Kategorier
Skitur

Fra Jokkmokk til Sulitjelma (Sverige på tvers, del 2)

Når jeg nå sitter her, 20 måneder etter at Hans Jakob Rogstad og jeg fullførte andre og siste halvdel av vår krysning av Sverige på tvers langs polarsirkelen, og skal skrive en beretning om denne turen, så svikter minnet meg. Den vekselvis glisne og tette skogen, de myke åssidene, barfjellet og de endeløse vassdragene i dette øde terrenget langt nord, som i slutten av februar er isnende kaldt og dekket av is og snø, trass i at kontrastene er tilstede, har ingen tydelige merkelapper man kan hekte av og feste i hodet.

Men, opplevelsene, møtene med dyr og folk, kulda, gnagsårene, samholdet, kartene, de dampende måltidene i teltet når mørket har senket seg, og den daglige kampen for å kappe nok land til å rekke turen på fastsatt tid, de sitter som klistret. Detaljene, hvilke dager som fulgte hvilke, hvor vi møtte henne, eller han, er hvisket ut og erstattet med en varm lykkefølelse og en sterkt lengten tilbake. Minnene kommer i korte glimt.

En ettermiddag går vi på en langstrakt innsjø. Mørket har senket seg, og vi er på tampen av dagen. Vi er slitne, sultne, og det er kaldt. Brått ser vi et lys langt der fremme. Det virrer litt. Vi forstår ikke helt hva det er. Folk bruker snøskuter her inne, alle vi har møtt bruker snøskuter. Så ser vi at det er reinsdyr. Er det noen samer som kjører et stort reinsdyrspann? Plutselig skifter flokken retning og løper nitti grader på vår retning. 9 reinsdyr løper over vannet 150 meter foran oss. Det må være noen bak reinsdyrene. Så kommer det et hundespann ut av mørket. Reinsdyrene løper vekk, utover isen. Hundeekvipasjen kommer rett mot oss og stopper opp. En liten vever skikkelse med mye klær trykker ankeret ned i snøen og isen, drar hetta tilbake og spør oss om hvem vi er. Et fregnete fjes med et stort smil avslører at dette er en kvinne. Og hun er norsk. Hun forsto umiddelbart at vi er nordmenn, sier hun. Ingen går sånn på ski her om de ikke kommer annetsteds fra. Vi prater en liten stund. Hun har et halvert spann, sier hun, fordi det er så mye is på sjøen, og da kommer de opp i så stor hastighet at det er farlig å være alene langt her inne. Seks hunder står spent foran hundesleden. Stadig vekk roter de til linene med småslåssing. Vi runder av samtalen. Hun får orden på hundene, fjerner ankeret og forsvinner inn i natten. Hun har overnattet på Skaite, helt innerst i den vestlige viken av Peuraure, og hun skal hele veien tilbake til Jokkmokk i kveld. Den strekningen vi kommer til å bruke tre og en halv dag på, skal hun tilbakelegge på en dag.

Noen dager senere går vi forbi et lite samfunn inne på bredden av en innsjø. Utenfor en av de røde stuene står det plutselig en mann veivende med armene. Han roper noe til oss. Vi hører ikke først hva han sier, vi er på 150–200 meters avstand, men etterhvert oppfatter vi at han inviterer oss inn på kaffe. Vi ser på hverandre, og tenker begge det samme. Vi har jo akkurat brutt leir, men denne sjansen til å snakke med en innfødt kan vi ikke la gå fra oss. Vi roper ut et ja, og beveger oss mot den røde stuen litt lenger vekk fra vassdraget. Han sier et navn jeg har glemt, er i sekstiårene og lever alene her ute som reingjeter. Stua er ganske romslig, med flere rom. Sentralt ligger kjøkkenet. Telefonen ringer straks etter at vi er kommet innenfor. Det er rart tenker jeg, har de fasttelefon her ute? Det virker på samtalen som om det er en nabo som har sett at han har fått besøk, og ikke kan vente med å høre hva dette er for slags folk som kommer rekende på ski. Snøskuter er selvsagt det eneste som gjelder her ute. Vi tar av oss noen ytterklær, og benker oss ved kjøkkenbordet. Mannen byr på spekeskinke av rein, og knekkebrød. Og ikke minst kaffe. Vi nyter varmen inne. Hunden hans virrer en stund rundt føttene våre før den legger seg ned. Praten går lett. Vi snakker om det pågående ski-VM i Falun og dagens øvelse som er 10 km fri teknikk, kvinner. Løpet starter klokken 13.30, og mannen forsøker å overbevise oss om at vi absolutt bør utsette vår egen etappe noen timer for å få med oss løpet sammen med han. Jeg tenker at han sikkert vil ha noen å dele opplevelsen med, noe som ikke er så rart. Han bor jo tross alt her ute alene uten partner. Han sier at han hadde en kjæreste en gang, men det ble det ikke noe mer av. Så han forble ungkar. Fortsatt er han opphisset etter det svenske tapet for det norske herrestafettlaget et par dager før. Charlotte Kalla og de svenske løperne skal senere denne dagen ta storeslem på de norske jentene med hele 3 løpere før beste norske, og første- og fjerdeplass. Men dette vet vi ikke ennå. Han snakker også om noen norske reineierne som stjeler dyr fra svenskene på grensen. Han er oppgitt. Vi innvies i en verden vi ikke kjenner. Etter en times tid takker vi for oss, kler på oss, og går ut i villmarken igjen. Det er mildt og snødrev i luften. Snart etter er vi i fint driv oppover vassdraget mot den neste store innsjøen.

Jeg sitter tilbake med et knippe minner; en del video, noen bilder, tog-, fly- og bussbilletter, kart og GPS-spor, og alt det Internett kan by på av hjelp. Sakte, men sikkert, finner jeg bitene til dette puslespillet som kan la meg og eventuelle lesere gjenoppleve denne allerede foretatte reisen. Jeg går på oppdagelsesferd i egen hukommelse og fysiske minner, jeg jevnfører tider på GPS-spor, bilder og video for å finne ut hvor vi er og når.

Allerede før vi er hjemme finner jeg ut at det var Sigrid Ekern vi møtte der ute den kvelden. Jeg finner ut av det mens vi sitter på flyplassen i Bodø og venter på at flyet vårt skal gå. Vi ser Petter Northug slå Lukáš Bauer og Johan Olsson på 50 km klassisk på telefonen, og inniblant finner jeg frem til Sigrid på nett. Det kan ikke være andre enn henne. Og bildene stemmer med ansiktet vi så der ute. Hun trente til Finnmarksløpet som hun vant dette året (2015), som hun gjorde det året før i 2014.

Men hvordan finner jeg ut om mannen i den rødmalte stua? Hvem er denne personen vi delte mat og kaffe ved et kjøkkenbord i en time et sted i Nord-Sverige? Når og hvor var det vi møtte han? Jeg ser et avvik på GPS-sporet den 24. februar. Det går opp til noen hus. Jeg minnes hvordan huset så ut, jeg minnes at vi sto nede ved noen andre hus, og så opp mot huset hans. Jeg ser på bilder vi tok fra det stedet, video. Men jeg filmet han aldri, kjøkkenet hans, eller hunden hans. Jeg ville ikke gjøre møtet kunstig. Jeg ville ikke gjøre han brydd. Jeg finner ut hva stedet heter; Lillselet. Ikke mange bor der. Han er en eldre, enslig kar. Tilslutt finner jeg navnet hans, adresse, en postboks i Jokkmokk som han kanskje er innom en sjelden gang, alderen hans, når han har fødselsdag, at han er enslig. Jeg finner telefonnummeret hans. Jeg får lyst til å ringe. Kanskje sende et brev isteden? Med et bilde av Hans Jakob og meg, og en hilsen? En lenke til denne artikkelen? Han heter Jan Tommy, og jeg mener å huske han sa han het Tommy. Han er 63 år gammel, og fyller år 15. desember. Ikke gift.

Lillselet. Bakerst der bor Tommy.
Lillselet. Bakerst der bor Tommy.

Dette er historien om en skitur fra Jokkmokk i Sverige til Sulitjelma i Norge. Denne historien er en del av en større historie om en tur fra Juoksengi ved finskegrensa til Melfjordbotn i Norge. Som igjen er en del av en plan om å gå på ski hele Nordkalotten langs polarsirkelen, fra oppunder armhulen på Kolahalvøya i Russland, til Melfjordbotn på norskekysten. Etter å ha krysset Norge og Sverige har vi nå bare Russland og Finland igjen.

  • Tur 1 i mars 2007: Norge på tvers, fra Polarsirkelsenteret på Saltfjellet til (nesten) Melfjordbotn.
  • Tur 2 i mars 2008: Halve Sverige på tvers langs polarsirkelen, fra Juoksengi ved finskegrensa til Jokkmokk midt i Sverige.
  • Tur 3 i februar 2015: denne turen som er beskrevet her, fra Jokkmokk i Sverige til Sulitjelma i Norge.
  • Tur 4 i 2018 (?): fra Juuma nær grensen mot Russland, til Juoksengi i Sverige ved finskegrensa?
  • Tur 5 i 2020 (?): fra Kandalaksja i Murmansk i Russland, innerst i Kandalaksjabukta i Kvitsjøen til Juuma i Finland?

Dag 1 – fredag 20. februar

Jeg finner Hans Jakob Rogstad lett i trengselen på Oslo S. Han er høy, og som et fremmedartet fyrtårn der han står, i stor rød dunjakke, og med to store oransje pulkbagger ved siden av seg, samt et par fjellski. Vi møtes som likemenn i raritet, jeg med mine to blå pulkbagger, fjellski og to pulkakebrett. Begge har på seg de ytterklærne og støvlene vi skal bruke hver dag til vi er hjemme igjen. Å dra med seg ekstra vekt er uaktuelt.

Det er fredag, 20. februar 2015. Vårt tog, med retning Sverige går fra stasjonen klokken 15.41. Første stopp for vår del er Hallsberg stasjon, et jernbaneknutepunkt midt mellom Oslo og Stockholm, bare litt lenger sør. Dette er første etappe på en kollektivreise som skal ta 25 timer, uten at vi har bestilt noen seng, det skal bli tøft. Og på flere måter.

Rett før avreise har jeg ligget to uker syk. Først én uke sengeliggende hjemme, så en uke til hvor jeg har hostet forferdelig. I det vi setter oss på toget for 11 dager på tur, så hoster jeg fortsatt. Hans Jakob har hatt en liknende influensa og er heller ikke helt i form. Vi er spente.

Togbyttet går bra i Hallsberg. Det snør der, og vi må slepe baggasjen lange veier til riktig perrong. Hjertet hamrer i brystet og lungene piper. Bena kjennes tunge allerede nå. Hvordan skal dette gå?

Toget til Boden forlater perrongen presis klokken 20.55. Vi finner våre plasser hvor vi etterhvert har et dobbeltsete hver, med et bord mellom oss. Vi finner frem til de underligste liggestillinger. Jeg holder togvognen våken gjennom natten med stadige hostekuler. Natten er uendelig lang. Andre forsøker også å sove. Vi er i et slags underlig sjebnefellesskap. Jeg forbanner oss for ikke å ha bestilt sovevogn for noen hundrelapper mer. Men sovner litt igjen, og våkner. Slik går natten, mens toget kjører først vestover mot Stockholm, så rett nordover mot Boden, forbi Uppsala, Gävle, Sundsvall, Umeå.

Dag 2 – lørdag 21. februar

Boden i fint kaldt vær.
Boden i fint kaldt vær.

Vi ankommer Boden klokken 11.02. Det er en fin, lettskyet og kald dag. Vi kommer oss ut av toget med tingene våre, og får satt dem trygt inne hos kaféverten på stasjonen. Så kan vi ta byen i øyesyn.

Boden fikk bystatus i 1919, har ca. 20.000 innbyggere, og er administrasjonssenter for Boden kommune. Den er det viktigste knutepunktet for jernbanen i det nordlige Sverige. Jernmalm fra gruvene i Kiruna og Malmberget transporteres gjennom Boden, enten til stålverkene i Luleå eller videre sørover i landet. Også Haparandabanen går ut herfra.

Vi spiser lunsj på et overraskende hipt og hyggelig sted. Vi slenger innom en butikk eller to. Så tar vi etterhvert turen tilbake til stasjonen, henter tingene våre og venter på bussen som skal ta oss det siste stykket frem til Jokkmokk. Klokken 14.50 setter vi oss på bussen.

To timer senere er vi på Jokkmokk busstasjon, og mørket er falt på. Det er kjølig ute etter den varme bussturen. Vi får på oss utstyret skikkelig, pakker pulkene, og legger i vei gjennom de snødekte gatene. Berggatan, Klippegatan, Jokkmokksvägen, Klockarvägen, Hjortronstigen, så Jokkmokksvägen igjen. Gatene er stille. Det er sju år siden vi var her sist, og lite er forandret. Den gangen gjorde vi alt for å komme oss vekk herfra. Nå har vi gjort alt for å komme tilbake. Endelig er vi her, og turen kan begynne. Jeg kjenner det kribler litt, mest av alt av usikkerhet på egen form.

Så er vi på en skuterlede. De går parallelt med veiene her og er hardt kjørte, som berg- og dalbaner. Skuterne former leden slik ved hyppig og hard bruk av gassen. Det ligger mye gammel moro i disse formasjonene. Det er mildt sagt utfordrende å gå på ski, med pulk, i slike tråkk. Vi følger det rett vestover, ut på Storskabram. Snøen er føykt vekk flere steder, og vi får stor fart over isen. Vi staker. Sliter vekk hår under kortfellene. Vi går gjennom et skogsområde. Så ut på et lite vann som heter Sårvatjern. Så bærer det til skogs igjen. Det er flatt her, det går lett. Men kvelden er her, og vi trenger søvn. Klokken er 20.30 når vi slår opp teltet for første gang på turen, etter noen timer med hodelykt på. Vi befinner oss på et hogstfelt. Vi har gått ca. 12 km. Jeg skjelver både av kulde og anstrengelse. Det skal bli godt med søvn. Kroppen er ikke helt vant til dette etter et par uker på sofaen med influensa.

Dag 3 – søndag 22. februar

Morgenen etter første natten i telt. 12 km unna Jokkmokk.
Morgenen etter første natten i telt. 12 km unna Jokkmokk.

Vi våkner til en kald og klar morgen. Gamle morgenrutiner skal innarbeides igjen, men det sitter i ryggmargen, og vi er klare ved nitiden til å gå videre. Vi er litt friskere, men hoster fortsatt begge to. Foran oss venter harde, oppkjørte skuterleder, noe som langt er å foretrekke fremfor løssnøvassing. Vi krysser länsväg 747 som går fra Jokkmokk til Karats, via Junkarhällan og Luvos. Vi skal følge denne veien parallellt – på Karatsleden – helt frem til den stopper i det lille tettstedet Karats ved Karatssjøen.

Vi staker oss over Purkijaure, over Tallholmen som ligger midt i vannet. Så videre til land hvor vi følger Pärlälven et lite stykke. Vi ser reinsdyr. Stopper opp, ser betatte på dette dyret som takler dette landskapet bedre enn noen andre. Vi tangerer såvidt länsväg 747, før vi krysser nok et våtmarksområde i utkanten av Nårvejaure, rett ved en offerplass vi ikke vet om. Ferden går videre gjennom granskog flekkete av hogstfelt. Vi ser en ugle i toppen av en gran. Den sitter der i det altfor skarpe lyset og venter. Det er allerede midt på dagen når vi tangerer Lulep Juksaure, og snart krysser vi et annet vann lenger vest som jeg ikke finner navn på.

Vi vandrer videre på Karatsleden, gjennom flere våtmarksområder og starten på det noe større vannet Ladunjávrre. Klokken er snart 16.00. Jeg kjenner de første tegnene på gnagsår. Vi setter oss ned på det som er en liten øy. Jeg legger på gnagsårplaster og retter på sokker. Jeg ser ikke ennå, tror jeg, at kartankene jeg har tatt på meg har store hull bak ved hælen. De er utslitte. Jeg finner ut av det i teltet senere samme kveld.

Omgivelsene blir blå. Solen farger himmelen rosa og oransje. Det knitrer og knaser under ski og pulker. Temperaturen synker. Vi går videre. Ut på Ladunjávrre, og følger dets sørøstlige bredd.

På Ladunjávrre.
På Ladunjávrre.

Nærmere halv seks på kvelden møter vi Sigrid. Reinsdyrene. Hundene. Møtet ryster meg, gjør turen vår mer virkelig på et vis. Vi speiler oss i noen som likner litt, og ikke i noen som er annerledes.

En time senere er vi kommet helt innerst i den vestlige enden av Ladunjávrre og mørket faller på. Vi slår leir.

Vi er slitne og kalde etter strabasene. Teltet kommer opp. Vi legger pakningene med ferdig oppblåste liggeunderlag og sovepose inn i teltet. Pakker ut det som trengs fra pulkbaggene og kommer oss i soveposene. Fyrer opp primusen. Så er det å smelte snø, lage middag, ta seg en kopp te og en knert med konjakk. Litt sjokolade kanskje. Lade opp. Sovne tidlig.

Vi klarte 35 km denne dagen. Det er bra. Veldig bra.

Dag 4 – mandag 23. februar

Kjølig med -26 grader celcius.
Kjølig med -26 grader celcius.

Vi våkner til nok en klar dag. Temperaturmåleren viser -26 grader celcius. Alt knirker. Kropper. Snø. Klær. Telt. Utstyr. Vi starter dagens økt klokken 08.30. Det tar 2,5 timer å komme seg ut, men vi jobber med å få tiden ned. Da har vi smeltet mye snø til vann for hele dagen, laget oss frokost, drukket kaffe, pakket oss ut og revet teltet. Det tar tid. Vi står opp klokken 06.00 og har vanligvis sovet i minst 9 timer. Kroppen trenger det.

Vi jager gjennom skogen. Gran, furu, bjørk. Så er det våtmarker igjen. Vi passerer Luvos. Skogen er stille i den strenge kulden. Et skilt viser at det er 10 km til Karats. Når vi kommer til Karats har vi gått ca. en fjerdedel av turen. Det er vår første milepæl.

Så entrer vi innsjøen Karats. Den dekker knapt 6o kvadratkilometer. Føret er hardt og fint, og vi glir raskt fremover. Nærmere klokken 11.00 ser vi inn på den lille landsbyen Karats. Det ryker fra noen piper, og hunder gjør, så det er folk der. Det skyer over. Temperaturen stiger, og vinden tiltar. Halv ett er vi ferdig med en tredjedel av den langstrakte innsjøen og spiser lunsj på en øy. Temperaturen stiger mot null. Jeg sliter mer og mer med gnagsårene. Jeg når bunnen mentalt. Ennå føles ikke dette med å gå hele dagen, sove hele natten, gå hele dagen, og så videre, naturlig. Jeg får sterk tvil rundt muligheten av å gjennomføre med gnagsår og disse kartankene. Og jeg setter spørsmålstegn ved hele prosjektet.

Karats.
Karats.

Det tar til å snø. Jeg lapper på hælene. Brusher opp psyken, fjerner kortfellene fra skiene og staker meg videre i motvind. Jeg klarer ikke å gå vanlig diagonalgang. Vi ser tre reinsdyr stå med snuten mot vinden. Mon tro hva de tenker på?

Vi passerer den gamle samiske bosettingen Luovvaluokta. Klokken nærmer seg 17.00, og vi er ved veis ende av Karatssjøen. Været er ikke godt, og jeg sliter med hælene, så vi slår leir langs den nordlige bredden.

Hælene smøres med fet mandelkrem og kartankene utbedres noe. For å få dem på uten at ullfyllet jeg legger på i hælgropene forsvinner, modifiserer jeg en av snøpluggene slik at den kan benyttes som skojern. Operasjonen med å få på seg kartankene er smertefull slik på grunn av vinkelen på kartankene og stivheten til skojernet, men det er effektivt og gjør det faktisk mulig å fortsette turen.

Denne dagen tilbakela vi 34 km, noe som er svært bra.

Dag 5 – tirsdag 24. februar

Vi våkner til en ny dag som fortsetter slik den forrige avsluttet, med ganske mildt grått vær. Det er 5 cm nysnø på bakken, og et lite snødrev i lufta. Vi følger elven som renner mellom Peuraure og Karats. Denne lager noen fine små stryk og dammer som det sikkert står mye fin fisk i. Et fint sted å slå seg ned tenker jeg. Ikke lenge etter står vi på Lillselet, et lite område bebodd av samiske reineiere i generasjoner. Det ryker fra noen av pipene på de røde stuene. Vi stanser opp, ser, slik vi alltid gjør på disse turene, enten for naturen eller kulturens underverk. Brått hører vi rop og ser en mann som vinker på oss. Det er Tommy.

Lillselet.
Lillselet.

Etter besøket som varer en god time, rusler vi videre. Snart har vi forsert skogen og befinner oss på en utposing av vassdraget. Veien går inn i skogen igjen, over et lite vann som heter Lievekjávrre, som ligger parallellt med elven vi følger. Etter en ny skogstur befinner vi oss igjen på et tun. Noen rødmalte, velholdte stuer ved inngangen til Peuraure forteller oss igjen at dette er et fruktbart område hvor det har bodd mennesker i generasjoner.

Det snør og er grått. En litt kjip dag, og på et brytningspunkt hvor den nye hverdagen slår rot og blir dagligdags og normal, og meningen med gjøremål og tanker settes opp mot denne nye standarden, og ikke den vi burde ha lagt igjen hjemme, men som henger ved noen dager.

Møte med reinsdyr på Peuraure.
Møte med reinsdyr på Peuraure.

6 reinsdyr krysser brått skuterleden. Det er et like fantastisk skue hver gang. De stopper opp, ser på oss, før de løper videre. Vi fortsetter i motvind, en motvind som tiltar utover ettermiddagen. Vinden og nysnøen gjør fremdriften sen og tung. Denne Peurauresjøen tar aldri slutt.

Men vinden blåser skyene vekk, og sent på ettermiddagen, tidlig kveld, farges himmelen oransje-rosa over de myke grankledde åsene, og de sjeldnere blankskurte avrundede fjelltoppene.

Ved 16.30-tiden når vi det meanderbroderte elvedeltaet i vestenden av Peuraure. Dette lages av elven Tsielekjåhkå som henter sin kraft fra fjellene som springer ut i Norge og Sulitjelmaområdet og går sørøstover. Fjellet Staika på 1794 m.o.h. rager øverst, 1300 høydemeter over der vi befinner oss, på Skaite. Et sted i nærheten var det vel Sigrid overnattet med hundene i en lånt hytte. På kartet kan vi se et gårdstun 300 meter unna oss i nord, på andre siden av Tsielekjåhkå. Her er det også en nødtelefon om uhellet skulle være ute.

Vi er slitne, svette og leie av vinden som har ult rundt ørene våre hele dagen. Det er godt å krype ned i posen etter et velsmakende måltid mat.

Denne dagen tilbakela vi kun 26 km, men tatt i betraktning motvind og nysnø er ikke det så verst.

Dag 6 – onsdag 25. februar

En ny dag opprinner og vi er ved et vendepunkt, en overgang på turen. Vi har fått mer kontakt med fjell de siste kilometerne, og vi skal nå krysse over til et nytt dalstrøk og et nytt vassdrag. Vi skal følge en litt høyereliggende dal i denne kryssingen, over det som kalles Parka sameviste, og komme ned til Västerfjäll, en del lenger sørvest enn vi er nå, for deretter å følge dette nye vassdraget i samme nordvestlige retning som vi har fulgt en stund. Parka sameviste er en samisk bosettingsplass som jeg ikke tror er helårsbebodd, men som vel har med reinsdriften å gjøre. Parka sameviste ble nærmest utradert i en vinterstorm i januar 2008, men nå har de fått bygget den opp igjen tydeligvis.

Det er en litt lettere dag værmessig. Det er fortsatt grått, men flekker med blått på himmelen, vinden har stilnet, og temperaturen er behagelig. Vi brøyter oss fortsatt gjennom 5–6 cm snø, men det er ikke verst.

Vi starter dagen slik vi avsluttet den under fjellhammeren Bednakbákte (712 m.o.h.), og følger langs elven Bárkájåhkå sørvestover. Etter noen kilometer gjennom skog krysser vi Bárkájávrre, og dermed er vi i Parka. Små stuer ligger spredt over et stort, småkupert område. Her er det også en nødtelefon man kan benytte seg av, uten at vi klarer å lokalisere denne.

Fálesjávrre.
Fálesjávrre.

Vi går videre oppover noen høydemeter til. Etterhvert er vi på det høyeste punktet, og et stykke der nede foran oss ser vi den noe større innsjøen Fálesjávrre. Her tar vi beslutningen om ikke å følge skuterleden frem til Västerfjäll, men ta en snarvei over Falehaure. Dette vil spare oss for mange kilometer. Men, vi merker at det er mer kronglete og kupert å ta seg frem utenfor skuterleden, og fremdriften er noe senere. Klokken er 16.30 når vi igjen finner tilbake til skuterleden ute på Fálesjávrre. Til alt hell er den helt nylig kjørt opp.

Vi følger skuterleden videre over til et nytt vann som heter Bouktjájávrre. Det er mulig minnet svikter meg, men vi møter da vitterlig en eldre mann på snøskuter her, vi på vei ut på Bouktjájávrre, han i motsatt retning. Han har allerede kjørt én tur inn til Miekak med kona, og er kommet tilbake for å hente en stor skuterslede med forsyninger som var for tung å dra helt inn med familien på slep. Var det på grunn av overvann? Jeg husker ikke helt. Vi slår av en prat. Han eier tydeligvis Miekak sportsfiskeanlegg, og dette er tiden på året hvor familien reiser opp med forsyninger før vårløsningen kommer og gjør det umulig å ferdes med snøskuter. Fiskecampen har over 20 hytter, har holdt det gående i snart 50 år, og fisket er ett av de beste i landet, ifølge dem selv. Det skulle vært interessant å vært her på sommeren. Bilder fra den årstiden på Internett er svært forlokkende.

Snart er vi helt innerst i den nordvestlige enden av Bouktjájávrre, og mørket er falt på. Klokken er nærmere 18.00, og vi slår leir. En fysisk tung dag er over, men psyken er på plass, gnagsårene er gått over, vi er såre i baken etter svett gnissing i timevis per dag, men alt i alt er vi i langt bedre form enn vi var da vi startet.

Denne dagen tilbakelegger vi nesten 28 km. Ikke så verst i dette terrenget.

Dag 7 – torsdag 26. februar

Vi våkner til en litt lysere dag. Rutinene har satt seg. En uke er den magiske grensen for alle som er lenge på tur. Da er ting blitt en vane. Kroppen liksom rykker i pulktauene. Det å gå på ski hele dagen er blitt kroppens mål, og hodet sier det samme. Gå. Bare gå. Vi går.

Vannene henger sammen som erteris i dette vassdraget. Vi forflytter oss over til Vilddo, deretter Guddujávrre. Så oppstrøms til Sartta, deretter Lulep Miehkak. Så runder vi en tange, og ser rett inn mot sportsfiskeanlegget Miekak. Dessverre er været blitt betraktelig verre. Vinden hyler, himmelen er gråhvit, sikten er dårlig og snøen pisker oss i ansiktet. Vi kommer oss raskt over Alep Miehkak, og inn i skogen igjen oppstrøms på et større fjellnes i landskapet som heter Rádja. Her går Piteälven i hvitt på sin ferd sørøstover.

På åskammen overfor Vuojatsavvun ser vi to snøskutere kjøre hurtig i samme nordvestlige retning som oss selv. Det er blitt godt utpå ettermiddagen, og vi begynner å lengte mot soveposen, spesielt i dette traurige været. Vi kommer oss over Vuojatsavvun og fortsetter oppover flere elvestryk.

Hytter ved den østlige inngangen til Pieskehaure.
Hytter ved den østlige inngangen til Pieskehaure.

Vinden tiltar utover mot kvelden, og mørket kommer sigende. I det vi kommer opp på den innsjøen vi skal bruke hele neste dag på, ser vi at det lyser i en av hyttene, og straks etter startes det en snøskuter. Det virker litt som den ser etter oss, men vi bryr oss ikke og finner en teltplass i le for natten, helt nede ved elvens sus. Den luller oss lett i søvn.

Vi gikk 28,5 km denne dagen.

Dag 8 – fredag 27. februar

Vi våkner til en blygrå dag, og 25 km med flat innsjø, vind og lite sikt foran oss. Det er bare å komme seg på skiene. Tidligere på turen ville en slik dag virke uendelig traurig å våkne til, men nå ser jeg frem til å gå. Jeg er blitt en trekkhund. Det blir gjerne sånn etter en ukes tid. Dessverre går turen mot slutten, og vi forventer å krysse grensen over til Norge i løpet av dagen.

Pieskehaure er en velvoksen innsjø med et areal på 58,8 kvadratkilometer. Den ligger på 577 m.o.h. Midt på den langstrakte innsjøen som ligger mot nordvest, er det en ganske stor øy som heter Juoŋasuoloj og som rager 234 høydemeter over innsjøoverflaten.

På Pieskehaure.
På Pieskehaure.

Nærmere klokken ett tangerer vi Juoŋasuoloj på østsiden. Vi søker oss litt opp blant trærne og i le fra vinden som over tid sliter på humøret. Vi har virkelig stått på og gått 17 km på 4,5 timer.

På innsjøen er det bra med liv. Vi kommer ikke i kontakt med noen, men flere menn på snøskutere er ute med pilking som geskjeft. Vi står på, staker, eller går kjapp diagonalgang. Det er enkelt, men monotont å gå på innsjøer. Men det skal bli mer strabasiøst.

Innerst i den nordøstlige viken på Pieskehaure ligger Pieskehaurestugan, en turisthytte tilknyttet den Svenska Turistföreningen. Vi ser den såvidt i det gråhvite været som tidvis er nesten total whiteout.

Så er vi i nordvestenden av Pieskehaure. Vi er en kilometer unna grensen mellom Norge og Sverige. Foran oss ligger en formidabel bakke. Vi skal opp på nesten 750 m.o.h., nesten 200 høydemeter høyere enn vi er nå. Og det er bratt. Med pulk er alt bratt som ikke er flatt.

Rett før klokken 16.00 står vi ved riksrøys nummer 238. Vi har klart det. Vi har gått Sverige på tvers langs polarsirkelen. Øyeblikket kjennes fortjent, men ikke som å løpe sekstimeter på ny pers. Det kjennes riktig. Riktig at vi er her, akkurat nå. Dette har vi jo arbeidet for. En rar, sprø idé som jeg ikke engang husker hvordan kom til meg. Det meste av det vi gjør i livet er basert på rare idéer. Så hvorfor skal én idé være rarere eller dårligere enn en annen rar idé? Vi tar en stille stund og gratulerer hverandre. Når rare idéer deles, blir de ikke rarere. Det er det rare. De blir mer normale og riktige.

Ved riksrøys nummer 238.
Ved riksrøys nummer 238.

Så er vi endelig i Norge igjen. Vi beveger oss videre. Opp noen høydemeter til. Vi tar sikte på Muorkihytta (eller Muotkehytta som den også kalles), en ubetjent turisthytte i Den Norske Turistforeningens eie. Hytta ligger ved bredden av Muotkejávrre (Eidevatnet på norsk). På Ut.no står det at det fra Muorkihytta er «kort vei over grensen og til Piski-sjøen og området er en drøm for de padleinteresserte. Hytta ligger langs en populær padlerute fra Sulitjelma til Arjeplog som og kan fortsettes til Piteå innerst i Bottenvika.» Jeg skal tilbake hit, og da med kajakk.

På vei mot Muorkihytta erfarer vi whiteoutens gleder, som jeg har opplevd også på andre turer. Snøskavler er helt usynlige, og store juv skjules lett i alt det hvite. Brått forsvinner pulken til Hans Jakob ned en slik skavl på et par meter i høyde, og vi blir oppmerksomme på at vi må være forsiktige.

Som blinde karrer vi oss frem, nedover mot hytta. Hans Jakob kaster stadig staven fremfor seg for å se om det tilsynelatende stemmer med virkeligheten. Og det går bra. Klokken 16.30 er vi ved hytta.

Vi spar oss inn i hytta. Vi må jo se. Jeg kunne godt tenke meg å overnatte inne, etter så mange dager i telt. Jeg ser at Hans Jakob drar på det. Jeg snakker opp hytteovernattingens gleder. Han snakker den ned, om han i det hele tatt åpner munnen. Det kommer etterhvert frem på hans forsiktige måte at han definitivt kunne ønske seg nok en natt i teltet. Jeg jobber litt med meg selv og sier ja. Selvsagt skal vi ligge nok en natt i teltet. Jeg er litt usikker på beveggrunnen, for jeg synes det er spennende å overnatte også i hytter jeg aldri har overnattet i, men det blir snart klart for meg.

Først må vi måke en platting utenfor hytta som er plan for teltet. Så kommer vi oss etterhvert inn, og ned i soveposene. Da er alt bra, og bedre enn en hytte, fordi teltet er lettere å fyre varmt.

Teltleir ved Muorkihytta.
Teltleir ved Muorkihytta.

Så trekker Hans Jakob frem dagens middag. Han har tatt med seg en halv indrefilet av rådyr! Han har faen meg slept med seg en halv indrefilet av rådyr gjennom halve Sverige, slik at vi skal nyte den når oppdraget er fullført. For en type, for en fantastisk fyr. Jeg kjenner at tårene presser på når han freser den ferdig stekte fileten i panna; når han finner frem stekt sopp og løk til. Og når potetmosen godgjør seg, så ser jeg jo at dette rare påfunnet med å krysse Nordkalotten på ski langs polarsirkelen ikke bare er noe som gir gjenklang og finner et meningsfeste i meg, men også i denne sindige, intelligente bonden fra Sandsvær i Kongsberg. Takk for festmåltidet, Hans Jakob. Og takk for turen. Så langt.

Denne dagen tilbakela vi 28 km.

Dag 9 – lørdag 28. februar

Vi våkner til en ny vindfull dag uten sikt. 08.30 er vi i gang slik vi har vært det de fleste dagene. Vi krysser Muotkejávrre (Eidevatnet) og klokker inn nesten 6 km. Vi forstår nå at dette nok er den siste dagen på ski for denne gang. Innerst i det nordvestlige hjørnet av vannet ligger det en rekke hytter med kvistet skuterløype til. Det virker som et populært utfartssted, for vi ser noen snøskutere parkert ved hyttene, men det er ikke folksomt, i alle fall ikke så tidlig på morgenen og i slikt vær.

Nesten smeltet sammen med Muotkejávrre ligger Loamejávrre (Låmivatnet). Vi går aldri utpå dette, men holder oss på den bratte vestlige bredden. Så bærer det oppover. Bratt oppover. Loamejávrre ligger på 708 m.o.h. og vi skal opp på ca. 870 m.o.h. Vinden tiltar i styrke, og oppe på høyfjellet er det heftig. Vi får et glimt av Suliskongen (1907 m.o.h.) i nordøst, og jeg drømmer om en tur en sommer i Sulitjelmafjellene med bestigninger av fjellene som omkranser Sulitjelmaisen: Otertinden (1546 m.o.h.), Vardetoppen (1715 m.o.h.), Stortoppen (1822 m.o.h.), Knekten (1711 m.o.h.), Dama (1781 m.o.h.), og selvfølgelig Suliskongen (1907 m.o.h.) som er Nordlands og Nord-Norges nest høyeste topp, etter Oksskolten.

Suliskongen (1907 m.o.h.).
Suliskongen (1907 m.o.h.).

Så bærer det nedover mot Sulitjelma. Vi skal ned til Langvatnet på 126 m.o.h., dvs. nesten 750 høydemeter. Og det er bratt. Stupbratt. Vi følger skuterleden nedover, men det er steinhard snø, og ikke lett med fjellski og pulk. Stadig ruller pulkene kast i kast nedover, og tidvis er vinden så sterk at også denne blåser pulkene om kull. Noen ganger må jeg virkelig knyte meg ut av tauene vi bruker som pulkdrag. Det gjør vondt i hele kroppen å holde i mot så lenge. I tillegg kommer det stadig flere snøskutere oppover, og et par ganger er skortene så bratte og sikten så hemmet at vi nesten blir truffet av snøskutere på vei opp.

En gang stopper det en gjeng og snakker med oss. Det er vanskelig å høre noe i vinden, men vi ser på kroppsspråket at de lurer veldig på hva vi driver med. Gutta rister på hodet og ler. Vi forteller at vi har gått Sverige på tvers. Det gjør ikke saken noe bedre. Men det er hyggelige folk.

Etter en strevsom nedfart er vi kommet ned i lavere strøk. Det er fortsatt kupert og bratt, men det er allikevel enklere. Vi følger parallellt med fylkesvei 543 og er snart på Fagerli.

Allerede ved ettiden sitter vi i et busskur på Fagerli og venter på bussen som skal frakte oss vekk fra Sulitjelma. Bussen går klokken 15.15, og vi føler oss litt tomme. Vi er ferdige med turen. Det føles rart. Vi har krysset Sverige på tvers langs polarsirkelen. Dagens økt ble på 19 km.

I busskuret på Fagerli i Sulitjelma.
I busskuret på Fagerli i Sulitjelma.

Sulitjelma ligger innerst i en frodig og forrevet innlandsdal ved den nordlige bredden av Langvatnet. Navnet «Sulitjelma» er av pitesamisk opprinnelse, med uklar betydning. Mulige tolkninger er «øyenes terskel» eller «solens øye.» Sulitjelma har i over ett tusen år vært et samisk område. Sommerbeite for tamrein er dokumentert tilbake til slutten av 1500-tallet.

Først i 1848 slo norske rydningsfamilier seg ned i Sulitjelma, og i 1858 ble det funnet kobber- og svovelkis i området. Da undersøkelsesarbeidet slo fast at forekomsten var drivverdig, ble Sulitelma aktiebolag etablert i 1891. Etter dette opplevde bedriften og stedet en nærmest eksplosjonsartet utvikling. Allerede tidlig på 1900-tallet var gruveselskapet landets største bergverk og nest største industribedrift. Gruveselskapet produserte både svovelkis og kobber, og hadde på det meste, i 1913, 1750 ansatte. I dag har tettstedet 443 innbyggere.

Den siste rest av bergverksdrift i Sulitjelma ble lagt ned i 1991, og da var Sulitjelma sterkt forurenset. Det var nesten ikke vegetasjon igjen. På 1980-tallet stod gruvene alene for 10 % av Norges utslipp av svoveldioksid (SO2), og var på topp-ti listen over mest forurensende virksomheter i Norge.

Veien ut gjennom den trange Sjønstådalen langs Langvasselva og Sjønståelva er en opplevelse i seg selv. Stupbratte fjellsider på hver side, hvor et utall elver kaster seg utfor, og danner flotte muligheter for isklatring nå vinterstid.

Klokken 15.55 er vi i Fauske. Vi har bestemt oss for å overnatte der til dagen etter, ta buss videre til Bodø, og derfra fly til Oslo. Flyet er forhåndsbestilt med avgang søndag kveld, og det koster mer å flytte flyavgangen enn å overnatte på Fauske Hotell.

Fauske er med respekt å melde et ganske trist lite småsted. Selv en lørdagskveld er det ytterst stille her. Vi spiser en grei pizza på en restaurant like ved hotellet, tar oss et par øl, men finner ikke så mye mer å gjøre, så vi går tilbake til rommet og tar en ganske tidlig kveld.

Dag 10 – søndag 01. mars

Søndag, og siste turdag opprinner. Vi spiser hotellfrokost og pakker oss ut, rusler så bort til rutebilstasjonen. I søppelbøtta på hotellet ligger kartankene mine. Takk for alt. Vi er nok et ganske underlig skue i de stille søndagsgatene. Det er nesten umulig å frakte alt utstyret ved å bære det, så vi drar pulkene gjennom gatene. Vi kommer oss på bussen som går til Bodø lufthavn med avgang klokken 12.15. Klokken 13.25 er vi på Bodø lufthavn.

Det er noen timer å vente på flyplassen siden flyet ikke går før klokken 19.30 og lander på Gardermoen klokken 21.00, så vi finner oss til rette i kafeen med snop og lesestoff. Timene går sakte. Vi ser på på 50 km klassisk fra ski-VM i Falun på telefonen min.

Petter Northug ligger bak i feltet. Han ser sliten ut. Det nærmer seg slutten av løpet og Petter ligger på fjerdeplass. Han forserer en plass i den siste oppoverbakken, og ligger hakk i hæl på Lukáš Bauer og Johan Olsson i den siste svingen ned mot oppløpssiden. Snøen er fryktelig løs og oppgått. Bauer og Olsson setter i gang en spurt, side om side. Så starter Petter. Han finner en plass mellom de to rivalene og staker seg raskt opp på siden av dem. Deretter dreier alt seg om Petter. Han staker som om han bare har vært på en kosetur i nesten 5 mil. Han slår Lukáš Bauer og Johan Olsson med flere meter.

Jeg tenker på Tommy der han nok sitter i sitt lille rødmalte hus i Lillselet, alene, og forbanner nordmannen på ski. Og jeg tenker på Sigrid, som 14 dager senere vinner Finnmarksløpet. 1100 kilometer med tungt og kaldt slit. Hun kommer inn på tiden 6 dager, 3 timer og 21 minutter.

Vi brukte 7 dager på 210,5 km. Men så hadde vi ikke 11 hunder foran sledene våre heller, bare to småbarnsfedre på leit etter meningen med livet.

Av Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som seksjonsleder for Design og brukeropplevelse i NRK.
Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar