På Vest-Europas tak

Mont Blanc, 4808 moh

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc, 4808 moh. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering er det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge.

Vi reiste med buss fra Chamonix til Les Houches klokken 0800 mandag morgen. Der tok vi taubanen opp til Bellevue, før vi etter en stunds venting kjørte videre med Frankrikes høyst beliggende toglinje, Tramway du Mont Blanc, opp til Nid d’Aigle på 2372 moh, sammen med mange andre håpefulle toppturister, gamle som unge.

Fra Nid d’Aigle begynte den tunge oppstigningen på nesten 1500 høydemeter opp til Goûter-hytten på 3817 moh. Stien slynger seg oppover i ura det første stykket frem til Baraque des Rognes (2768 moh) før det blir brattere opp fjellryggen til Tête Rousse-breen på 3100 moh. Vi krysset denne forbi Tête Rousse-hytten (3167 moh) før vi klatret opp fjellryggen mot den beryktede Grand Couloir. Dette er en snørenne som går ned langs hele fjellsiden av Aiguille de Goûter hvor det regelmessig dundrer stein i stor fart nedover, og som man er nødt til å krysse. Vi kom oss alle helskinnet over, men vi kunne utover dagen se stein komme ned renna.

Vestsiden av Aiguille de Goûter ser helt utilgjengelig ut på avstand, men når man kommer nærmere kan man se at det fint går an å klyve seg opp de vel 600 høydemeterne til Goûter-hytten som ligger helt på kanten av stupet. Det er mye løse stein og noe snø og is oppover, men for det meste morsom klyving man kjenner fra for eksempel Jotunheimen. Vi koste oss i solskinnet oppover, selv om det var tungt. På slutten var det i kjent søreuropeisk stil festet en del stålwire for de av oss som ikke stoler på egne klatrekunnskaper. Vi så mange gå med stegjern og tau oppover, noe som virker veldig snodig, selv om det til tider var glatte partier. De fleste slike taulag var dog ledet av en guide med heseblesende turister hengende bak. En grei måte å liksomsikre på.

Klokken 1800 kom vi oss endelig opp til Goûter-hytten. Den består av to hytter som til sammen rommer noe sånt som 100 mennesker. Vi fikk ikke plass på hytten i forkant, så vi belaget oss på en ganske ubehagelig natt utenfor eller på gulvet inne i en av hyttene. Marianne og jeg for eksempel hadde med oss en tynn sovepose, et halvt liggeunderlag og en enkeltmanns bivuakkpose til sammen. Heldigvis klarte vi utpå kvelden å lure oss til å ligge på gulvet inne i sovesalen på den minste hytta.

Tilfeldighetene skulle ha det til at det denne dagen befant seg 26 jenter fra nesten alle EUs medlemsland i denne sovesalen. Disse var etter sigende spesielt plukket ut fra et utall av idrettsgrener og trent opp til denne turen. Blant dem kunne man finne Manuela Di Centa, den tidligere skiløperen fra Italia. Bakgrunnen for denne ansamlingen av spreke jenter var at Frankrike har overtatt formannskapet i EU og for å markere EUs kamp for miljøet. Jentene var lette å kjenne igjen på grunn av den ensartede røde bekledningen. I kjølvannet av dem fulgte det guider og kameramenn. Vi ble selv filmet både da vi halvsov utenfor hytten og inne på gulvet. Det var tydeligvis litt spesielt.

http://www.chamonix.net/english/news/2008-06-27.htm
http://www.mediafaxfoto.ro/preview.php?id=2992259

Natten forløp urolig, og det ble ikke mye søvn, om noe, før lyset kom på klokken 0100 og vi pakket oss klare for å bestige Mont Blanc. Klokken 0215 fulgte vi sammen med sikkert hundre andre i stummende mørke langs eggen av Aiguille de Goûter mot Dôme de Goûter på 4304 moh. Dette er en meget lang og bratt bakke. Fascinerende å se en lang rekke av lys snirkle seg oppover. Vi brukte sikkert over to timer opp denne bakken. Jeg hadde som de fleste andre en dundrende hodepine og kvalme, noe jeg i grunn hadde hatt hele kvelden og natten. Kroppen føltes etter hvert helt tom, og hvert skritt ble en kraftprestasjon. Etter å ha gått ned noen høydemeter og opp igjen den første bakken på eggen som heter Arête des Bosses kom vi trøtte og slitne til Vallot-hytten på 4262 moh. Dette er en inventarløs nødhytte laget av aluminium. Vi gikk som de andre inn med stegjernene på og spiste og hvilte litt. Matlysten var ikke på topp, og den hvilen vi klarte å få var nok ikke til mye nytte i denne høyden. Her kunne vi observere de første som kastet opp og var nødt til å snu på grunn av høydesyke.

Etter en stund gikk vi sakte videre opp over Bosses du dromedaire, dromedar-humpene, to smale egger på Arête des Bosses. Snøen var fortsatt fast og fin, og sporene var 30 cm dype. Selv om solen nå var kommet så vidt opp var det ganske kaldt i den sure vinden. Når man må gå så sakte får man heller ikke varme, og det var flere i følget som gikk med dunjakke i tillegg til jakke og mellomlagsplagg. Etter å ha passert Grand Bosse (4513 moh) og Petit Bosse (4547 moh) kunne vi ta fatt på den siste lange bakken forbi Rochers de la Tournette på 4677 moh.

Så hadde vi toppen av Mont Blanc innen rekkevidde, samtidig som vi gikk over grensen til Italia. Toppeggen var utrolig tung, men gleden var stor da vi endelig kunne stå på toppen av Vest-Europa og skue utover store deler av Frankrike, Sveits og Italia, om ikke enda lenger. Solen stekte fra en disig, men noenlunde skyfri himmel, men både vinden og kvalmen var sterk, så vi brukte ikke lenger tid enn nødvendig på toppen. Så begynte den lange nedtigningen på 1000 høydemeter til Goûter-hytten.

På vei ned møtte vi først Mailen og Bård på vei oppover, før vi møtte Helge Fonnum, en mangeårig turkompis av meg som også tilfeldigvis er her nede for å klatre fjell. Han og hans kamerat Magnus skulle oppom toppen etter å ha klatret den sylskarpe eggen på Aig de Bionnassay. De så uforskammet friske ut etter flere dager i høyden.

Endelig kunne vi sjangle inn på Goûter-hytten og få i oss litt mat. Klokken var blitt elleve på formiddagen, og vi fem som hadde kommet oss ned bestemte oss for å rekke det siste toget fra Nid d’Aigle. Dermed pakket vi sekkene i en fei og startet den lange klyvingen ned vestsiden av Aiguille de Goûter.

Tjue minutter før avgang og 1500 høydemeter senere, klokken 1510, haltet vi lykkelige inn på stasjonen på Nid d’Aigle. Da hadde solskinn gått over i regn og torden, og store lyn flerret opp himmelen i sør. Vi gikk av på Bellevue stasjon for å ta taubanen ned til Les Houches, men på grunn av været var banen selvfølgelig innstilt. Vi tok en pils mens vi litt frustrert ventet på bedre tider. Vi kunne nemlig ha tatt toget helt ned til Le Fayet, men dette ville normalt tatt lenger tid.

Etter en stund ble vi tilbudt skyss av et litt spesielt slag. Vi ble alle stuet om bord på lasteplanet av to pickuper i øsende regnvær og kjørt helt ned til Les Houches langs de mest brutalt bratte og dårlig preparerte veiene jeg har sett på lenge. Gjennomvåte ble vi satt av i Les Houches hvor vi tok buss tilbake til Chamonix. Det smakte med en varm dusj. I skrivende stund (onsdag ettermiddag) har vi ennå ikke hørt noe fra Mailen og Bård, men vi regner med at de er på vei ned og i god behold.

Og bare så det er sagt, jeg tok ingen piller på hele turen, verken smertestillende, Diamox eller kvalmedempende.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

4 kommentarer til «På Vest-Europas tak»

  1. God fortelling, men vi andre som var på toppen kl. 0700 samme dag oppleve kanskje ikke dette som like dramatisk.

  2. Stolte foreldre paa solferie i Slovenia gratulerer Eldar og hans venner!
    Vi er stolte av dere!

  3. En imponerende fortelling, Helge! Mye slit opp (jeg ble tyngre i pusten selv), men nedoverturen gikk så lynraskt at jeg nesten ramlet utfor et par av stuipene. Vel overstått. Pilsen venter her hjemme.

Legg inn en kommentar