Det ennå ikke værendes ontologi

Min far og jeg

På vei hjem i bilen fra Haukelifjell hørte vi, min far og jeg, på radio. Et program om utopi og filosofen Ernst Bloch fanget min interesse straks. Det viste seg å være NRK P2-programmet Utopia ved programleder Håkon Olaussen. Jeg forstod med ett at denne far-og-sønn-fisketuren vi nå kjente etterdønningene av i bena var nok et forsøk på å oppfylle utopien om far og sønn på fisketur sammen; den gode nærheten, samholdet på tross av en hverdag adskilt fra hverandre, og følelsen av generasjon, det å kunne se sin far/sønn i fri dressur og holde dette bildet opp mot en selv i en slags rom-tidsreise. Samtidig var fisketuren en utopisk drøm om vakende fjellørret i frodige vann på Hardangervidda; med stekeos fra svidd fiskeskinn i stekepanna, konjakk og kokkaffe.

Jeg husker navnet Ernst Bloch fra min hovedfagstid på Blindern. En medstudent av meg, en litt spesiell fyr ved etternavn Garnes jobbet med Bloch og etter mange år klarte han endelig å fullføre hovedfaget sitt med avhandlingen ”Ernst Blochs «Det ennåikke værendes Ontologi«, og dets Genealogi”. Vi tullet alltid litt med uttrykket ”det ennå-ikke værendes ontologi”; kunnskapen om det som ennå ikke har vært. Våre hybris-rusede unge hjerner kunne ikke fatte at noen kunne befatte seg med slikt vås. Kanskje ser jeg tingene annerledes nå?

Jeg var en tid min fars ennå ikke værende ontologi, jeg var drømmen om fremtiden, jeg var og er avkommet, den kommende generasjon som skal føre stafettpinnen videre inn i fremtiden. Og det er ikke tvil; på samme måte som min fars drømmer om meg og mitt liv har farget meg og mitt liv, så har min fars og min egen dagdrøm om vår forestående far-og-sønn-fisketur i stor grad farget den turen som faktisk ble til denne siste helgen i august 2008.

Drømmen var som nevnt fiskerike fjellvann på vestsiden av Hardangervidda, samvær og rolige dager med teltliv og hygge. Vi fikk alt unntatt fisk. Vi så ikke ett vak! Vi bar med oss fiskeulykke den bratte stien opp fra Nupshallene ved Ulevåvatnet noen kilometer vest for Haukeliseter. Det var for oss fisketomt i Nupsdalen ved vannet 1129, hvor vi tilbrakte første natten i stille og myk gresskledd natur, og ved et mindre vann lenger nord. Det var fisketomt ved 1381 og 1414, og selv ved det store vannet 1483, hvor vi tilbrakte en hel kveld, natt og morgen, var det fisketomt. Der oppe lå isen blå og tykk på vannene, og kledd i alle våre klær tilbrakte vi den måneløse kvelden med ryggene hvilende mot en stein mens jeg leste høyt fra Dag Østerbergs bok ”Det moderne”, mens vi sippet til vår konjakk og hutret. Noe bål var det jo ikke snakk om i det karrige, vegetasjonløse landskapet.

Da vi neste dag beveget oss opp på Nupsfonn lå tåken tett over et landskap preget av is og snø. Vi var som satt tilbake til siste istids siste dager og fant det for godt å snu nesen hjemover. På vei ned tok vi et siste krafttak med fiskestengene i Nupstjørn uten hell, men med en deilig lunsjstund over rekvedbålet med tilhørende kaffekjele og nystekte brødskiver.

Nuet er ifølge Bloch en blind flekk, vi er ofte for nær til å få et perspektiv på tingene. Øyeblikket gjennomleves, men erfares ikke. Nuet har en dunkelhet over seg, og verden er i en tilstand av ennå-ikke.

Vi har det med å få til en tur i året min far og jeg. Drømmen om turer i solskinn og fiskelykke lever. Denne gangen manglet prikken over i-en, men den turen som ikke levde helt opp til forventningene mens den pågikk, skinner allerede på vei hjemover i bilen – med Trond Berg Eriksens myke doserende stemme over temaet Ernst Bloch og utopien i bakgrunnen – med et skjær av fortidig utopi, paradis eller ”Heimat” som Bloch kaller det.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar