Harde tak på Besshøe

Besshøe.

Hun ble overrasket, den unge kvinnen bak disken på Bessheim Fjellstue, da jeg spurte om det var greit at jeg parkerte på parkeringsplassen utenfor for en dagstur. Det kunne virke som spørsmålet mitt var en fornærmelse mot godt over 100 års gjestfrihet. Hun svarte at selvsagt kunne jeg det. Jeg takket, hun svinset inn igjen på bakrommet, og jeg steg tilbake ut i den kjølige vårluften.

Bessheim Fjellstue, det tradisjonsrike overnattingsstedet i Sjodalen, ved Øvre Sjodalsvatnet, på fjellovergangen mellom Valdres og Gudbrandsdalen, kjent som Valdresflya, badet ikke akkurat i sol, mer i lys og skygge fra en slags sol- og skylek høyt der oppe, men var allikevel innbydende i sin moderne tradisjonelle prakt.

Klokken var så vidt passert ni på morgenen. Jeg hadde forlatt mine tre sovende jenter på Slependen allerede klokken fem samme morgen. Det hadde vært en fin tur oppover i bil med radio og kaffe, bortsett fra veikvaliteten. Ved et par tilfeller var det så store telehiv at bilen slo nedi og jeg mistet nesten kontroll over den, trass i at jeg holdt fartsgrensen.

Jeg skiftet til skiantrekk på det oppvarmede og rene gjestetoalettet i tilknytning til fjellstua, forøvrig nok en fin gest som befester stedet som ett av Jotunheimens mest gjestfrie.

Jeg plukket ned randoneskiene fra skiboksen og begynte å pakke sekken. Det svingte en bil inn på parkeringsplassen, og en mann på min alder steg ut. Han var raskere enn meg til å få orden på utstyret, og bagav seg etter kort tid i nordvestlig retning oppover i den bjørkekledte lia bak fjellstua. Jeg fulgte på et par hundre meter bak. Klokken var ca. 09.30.

Snøen var hard. Men sporene fra dagene før bar tydelige bud om at selv på nesten 1000 meter over havet – 964 for å være nøyaktig – var våren i anmarsj. Mang en toppturenatusiast med sen hjemkomst hadde slitt med råtten snø i solhellingene ned mot Bessheim nå i slutten av april.

Vi gikk i jevnt likt tempo, min stevnebror og jeg. Han holdt en del mot høyre, jeg kuttet så mye jeg kunne mot venstre. En flokk reinsdyr danset foran de ivrige kameralinsene våre i flere bølger. Det gikk radig oppover, og snart var vi oppe på brinken hvor vi kunne se ut mot Bessvatnet (1373 moh.).

Der fremme ruvet dagens mål, kjempefjellet Besshøe (2258 moh.), 885 høydemeter over oss på nordvestsiden av Bessvatnet. Til venstre for oss i vest, hvelvet starten på Besseggen seg. Vi vekslet noen ord da han så at jeg ventet på han.

Jeg spurte han hvilken rute han tenkte å ta opp. Han svarte at mange gikk opp Brue – en myk skulder som demmer opp for botnbreen Besshøbrean mot Bessvatnet – men at han lurte på å gå opp langs endemorenen til Besshøbrean, og deretter langs ryggen fra nordøst til toppen. Det så ut til å være mer snø der, mente han. Jeg sa meg enig. Vi sa god tur til hverandre, som et tydelig signal på at selv om vi var på samme tur, så var vi ikke på tur sammen.

Vi labbet ut på Bessvatnet. Det var flekket av frossent overvann. Jeg så han var skeptisk, men jeg var rolig. Erfaringer fra mange vårskiturer, og ikke minst turene på Svalbard, gjorde meg trygg på at det ikke var noe problem. Og jeg fikk rett, isen var trygg.

Snart var vi oppe i fjellsiden som strekker seg til en topp på Bukkehøe (1787 moh.). Nå holdt vi samme ruta igjen, etter at han hadde holdt litt til høyre, og jeg hadde holdt litt til venstre. Jeg var rett foran igjen, etter at han hadde gått fortere en periode, men pauset litt. Det var behagelig ikke å måtte ta hensyn hele tiden, bare gå i sitt eget tempo, men samtidig nyte godt av et slags fellesskap, og dermed en trygghet der oppe i høyfjellet.

Enn så lenge var vi de eneste menneskene vi hadde sett på tur denne dagen.

Å gå i skrått terreng over tid er det verste. Føttene verket. Hælene var plastret og teipet fra start, så de klarte seg godt, men det begynte å gnage på venstre fot rett under ankelkulen. Snart skulle det bli et sår, men jeg lot det være. Trasket bare videre oppover, på skrå. Det bratnet, og hælene måtte et knepp høyere opp. Snøen var stein hard.

Min stevnebror var allerede over kulen. Han var skarp i bratta. Han holdt mot høyre. Jeg mot venstre. Han gikk på et steinlandskap, jeg styrte nesten unna; tok av meg skiene litt, gikk noen meter før jeg satte meg ned og spiste et par brødskiver med skinkeost. Jeg tok av støvlene. Det dampet av sokkene. Solen og skyene drev på med sin lek. Jeg satte på et gnagsårplaster rett under ankelkulen. Det hjalp.

Snart så jeg han på fremsiden av endemorenen, på høyre side. Jeg spente på meg skiene og gikk ut mot venstre, langs Besshøbreans sørøstlige kant. Klokka viste over 2000 meter over havet. Jeg gikk fortsatt i bare undertrøya, med åpne bukser, uten lue, og med pulsvanter.

Han kom opp bak meg igjen i det bratta tiltok. Vi vekslet noen ord. Vi kom på et vis litt nærmere hverandre. Det var som våre soloturer ble mer en felles tur etterhvert som toppen nærmet seg.

Jeg stoppet i ny og ne for å tømme syre ut av beina. Han fortsatte, gikk forbi meg. Han holdt til høyre da vi kom opp på ryggen. Jeg holdt til venstre. Vinden tok tak i oss, og jeg måtte ta på meg jakka. Han hadde hatt sin på fra start. Snart var vi helt oppe ved skulderen. Han femti meter foran, hvor han strevde med å få feste for skiene. Jeg undret meg over at hans grasiøse oppadgående bevegelser plutselig var oppløst i kaving. Noen sekunder hang han bare såvidt der, på den knall harde snøen, med et stup noen meter unna på hver side.

Jeg gikk litt til før jeg fant en slags hylle hvor jeg tok av skiene. Jeg trykket dem ned i snøen, vel vitende om at jeg burde tatt av skifellene først. Men nå ville ikke vinden få tak i dem, og jeg kunne sparke de harde støvlene inn i den harde snøen hele veien til toppen.

Da jeg kom opp til han forsto jeg at jeg ikke skulle ha brutt Kaasins først lov: aldri på tur uten stegjern. Den hard snøen gikk over til å være is. Hele den fem–seks meter brede passasjen var de neste fire-fem meterne islagte. Jo visst var det deler som var steinsatt, men det var langs venstre kant, og konsekvensene ved et fall derfra var fatale. Jeg forsøkte meg flere ganger, men måtte gi opp.

Min stevnebror var tydelig og fortalte meg med både kropp og stemme at dette ikke gikk, og at vi burde forsøke å komme oss opp fra breen og opp på Brue, der brukaret er.

Sakte skled han stivbeint på felledekkede ski ned den bratte hellingen mot breen igjen. Jeg tok av fellene og tok på hjelmen før jeg fulgte etter. Det var hardt, og jeg var ikke tøff nok, så det ble en slitsom affære. Men jeg tok han igjen oppe ved brukaret. Der satte jeg på fellene igjen, mens han forsvant opp flanken mot toppen. Ikke lenge etter var jeg også der.

Nå kjente jeg det godt i bena. 300 høydemeter eller vel så det i tillegg hadde jeg ikke beregnet, og med få turer i sesongen av dette kaliberet så ble det tungt. Men jeg sneglet meg fram, mens jeg så ryggen på min stevnebror langt der fremme skride på.

I starten var det en labyrint av steiner, før toppdomen videt seg ut med felter av snø med et tynt lag nysnø på, og avvekslende med islagte felter. Sakte men sikkert gikk det oppover. Som alltid var det to–tre antatte toppunkter før jeg så det virkelige toppunktet. Igjen var det en labyrint av steiner, og brått så jeg han igjen, bare noen meter foran meg, til høyre.

Så var vi med ett der oppe på toppen, 2258 meter over havet, og 1294 høydemeter over Bessheim, sammen. Vi tok bilder av oss selv ved varden, og området rundt. Klokken var vel rett over 14.00.

I sør strakk Gjende seg østvest som en banan, 18 km lang og 1,5 km bred på det bredeste, bare adskilt fra Bessvatnet av Bandet på Besseggen. Nesten 400 høydemeter lavere enn Bessvatnet ligger Gjende. Besseggen så snøfattig ut, så skulle man gått den på vinterstid måtte det vært før på året.

Lenger bak i sør lå totusenmeterstoppene på rekke og rad: Kvassryggen (2071 moh.), Høgdebrotet (2226 moh.), Tjønnholstinden (2334 moh.), Tjønnholsoksle (2145 mot.), Skarvflytindane og Knutsholstindane. Lenger mot øst lå Knutshøe (1537 moh.), den lille Besseggen. Samt riksvei 51 som slynger seg oppover over Valdresflya.

I vest bredte det fjellfrodige Memurulandet seg, bak Surtingssue-, Blåbreahøe- og Styggehøbreamassivene.

I nordøst så vi Nautgardstinden (2258 moh.), og i nordvest kunne vi kanskje skimte Glittertinden (2472 moh.).

Mot øst strakk Sjodalen seg ut i nord–sørlig retning.

Vi snakket litt sammen der på toppen, om hans barn som var blitt store, og om landeveissykling. Jeg fortalte at jeg likte bedre stisykling, og at mine barn fortsatt var ganske små.

Så var tiden kommet. Vinden hadde kjølt ned kroppen tilstrekkelig. Jeg rev av fellene, tok på hjelmen og gjorde meg klar for nedturen. Han nølte litt med å ta av fellene, fortalte at han ikke var noen reser på ski. Jeg sa han burde ta av fellene, å kjøre med de på ville gjøre det vanskeligere å styre på vei ned. Han tok av fellene. Jeg kastet meg utfor og ble positivt overrasket. Det var hardt, men jeg kunne kjøre på så syra steg raskt i lårene, og høydemeterne forsvant. Det var ordentlig moro.

Det gikk hurtig ned til Brue, og derfra var det fin snø over breen. Jeg holdt litt for langt til høyre, og måtte ta av meg skiene for å komme opp en bakke før det igjen bar utfor. Han holdt til venstre og passerte meg.

Jeg fortsatte å holde til høyre, og han til venstre til vi var nede på Bessvatnet. Der staket og skøytet vi over. Jeg var fast bestemt på å ikke bry med å sette på feller. Det ble en strevsom økt. Snøen var begynt å bli råtten inne ved den østlige bredden, men overvannet slo ikke gjennom.

Så var det igjen fint føre, om enn noe bløtt ned mot Bessheim. Jeg holdt til venstre, mens min stevnebror holdt underlig langt til høyre. Men etterhvert, når vi virkelig begynte å slå gjennom snøen i bjørkeskogen rett bak Bessheim, da var han like bak meg igjen.

Vel nede ved bilen skiftet jeg og la ski og utstyr på plass. Klokken var blitt 16.00. Han var også kommet tilbake til sin bil. Jeg ruslet bort og takket for turen. Det skjeggete ansiktet brøt ut i et smil. I likeså, svarte han.

Klokken 20.05 var jeg hjemme. Ungene sov ikke ennå, og jeg fikk klemt de god natt. Og det beste var, ved siden av turen og å være hjemme igjen hos jentene min, det var at jeg rakk fotballtreningen med gutta på Jardar-banen klokken 20.30. og jeg var overraskende lite stiv og støl.

Center map
Traffic
Bicycling
Transit
Google MapsGet Directions

 

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar