Om å kjenne en gjenstand

Goethe skriver følgende den 2. januar 1787 i sin bok Italiensk reise: «Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige ting. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme.» Han har rett den gamle mester. Nå vet vi hva i alle fall halve Sverige ved polarsirkelen er for noe. Vi har strevet oss snart hver meter over overflaten av dette skogdekte området, sett spor etter elg, hare og kanskje ulv, sett reven skremmes av oss og sett storfugl fly fra trærne i det vi har skubbet oss fremover. Vi har møtt menneskene som spredt bor og sliter her oppe. Vi har merket kulden og snøen, ja alle elementene har fritt fått herje med oss, og selv nå kjenner vi bare en brøkdel av dette området, men når vi siden leser om det eller ser bilder herfra, så kan vi nikke gjenkjennende på hodet og si: der har jeg vært med hele meg.