Avspasering

Avspasering betyr som oftest for meg å spasere, helst med tung sekk og et hellig mål om å slite fysisk for å ikke gjøre noen ting. Så også denne helgen.

Avspasering betyr som oftest for meg å spasere, helst med tung sekk og et hellig mål om å slite fysisk for å ikke gjøre noen ting. Så også denne helgen.

Et par ting gjorde denne avspaseringen ekstra fin; jeg er tilbake på stien etter en traurig sommer med benbrudd, og jeg fylte år. Turens egentlige destinasjon ble kullkastet da vi hørte at det var meldt snø og regn på Hardangervidda, så Øystein Sanne og jeg reiste til Oslos nærmeste villmark: Nordmarka. Mål for turen: spasere, fiske og brenne bål.

Fredag morgen suste vi med bil oppover til Hakadal stasjon. Vi parkerte på parkeringsplassen der og startet turen vestover i et skikkelig regnvær forbi Langvann, sørover forbi Trehjørningen gård, og ned mot store Gørja. Der tok vi av fra grusveien og krøp på smale stier langs vannet før vi fant en egnet teltplass på østsiden. Et herlig fredfylt sted med bålplass og fiskemuligheter. Det var ennå tidlig på kvelden og solen skinte nå fra en skyfri himmel. Vi satte opp teltet, hentet ved og bygget om bålplassen. Her skulle det fyres et skikkelig bål!

Kvelden gikk med til fiske, spising og ikke minst bål. Vi hygget oss foran bålet ut i den vakre mørke septembernatten. Min 36-årsdag ble behørig feiret med bålbrent marshmallows. Tilslutt tok trettheten overhånd og vi la oss for å sove en herlig, rolig søvn som bare naturen kan gi.

Uthvilte møtte vi en ny solfylt dag. Etter å ha gitt liv til bålet uten bruk av fyrstikker ventet det bålvarm kaffe og en rolig morgenstund. Fisket ga heller ikke denne gangen noe resultat dessverre. Vi ble enige om å bryte opp og komme oss videre. Turen gikk nå sørover mot Kalvsjøen med en snartur innom Auretjerna for litt resultatløst fiske. Vi tok turen innom Finntjern, men gikk raskt vestover mot sørenden av Kalvsjøen. Der tok vi en avstikker inn og spiste lunsj. Så bar det videre langs grusveien et lite stykke før vi tok nordover på sti ved Liggeren, over Gørjehøgda på 480 moh og ned igjen til store Gørja.

Fra store Gørja fulgte vi grusveien tilbake til Trehjørningen gård. Der tok vi stien videre nordover til øvre Øyvann, hvor vi fant oss en enda flottere plass enn sist. Kvelden ble som sedvanlig brukt til resultatløst fiske og bålbrenning. Kvelden var meget vakker, men noe preget av vind.

Morgenen etter våknet vi til regn, så frokosten ble konsumert i teltet før vi la i vei tilbake til Hakadal. Vi tok stien videre nordover før vi rundet den nordlige delen av Elvann, forbi Loppetjern og inn igjen på grusveien som førte oss til bilen. Det hadde vært en herlig avspasering!

Ja, vi elsker dette landet!

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

1

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, værbitt over vannet,

med de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker

på vår far og mor

og den saganatt som senker

drømme på vår jord.

Og den saganatt som senker,

senker drømme på vår jord.

Joda, landet steg frem det, i form av Sørkedalen og Nordmarka ved 1800-tiden onsdag kveld den 16. mai. Øystein Sanne og jeg var på vei innover i bil. Sørkedalen huser som kjent det idylliske Bogstadvannet, og ikke bare er området værbitt, det er også foredlet av menneskehender i hundrevis av år. Sannelig er det nok også tusen hjem der oppe. Vi parkerte bilen ved Årnes med blikket rettet mot Åbortjern 5 km nordvest. Øystein snakket med sin mor i telefonen, mens jeg tenkte at min far burde vært med på denne turen. Etter å ha kommet frem, satt opp teltet og tent bål senket saganatten seg, mens vi drømte om store åbor den påfølgende dag.

2

Dette landet Harald berget

med sin kjemperad,

dette landet Håkon verget

medens Øyvind kvad;

Olav på det landet malte

korset med sitt blod,

fra dets høye Sverre talte

Roma midt imot.

Bjørnson nevnte aldri oss to, ikke så rart kanskje. Vi er jo født noen år etter hans død. I steden nevnte han Harald Hårfagre, Håkon Adalsteinsfostre den gode, skalden Eyvindr Finnsson, Olaf Tryggvason den hellige og Sverre Sigurdsson. Blant disse store menn har vi vel ingen sjanse, men den godeste Bjørnstjerne kunne vel allikevel tilføyd:

2,5

Medens solen sine siste stråler sjenket,

med sin gavmildhet,

Helge til bålet veden sanket,

medens Øystein med fiskestangen slet;

Helge tente bålet

med en fyrstikk eller to,

fra vannets bredd Øystein mælet

Gud midt imot.

3

Bønder sine økser brynte

hvor en hær dro frem,

Tordenskiold langs kysten lynte,

så den lystes hjem.

Kvinner selv stod opp og strede

som de vare menn;

andre kunne bare grede,

men det kom igjen!

Selv rare drømmer kan ikke vare evig, og da klokken ringte var det altfor tidlig å stå opp. Kl 0700 var det nok for Øystein og han krøp ut av teltet og inn i nok en deilig dag fylt med blå himmel, noen skyer og en varmende sol. Han tok igjen frem både slukstang og fluestang, og langs kysten av Åbortjern lynte, men lykkes ei heller denne gang. Jeg sov som en sten til klokken var 0900, sto opp som en kvinne (!) selv om jeg er en mann, Øystein gråt ikke, men bålet kom seg igjen. (Puh!)

4

Visstnok var vi ikke mange,

men vi strakk dog til,

da vi prøvdes noen gange,

og det stod på spill;

ti vi heller landet brente

enn det kom til fall;

husker bare hva som hendte

ned på Fredrikshald!

Nei, vi var ikke mange, kun to, men vi fisket som om livet sto på spill. Vi prøvde mange ganger, og fisken vaket, men det var og ble dårlig med fangst. Jeg dro opp en utrolig liten ørret og en liten åbor, men det var ikke nok til en brødskive engang. Jeg brant heller bål og leste ‘Lords of Chaos: The Bloody Rise of the Satanic Metal Underground’, mens jeg lurte på hva som hendte nede i Halden.

5

Hårde tider har vi døyet,

ble til sist forstøtt;

men i verste nød blåøyet

frihet ble oss født.

Det gav faderkraft å bære

hungersnød og krig,

det gav døden selv sin ære

og det gav forlik.

Vel ønsket vi livet av noen skarve fisk, men at det var noen krig og at vi led noen hungersnød er vel å ta i herr Bjørnson. Vi hadde oss en deilig frokost bestående av egg og bacon før vår blåøyede frihet i denne hårde fiskefattige tiden fødte oss ideen om å bryte leir og bevege oss til det neste vannet, nemlig Triungsvannet.

6

Fienden sitt våpen kastet,

opp visiret for,

vi med undren mot ham hastet,

ti han var vår bror.

Drevne frem på stand av skammen

gikk vi søderpå;

nu vi står tre brødre sammen,

og skal sådan stå!

Her tar nok den godeste Bjørnstjerne litt i. Vi var ikke spesielt skamfulle da vi kastet fiskestengene i sekken, vi beveget oss snarere nordvest enn søderpå, og at vi ble som brødre med fisken er vel ikke helt presist. Men han har rett i at vi i undren mot fisken hastet!

7

Norske mann i hus og hytte,

takk din store Gud!

Landet ville han beskytte,

skjønt det mørkt så ut.

Alt hva fedrene har kjempet,

mødrene har grett,

har den Herre stille lempet

så vi vant vår rett.

Det så mørkt ut for fiskelykken også i Triungsvannet. Vi følte at her hadde fedre kjempet med det myrlendte terrenget i generasjoner bak fiskestangen og mødrene grått. Men alt i alt der vi satt på vår lille knaus med fortærte pølser og potetmos mellom tennene, varm kaffe og sjokolade i hånden, så kunne vi ikke annet enn smile. Vi vant vår rett og det var faen så fett!

8

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, værbitt over vannet,

med de tusen hjem.

Og som fedres kamp har hevet

det av nød til seir,

også vi, når det blir krevet,

for dets fred slår leir.

Ikke dum han Bjørnson…

Skitt fiske

Øystein Sanne, Hallvard Lid og jeg trosset værutsiktene og bega oss onsdag etter jobb opp til Fagervannet i Nordmarka for å prøve fiskelykken.

Øystein Sanne, Hallvard Lid og jeg trosset værutsiktene og bega oss onsdag etter jobb opp til Fagervannet i Nordmarka for å prøve fiskelykken.

Opptur

Vi parkerte bilen på Hønefoten parkeringsplass i nordenden av Maridalsvannet, slang på oss velfylte sekker og la i vei. Klokka var vel ca 1700. Stien mot Fagervannet er fin, og stigningen er upåklagelig. Svetten piplet fort frem i panna.

Nedtur

Så kom regnet. Det øste ned og vi ble gjennomvåte lenge før vi så vannet. Men etter litt over en times gange, og etter at terrenegte hadde flatet ut litt, viste det fagre vannet seg. Vi gikk på østsiden av vannet mot nordenden på gjørmete og våte stier. Tilslutt fant vi en godt brukt bål- og teltplass.

Opptur

Vi bakset i ca en time før vi hadde fått presenningen til å likne en brukbar gapahuk. Da sluttet det å regne selvsagt. Så pakket vi ut de tilsammen 6 fiskestengene våre og satte igang med matauk.

Nedtur

Vi så ikke ett skikkelig vak. Vi fikk ikke ett eneste napp. Vi så ikke snurten av noe som kunne likne fisk. Alt levende vi så var noen stokkender som så veldig forventningsfulle ut. Da vi ga de brød neste dag forsto vi hvorfor.

Opptur

Dermed fant vi ut at vi skulle lage oss kaffe. Primusen ble dratt frem og kaffen kokt. Fornøyde la vi kalde hender rundt varme kopper og lykken sto ikke til å styre da Øystein dro frem en halvflaske cognac.

Nedtur

Så skulle vi lage bål. Vi fant ikke en eneste tørrgran eller noe annet dødt tre i mils omkrets. Skogen var ribbet for alt brennbart. Vi rasket sammen det vi klarte av levende og vått trevirke, fant litt våt never, saget og kløvet småkubber. Så kom det store øyeblikket. Etter uker med regn skulle veden brenne.

Opptur

Og vi klarte det! Med én fyrstikk slik Lars Monsen foreskriver. Vi klarte å holde bålet ved like i flere timer mens vi spiste pølser og drakk mer cognac. Det varmet aldri noe særlig, men gav oss lys i den mørke augustnatten uten måne. Ved midnatt la vi oss under gapahuken.

Nedtur

I løpet av natten regnet det så det sprutet, men om morgenen var det opphold. Vi spiste frokost, pakket sakene og la i vei nedover tilbake til bilen. Stien var ikke mindre gjørmete enn sist, og turen tok en time denne gangen også. Vel nede ved bilen gikk turen rett tilbake til Marienlyst, inn i dusjen og rett på jobb.

Gjennom Nordmarka

Nordmarka står nok for mange utenfor Oslo som en Ole Brumsk hundremeterskog hvor fine Frognerfruer paraderer og pudrer nesen bak velfriserte graner. Nordmarka er mye, mye mer enn det.


Nordmarka står nok for mange utenfor Oslo som en Ole Brumsk hundremeterskog hvor fine Frognerfruer paraderer og pudrer nesen bak velfriserte graner. Nordmarka er mye, mye mer enn det.

Over Mylla

Lørdag morgen opprant med et litt lurvete vær og noen få minusgrader. Men på vei mot Mylla, lengst nord i Nordmarka og såvidt sørvest for Grua, klarnet det skikkelig opp og ble blank blå himmel. Min far og jeg pakket pulk og sekk, vinket farvel til Pia som kjørte oss og la i vei de 4,5 km over Mylla. Fine, om enn noe isete løyper skulle følge oss hele veien. Vi fortsatte de 3 km forbi Trantjern, langs vestsiden av Ölja og forbi Tverrsjøstallen og Tverrsjøen. Her var det mange skientusiaster som ville nyte dagen. De fikk også gleden av å se meg tape hælene litt mer etter de første tegn på gnagsår.

Mot Heggelivann

Så fulgte vi løypa på vestsiden av Sinderdalen de 4,5 km til Sinnerdammen. Deretter gikk turen øst for Spålsberget og vest for Spålen hvor jeg for mange år siden opplevde nattlige gaupeskrik to meter fra min ensomme majestet i teltet. Den lille øya var ikke stor nok for oss begge den gangen. Like etter Fagervannet 2 km senere tok vi mot øst og fulgte den 3 km lange løypa over Storflåtaflaka før vi gikk rett sørover og ned Langtjernbakken ned til Storflåtan. Her tok vi sørvestover de resterende 4 km mot nordenden av Heggelivannet hvor vi skulle slå leir. Her heter det visst Skamrek.

Leirliv

Klokken var blitt nesten 1700 og vi fant en fin plass på en odde like ved det stedet Pia og jeg våren i fjor hadde en vakker natt ved bålet og under gapahuken. Også denne gangen valgte vi gapahuk fremfor telt og satte opp vår knallgule presenning mellom to trær. Vi brukte tiden frem til mørkets utbrudd med å hogge ved til den store gullmedaljen, for her skulle det fyres! Faktisk var det da blitt ganske kaldt, ca. 7-8 minus kanskje, så det var deilig med litt varme. Snø behøvde vi ikke smelte, det var bare å stikke spaden ned og skuffe bort litt snø på vannet, så fylte snart overvannet hullet. Utrolig enkelt!

Middagen ble snart servert. Pølsene med bacon smakte utmerket, noe også den uthelte potetmosen gjorde. Takk fatter, for at du glapp potetmosen i bålet… hehe. Til dessert kom selvsagt svartkjelen på bålet og med en flaske sprit og sjokolade til hver var det himmelsk. Det må sies at flaskene kunne kommet fra Christian Rignes småflaskemuseeum.

En ny dag

Natten forløp uten nærkamp med hverken gauper eller annet utøy. Ikke veldig kaldt var det heller. Morgenen kom og vi fyrte bål og kokte kaffe før vi brøt leir og pakket sakene til nok en dag på ski. Vi fortsatte over vannet frem til broen hvor vi tok østover og fulgte etterhvert Oppkuvbekken sørøstover 6 km til vi kom til krysset ved Gopletjernsåsen. Her tok vi vestover mot den sørlige spissen av Heggelivannet. Og her begynte helvete.

Helvete

Brøytede, islagte bakker i 4,5 km ned til krysset i dumpa ved Storebekkhytta. Vi kjørte ned fra 500 moh til 260 moh, før det gikk opp igjen 2 km til 400 moh på Jonsrudkampen. Her har ting skjedd siden mitt kart var laget og det viste seg etter ca halvannen time med tunge sugende bakker at vi ikke kom til Kampen, fordi den var lagt ned, vi gikk forbi og måtte snu. Utrolig surt, særlig siden nedoverbakkene var like ille med isete dårlige løyper. Joda, Kampen var et passende navn. Så måtte vi følge uoppkjørte isete løyper i 1 km ned til veien ved Rognlivannet. Og her viste det seg at det ikke gikk noe mer skiløype og vi måtte gå til fots de resterende 2 km til Tobonn innerst i Lommedalen. Her var det i tillegg blank holke, bratte bakker og strødd, så det var et slit. Men vi kom da helskinnet frem, ringte Pia som hentet oss og dro hjem ved 15-tiden. Det ble en herlig tur på ca 4 mil tilslutt.

Turen i korte trekk

Mylla – Trantjern – Ölja – Tverrsjøstallen – Sinderdalen – Sinnerdammen – Spålsberget – Fagervannet – Storflåtaflaka – Langtjernbakken – Storflåtan – Skamrek – Oppkuvbekken – Gopletjernsåsen – Heggelivannet – Gråsæterhytta – Storebekkhytta – Jonsrudkampen – Rognlivannet – Tobonn

Stryken – Slependen

En lenge intendert sykkeltur ble endelig realisert: å sykle gjennom hele Nordmarka fra Stryken til Slependen. Været kunne heller ikke vært bedre.


En lenge intendert sykkeltur ble endelig realisert: å sykle gjennom hele Nordmarka fra Stryken til Slependen. Været kunne heller ikke vært bedre.

I et strålende høstvær med solen skinnende fra en skyfri himmel var det en lettelse endelig å sykle ut fra Stryken stasjon. Turen hadde til dels til da vært frustrerende. 200 kr for å fraktes noen få mil av NSB er en drøy pris. Måten syklister behandles på av NSB er heller ikke heldig tatt i betraktning prisen. Og med fare for å høres ut som en grinebiter er jeg vel heller ikke så lykkelig i en vogn full av gneldrende bikkjer og gråtende småbarn.

Svartengrana

Disse ble heldigvis kjapt tilbakelagt i bakkene oppover fra Stryken, og jeg følte meg fri i den kjølige høstluften. Litt orientering måtte til ved de fleste kryss, men det tok ikke lange tiden. Herlige nedoverbakker mot Sandungen, litt opp og ned langs vannet før jeg kom til Langlia og rundet Kringla. På veien møtte jeg et stort sykkelfølge på minst 15 mann som klarte bragden å sykle i full bredde i det jeg rundet en sving. Det var nær på kollisjon. Underlig tankeløst. Så gikk turen slakt oppover forbi Svarten hvor jeg tok i øyensyn den 38 meter høye og 197 år gamle Svartengrana.

Punktering

Deretter fulgte jeg langs Vesleflåtan og nesten frem til Storflåtan gård. Der tok jeg rett sydover mot Heggelia. På veien klarte jeg det kunststykket å punktere. Frem med lappesaker. Jeg satte på to lapper, den ene helt nødvendig, den andre på intuisjon. Samtidig spiste jeg et par skiver. Flere syklister lurte på om alt var i orden og noen sa tilogmed at de følte med meg, noe som varmet. Jeg kom meg etterhvert på sykkelen igjen og tråkket videre. Jeg merket jeg hadde mistet mye av rytmen og sleit litt den første tiden, men kom etterhvert inn i det igjen. Jeg hadde nok også blitt litt kald.

Gjensynsglede

Litt lenger inn langs Heggelivannet stakk jeg innom det stedet der Pia og jeg lå en natt i gapahuk tidlig på vårparten. Det var hyggelig å se igjen stedet vi koste oss på. Turen gikk videre langs Heggelivannet. Helt sør tok jeg av mot Kampen og hadde fantastiske nedoverbakker. Med en topphastighet på 57 km/t ble det kaldt på lårene. Jeg bestemte meg for å kle mer på meg etter ha nådd Kampen som jeg visste lå en god del høyere enn der jeg havnet når bakkene fra Heggedalsvannet var tilbakelagt.

Kampen

I stigningen opp mot Kampen kjente jeg at jeg begynte å bli sliten. Jeg trengte også litt mer mat. Men først ville jeg komme til topps på Kampen. På toppen gikk som ventet veien over til å bli gjørmete «trillesti» som det så fint stod på et skilt. Jeg trillet selvfølgelig ikke og fikk en morsom nedfart. Så var jeg øverst i Lommedalen og unnet meg litt mer klær og mat. Jeg visste at det herfra var mye nedover.

Lommedalen

Lommedalen er vakker og gikk kjapt unna. Jeg rotet litt for å finne frem ved Bærums Verk hvor merkingen av sykkelstiene er helt forferdelig. Deretter kom jeg inn på en flott gangsti oversådd med vakkert høstløv som jeg fulgte helt til Skui. Deretter var det enkel vei tilbake til Slependen.

Noen data

Turen ble tilslutt på hele 61 km mot ca 40 km som jeg regnet ut på forhånd. Tiden med aktiv sykling ble på 3 timer akkurat, noe som gir 20 km/t som snitthastighet. Sett utifra det meget kuperte terrenget og strekninger med gjørmete stier og ødelagte veier, så synes jeg ikke det er så verst. Dette må bli en årlig foreteelse.

Turen i korte trekk

Stryken – Sandungen – Langlia – Kringla – Storflåtan – Heggelia – Kampen – Tobonn – Lommedalen – Slependen.

Bomtur til Stryken

Helge Fonnum og jeg tenkte oss til Stryken for å klatre is. Vi fant aldri isen pga. mørket, men vi fikk da klatret litt i alpin stil.

Helge Fonnum og jeg tenkte oss til Stryken for å klatre is. Vi fant aldri isen pga. mørket, men vi fikk da klatret litt i alpin stil.

Meterhøy snø og mørke gjorde denne turen til en morsom utfordring.