Rondane på langs

Selvfremstillingens kunsthåndverk er lett å observere på vei fra Hjerkinn til Mysuseter helgen før påskedagene. Nikkersadelen, tightsgrevskapet, anorakkbaroniet og teltleilendingene går mer eller mindre i samlet flokk med både påsken og vinden rett i mot på linje fra hytte til hytte i dette ville, fjellrike og snøfattige stykke høyfjellsnatur som kalles Rondane.

Fortsett å lese «Rondane på langs»

Misantropi og slim

Intet galt om folk som er i friluft, om de går tur, sitter i solveggen eller lufter bikkja, men jeg tror nok flere tenker om meg der jeg løper med tunga utenfor kjeften i påskefjellets velpreparerte skiløyper, at denne personen nyter da virkelig ikke fjellet!

Jeg undrer meg over alle påsketuristene som etter å ha spist seg fete og dovne på hytta i dagevis med en gang de kommer seg ut på ski søker sammen i klynger der hvor det selges pølse i lompe og saft. Så kan de sette sine velfødde rumper ned på medbrakte reinskinn og nyte utsikten, skrålet og maten. Jeg haster forbi, og folk ser på meg med en slags overbærende forakt.

Jeg minnes en gang for noen år siden da jeg småløp opp og ned Gaustatoppen. Flere snøftet og viste tydelig misbehag ved min hastige bestigning. Jeg tror de tenkte som så: denne personen får ikke opplevelsen av fjellet på samme måte som vi gjør; det vakre skuet fra toppen, ro og fred, og bare det å få være ute i det nydelige solskinnet! (Det må sies at konseptet rundt den turen i bunn og grunn var ganske fint; jeg hadde helgen før sett Gaustatoppen fra Hallingskarvet og tenkte der at neste helg skulle jeg da se Hallingskarvet fra Gaustatoppen. Som sagt så gjort. Turene er beskrevet her Hallingskarvet og her Gaustadtoppen)

Fortsett å lese «Misantropi og slim»

Ru og nær

Familiens hytte består egentlig av to hytter; en i normal størrelse med bad, tørrtoalett, stue, kjøkken og soverom, og en veldig liten en uten særlig mange fasiliteter. I den sistnevnte bor jeg. Jeg spiser alle måltider i den store hytten, og jeg tilbringer mest tid der oppe, men når jeg føler behov for å være alene og når jeg skal sove, så trekker jeg ned hit.

Min far sier til meg at jeg må sette på strøm slik at det ikke er så kaldt om morgenen når jeg står opp. Men jeg sier at jeg liker det så godt. Jeg liker å måtte forlate den varme dynen om morgenen for å fyre opp i vedovnen. Jeg setter en kjele med vann på den slik at jeg har vann til å vaske meg i, og venter, gjerne i sengen med en god bok, til varmen fortrenger kulden.

Fortsett å lese «Ru og nær»

Hinsides godt og ondt

Det er tidlig påske i år, og været bærer noe preg av dette. Jeg sitter på familiens hytte på Dagalifjell, ved Hardangerviddas mektige føtter, vinden uler utenfor og snødrevet skavler seg opp rundt hytteveggen. Gradestokken viser 9 kalde, og jeg vegrer meg for å gå ut, annet enn for å hente vann og ved.

Været kan til tider vise seg ondskapsfullt. I det minste snakker vi noen ganger om været som noe ondt. Eller vi sier om naturkatastrofer at de er en straff. Det er forresten kanskje bare fortidige mennesker som omtalte naturen i slike vendinger. Nå som før er naturkatastrofer og værets herjinger med oss vår egen skyld, men nå ikke for våre personlige synder mot en eller annen gud, men våre synder mot Gaia, vår planet, vårt altomfattende økosystem.

Fortsett å lese «Hinsides godt og ondt»