Noen vil nok hevde det er på grensen til galskap å kjøre over tre timer hver vei for tre timers moro i snø når løvet spretter hjemme, men ikke alle.
Jeg har for lenge siden innsett at livet dreier deg om forberedelser til nytelse, og at nytelsen som oftest er mer kortvarig enn forberedelsene. Man tilbereder et måltid i to timer og spiser det på en halvtime, man jobber dag ut og dag inn for å få penger til å leve, selv om man bruker det meste av tiden på nettopp arbeidet. Man sliter seg ut med plen og busker for noen skarve nytende timer i solen hver sommer. Siden det er slik er det viktig at forberedelsene er verdt det, og det er viktig å nyte hele prosessen. Man bør nyte matlagingen, jobben sin og hagearbeidet.
Med nyervervet kite, noen fete Iron Maiden-, Entombed- og Soulfly-skiver, samt noe spennende å se frem til var ikke timene fra Slependen til Fagerheim inne på Hardangervidda så tunge, snarere tvert imot. Og det hele var vel verdt det da kiten for første gang i mine hender fanget luft og steg til værs. På et blunk var jeg på full fart utover vannet og et gledeshyl kunne slippe over leppene mine. Jeg hadde vært ganske usikker med hensyn på egne ferdigheter. Kurset var allerede gammel historie, og frykten for å slepes etter kiten, samt generelt tap av kontroll var fortsatt levende, men alt gikk strålende!
Jeg kjørte frem og tilbake i nesten tre timer. Ikke mange krumspring og aldri en centimeter over bakken, men jeg fikk da såpass fart at jeg ble nervøs. Jeg må lære meg å svinge skikkelig og å komme litt opp i lufta. I tillegg må jeg kjøpe meg hjelm, klatrehjelm ser ikke bra ut!
