Helt Texas: knall, fall og overvann

exasbar.jpg

Etter et par lange dager i telt var været såpass bra mandag at vi kunne ta en tur nordover til et stort flatt område helt nord på Nordvest-Spitsbergen som heter Reinsdyrflya. Området er interessant på grunn av en del svære såkalte flyttblokker, kampesteiner som breene har tatt med seg på sin ferd ut mot sjøen. Bergarten i disse steinene er for det meste den samme bergarten som de fjellene vi jobber på oppe på breplatået.Etter sen frokost reiste vi av gårde nordover langs Raudfjordbreen. Endre navigerte oss bra gjennom sprekkområdene og vi kom oss uskadd frem til Raudfjorden. Deretter tok vi østover til Liefdefjorden og Texas Bar, en liten hytte vi også besøkte i fjor.

Vi tok en rolig lunsj på taket av denne lille hytten fra 1927 før vi fant frem fem jerrykanner med bensin som vi hadde lovet en privatperson å bringe tilbake til Longyearbyen; slike depot kan ikke stå lenge i nasjonalparken. Deretter satte vi oss på skuterne igjen og reiste nordvestover til Reinsdyrflya.

Lyset stakk så vidt frem fra skyene over det flate og hvite landskapet, bare avbrutt av små prikker som ga oss et hint om at det halvveis skulte seg en flyttblokk under snødekket. Vi fikk samlet inn tre prøver; nummer10, 11 og 12 (nummerert fra fjoråret). Prøve nummer 11 skulle bli spesiell.

En svær flyttblokk splittet i flere store seksjoner ga Trygve en liten buldreutfordring. Han ville på toppen (det er best å ta steinprøver på toppen av steinene og hvor det ikke er snødekke), og på det siste flotte flyttet hvor han skulle svinge seg opp på toppen, fire meter over bakken, løsnet en stor 40 kilos stein fra flyttblokka han holdt i. Trygve falt.

Heldigvis traff han ikke sideseksjonen med hodet, men fikk skjøvet seg vekk med hendene før han deiset i bakken. Han kom seg raskt på bena, men hadde sterke smerter i venstre kne. Dessverre skulle det vise seg at det ikke skulle bli bra igjen med det samme heller.

Tilbake på Texas Bar spiste vi middag før vi bega oss på hjemveien. Som i fjor kjørte vi over Liefdefjorden og inn på østsiden av Monacobreen. Over fjorden var det grei is, det sjekket vi ved et par tilfeller, men det var vanvittige mengder med overvann.

Endre kjørte i tet med Trygve på slep, med undertegnede som tredjemann belastet med en treslede, før Anne fulgte på bakerst. Vannspruten stod som en geysir opp bak skuteren og gjorde det meste dyvått. Rett før land var det utrolig mye overvann og jeg sto helt framme på skuteren for å få tyngden vekk fra beltet mens jeg ga full gass. Det gikk akkurat.

I overgangen mellom fjord og land lå et belte av is, og jeg kunne i min stående vannskuterstilling se Endre hoppe på land med sin store skuter. Trygve kom seg velberget på land før jeg smalt over isen på skeive og kom meg trygt i land. Anne fulgte på. Jeg tør ikke tenke på hvilken våt affære det ville blitt om vi hadde satt oss fast der ute.

Resten av turen opp Monacobreen gikk bra på GPS-track fra i fjor, vi rundet Strengehagenfjellet, kjørte opp Loüetbreen og passerte Teltpasset i whiteout. Så var vi tilbake i leiren på Satellittpasset hvor vi fikk lagt en stivbent Trygve. Klokken var blitt to på natten.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar