Blindgjengere

Brygga

Det er tidlig morgen. Altfor tidlig morgen. Willia Konstanse vet ikke forskjell på ferie og hverdag, så klokken 0615 er hun klar for en ny dag etter nok en natt på tvers, som et forvirret kompass i natten, pekende mot syd; denne gangen med en sokkeløs liten og myk fot hvilende på pappas arm, og hodet mot mammas bryst. Det Willia Konstanse ikke tenker på, men som vi så altfor godt vet, er at om et par timer er det tid for henne å sove igjen. Bare ikke for oss.

Det ser ut til å bli en fin dag, med blå himmel, men så snart jeg beveger meg ut på trappa mot nord kjenner jeg at vinden fra øst river i de få plaggene jeg har på meg. I vest samler truende mørke skyer seg. Etter at jeg har hjulpet Willia Konstanse på og av potta tar Marianne over morgenstellet. Jeg ser hurtig bort på de store stablene med oppvask før jeg lager meg en kopp kaffe og setter meg i vindusposten og ser ut mot havet og landet i øst. Et lyst bånd ligger over åsryggene og flyter på oversiden over i det gråmellerte skylokket som nå har samlet seg over Pinnö og omegn. Båtene river i bislene og vugger i sine båser. Den folketomme brygga ligger naglet fast til havbunnen, endelig i vater. Jeg tenker tilbake på den begivenhetsrike gårsdagen.

Allerede før klokken åtte kunne jeg observere den store jernlekteren med påmontert gravemaskin – som dagen før banket ned bryggepålene og rettet ut nabobryggene – padle seg kraftfullt frem mot vår brygge med gravemaskinarmen svingende fra side til side, som en feilkonstruert kano. En meget imponerende manøver, særlig etterhvert som den nærmet seg brygga og kjørte slalom mellom pålene til akterfestene og de fortøyde båtene. Ved siden av gravemaskinen som var plassert langt ute på den ene enden av lekteren lå det en haug med påler i tømmerstørrelse. Midt på lekteren, på hver side, stakk høye jernsøyler opp. Disse kunne senkes ned i sjømudderet og forankre lekteren når gravemaskinen skulle arbeide. Istedenfor en skuffe var det foran på gravemaskinarmen påmotert et flatt hammerhode som fungerte som hammer når pålene skulle dunkes ned i mudderet, og liksom skjult i dette hodet var en stor tang til å plukke opp og posisjonere nye påler med. Rundt lekteren surret en mindre motordrevet båt med gravemaskinførerens hjelpemann og kaptein på slepebåten.

Nå begynte øyboerne å reagere på den maskinelle tilnærmelsen. Naboen Tommy ruslet ned til brygga. Vår kaptein Helga sov fortsatt, men Ulrik måtte hente henne da Tommy signaliserte til Ulrik at båten måtte flyttes. En søvndrukken Helga og jeg kom oss i båten og fikk flyttet den og fortøyd den med noe møye til nabobrygga. Så måtte vi tilbake for å fjerne fortøyingstauene mellom akterpålen og brygga. Det var blitt yrende aktivitet på brygga av mennesker og båter i skjønn forening. Brygga ble på rekordtid banket i vater, før arbeiderne konsentrerte seg om å bytte ut halvråtne akterpåler.

Tilbake i hytta gikk småbarnslivet sin gang i et par timer mens aktiviteten avtok nede på brygga, før jeg ble var at det brått var kommet militært personell til Pinnö. Etterhvert, noe som ble bekreftet av egen observasjon, ble det klart at det dreide seg om en blindgjenger, en ca. 60 cm lang slank granat som ikke var blitt detonert ved ett eller annet tidspunkt i historien her ute. Faktisk så den ikke så gammel ut. Etterhvert var det samlet seg en hel folkemengde nede på brygga. Påleslagerne var forduftet, og nå lå en militær zodiak ved brygga. To soldater drakk vann fra flaske ved båten mens den tredje plasserte en sprengladning på blindgjengeren i ly av et skjær inne ved land ca. 100 meter sør for brygga. Det kom ved ett tilfelle til høylydt passiar mellom sprengningseksperten og eieren av hytta nærmest sprengningsstedet, men dette roet seg igjen, og ikke lenge etter kunne soldaten sittende på brygga ved detonatoren be øyfolket om å holde for ørene før et dumpt smell hørtes og en ti meter høy vannsøyle sto opp fra bak det lille skjæret. Det hele var over og folkemengden løste seg opp mens soldatene pakket sammen og forlot øya.

Etter at Helga og jeg hadde fått på plass båten igjen og Ulrik, Helga og Elida returnerte fra en champagnefeiring av dagens begivenheter hos naboene anført av Tommy, kunne de fortelle at blindgjengeren var tom og at sprengningen hadde vært et spill for galleriet. Folket må få noe igjen for sitt engasjement. Intet er verre enn en benådning ved skafottet.

Jeg reiser meg opp. Kaffekoppen er tom og oppvasken venter. Fra badet kommer Marianne og Willia Konstanse. Det er snart tid for frokost. Jeg skal bare tappe i oppvaskvann, og legge bestikk og glass til oppbløting.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar