man gikk vekk fra bålet kunne man høre at det begynte å knitre i klærne.

Etter noen runder med kaffe og konjakk gikk vi inn i teltet og la oss. Vi sov litt mindre enn vanlig, men det gikk greit selv om temperaturen viste -32 grader da jeg på morgenkvisten måtte på do.

Dag 7 – lørdag 8. mars

Denne morgenen var det tungt å komme seg ut av posen. Når det er så kaldt må man virkelig manne seg opp for å få fyr på primusen og komme seg i aktivitet. Hans Jakob tente som sedvanlig på primusene, og denne morgenen kunne vi fyre ekstra siden vi hadde brukt så lite parafin kvelden før. Det tok oss en stund å bryte leir. Innerstøvlene mine som jeg kvelden før hadde tørket på bålet og stappet ned i en pakksekk fordi jeg tenkte de var tørre, var helt frosne. Tidligere på turen hadde jeg hatt de nede i soveposen. Det fortsatte jeg med etter denne dagen. Jeg brukte to timer med intensiv bevegelse av tærne da vi var kommet oss på skiene for å bli varm. Vi beveget oss nok en gang innover det vakre Granlandet i dyp snø og enda tråere føre enn tidligere. Etter hvert som solen kom opp steg temperaturen til -10 grader, noe vi nå følte var svært mildt.

Det gikk sent, men etter noen timer på farten var vi kommet over det veldige myrlandskapet og inn i et kupert område avskåret på kryss og tvers av bekker og skog. Vel gjennom det kom vi ut på en vei og så rett inn i et mareritt; Härkmyran. 1960-tallets feilslåtte drenering av myrer for å skape dyrkbart land har laget et lite helvete for de av oss som av en eller annen grunn har en tendens til å gå på tvers. Med to meters mellomrom var det gravd dype grøfter som pulken satte seg fast i. Heldigvis varte ikke marerittet lenge. Myren tok slutt og vi gikk ledsaget av små lykkelige gledeshyl rett på skuterleden vi på bakgrunn av mobiltelefonbildet vi tok i Juoksengi hadde beregnet måtte være her. Hadde vi gått 200 meter lenger nord hadde vi gått forbi den. Vi giret opp og gikk noen kilometer før det skumret. Været ble dårlig utover ettermiddagen, og det hadde vært en svært tung dag, så vi var slitne etter 7,5 timers gange og bare 17,3 km.

Dag 8 – søndag 9. mars

Vi våknet til et trist grått skydekke med snøvær, noe som vedvarte hele dagen. Allikevel ble det en god dag i forhold til fremdrift. Vi gikk foran i skuterleden i én time hver ad gangen for å brøyte spor i det tynne nysnølaget. Slik gikk det i timevis, noe som resulterte i bestenotering i distanse på turen; 36,5 km på 8 timer. På slutten av dagen da vi begynte å bli dyktig slitne og snødekket ble noe dypere vekslet vi hver halvtime. Gradestokken viste -10 grader på morgenen, men temperaturen steg utover dagen og ettermiddagen og var oppe i 0 grader på kvelden.

Skuterleden kronglet seg gjennom myrer og tett skog, rett forbi det lille stedet Polcirkeln, før leden gikk sørvestover gjennom Murjek. Vi fortsatte derfra et lite stykke før vi slo leir.

Dag 9 – mandag 10. mars

Denne dagen snødde det også en del. Vi var nå ikke langt fra Vuollerim, og det tok oss bare tre timer mer eller mindre langs tungt grusede veier i nedoverbakke å komme oss dit. Vi krysset Store Luleälven over broen og kom inn i Vuollerim. Byen ligger i skjæringspunktet mellom Store og Lilla Luleälven, noe som har dannet livsgrunnlaget for mennesker der oppe i 6000 år. Per i dag er det vannkraft som er den ledende næringsveien for befolkningen.

Som svensker generelt har også de nordlige svenskene en fin tradisjon med å servere varm lunsj på egnede steder. Vi kom inn i byen klokken 1100 og fant raskt et vertshus som serverte Moussaka. Vi gled rett inn blant skjeggete og grovt kledde arbeidere fra Vattenfall og spiste oss nesten fordervet. Jeg ble skikkelig kvalm etterpå, men stappet selvsagt i meg godteri og en flaske brus utenfor butikken etterpå. Vi bunkret opp med mer mat i det snøen gikk over i regn, og klokken 1400 gikk vi videre langs skuterleden som skulle bringe oss til det som etter hvert var blitt vårt mål med turen; Jokkmokk.

Når det faller mellom fem og ti cm våt nysnø oppå halvannen meter med iskald snø så skjer det noe helt merkelig av typen langt fra vidunderlig. Vi fikk et kladdeføre jeg ikke har opplevd maken til noen gang. Da vi tok fatt på bakkene opp på Tumisberget vest for byen langs kraftlinjene, så kladdet det ti cm både under og oppå skiene, selv på blanke ski. Vi måtte en periode ta av oss skiene for i det hele tatt å ha fremdrift. Etter flere timers kamp hadde vi bare klart 6 km. Vi måtte le, det var et helt sykt føre. Vi slo leir, og hadde i løpet av dagen klart bare 19 km og var dyktig slitne i lårene etter å ha skjøvet tung våt snø foran oss så lenge.

Dag 10 – tirsdag 11. mars

Været var fortsatt grått, men det snødde ikke så mye, og solen stakk frem et par ganger i løpet av dagen. Allikevel var det varmt og snøen var forferdelig, om enn noe bedre enn dagen før. Vi fortsatte langs leden som for det meste kjedelig nok gikk sammen med de talløse og store kraftgatene i området sørvest for Lilla Luleälven. Vi gikk over Kåskatssjön, forbi Jokkmokk flyplass hvor militære jagerfly dundret over oss, og vi krysset talløse småveier som gikk innover til små bebodde plasser. Leden var fortsatt dekket av tung nysnø, men etter en stund kom fire unge snøskuterkjørere og gjorde livet noe lettere for oss. Vel oppe på en kolle med utsikt mot de flotte fjellene i nord og hvor vi så vidt kunne skimte lysene av Jokkmokk da mørket falt på, slo vi leir. Vi hadde da gått i 8 timer og tilbakelagt 24,5 km. Det var nå bare 11,3 km inn til Jokkmokk.

Dag 11 – onsdag 12. mars

Vi våknet til nok en dag med grått og vekslende vær. Noen snøfiller falt også ned over oss, men vi brydde oss ikke mye, snart var vi i havn i Jokkmokk. Vi fortsatte nedover før en ny kolle avløste den forrige og leden etter hvert slynget seg nær riksvei 97. Der møtte vi først en redd og nysgjerrig reinsdyrkalv, før vi etter hvert gikk på hele flokken. De gikk i sine egne spor i den dype snøen i et sakte, sørgmodig tempo uten å finne noe å spise. Trolig ble de foret.

Etter noen timer kunne vi skøyte inn i byen, forbi skrekkslagne jentunger og tøffe guttunger fra ungdomsskole og gymnas, før vi parkerte pulkene på det lokale turistkontoret. Der forhørte vi oss om hvor vi kunne bo og om det fantes noen vei derfra og hjem til Norge. Jeg var ganske fornøyd med åpningsreplikken min til kvinnen bak skranken med sterk knallblå eyeliner: – Du, hvordan kommer vi oss vekk herfra?

Etter å ha lyttet med mer eller mindre interesse til byens mange severdigheter gikk vi ut for å handle litt. Tanken var å bo en natt på vandrehjemmet, så vi kjøpte inn håndklær og såpe. Dette viste seg å være uten poeng, for da vi kom til vandrehjemmet åpnet det ikke før sent på ettermiddagen, og da vi gikk innom turistkontoret igjen for å forhøre oss om det var noen grunn til å vente på at det åpnet, så var turistkontoret stengt for dagen. Vi tok en kjapp avgjørelse og bestemte oss for å ta inn på hotell. Men først måtte vi finne ut hvordan og når vi skulle komme oss hjem. Vi gikk til reisebyrået som gav oss en del alternativer på hvordan dette skulle kunne la seg ordne. Som seg hør og bør gikk vi til nærmeste sted med mat og øl, og nøt sivilisasjonens gleder mens vi vurderte hjemreisealternativene. Valget falt snart på en rute som innebar buss til Älvsbyn, tog derfra til Stockholm og nattoget derfra til Oslo.

Vi dro deretter pulkene bort til Gästis Hotell. Der fikk vi et lite dobbeltrom, plasserte pulkene i gangen, hang opp alt utstyret til tørk, tok siste slurken av konjakkflasken og tok raskeste veien ned i hotellets badstue. Vi var fornøyde, rene og kokt.

Etter å ha renset oss gikk vi nok en gang ut i de stille gatene i Jokkmokk og inntok mer øl og middag nummer to den dagen. Det var ikke mye liv i Jokkmokk om kvelden heller, alle unge voksne bortsett fra de som har fått tidlig barn var trolig et annet sted for å studere, så bybildet besto av voksne, unger og gamle.

Neste dag, etter både frokost og lunsj på hotellet pakket vi sakene våre og begynte vår 23 timer lange hjemreise på kryss og tvers av Sverige.

Av Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som seksjonsleder for Design og brukeropplevelse i NRK.
Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar