Vårløsning

Selv med nesten én uke bak meg i sengen og fortsatt med influensa, kunne jeg ikke unngå å utnytte årets fineste helgeværmelding. Jeg måtte ut på ski.


Selv med nesten én uke bak meg i sengen og fortsatt med influensa, kunne jeg ikke unngå å utnytte årets fineste helgeværmelding. Jeg måtte ut på ski.

Turen gikk nok en gang til Fagerheim inne på Hardangervidda. Denne gangen var målet familiens hytte på Dagalifjell. Mellom oss og hytta var det ca. 6 mil med potensielt råtten snø og overvann.

Avmarsj

Min far Alan Kåsin og jeg ankom Fagerheim lørdag kl. 0930. Der sto det allerede ca. 120 bikkjer å hoppet i selene med sleder bak. 20 hundespann var klare til å gi turister opplevelsen av norsk fjellheim. Kl. 1000 la vi i vei foran de fleste av hundespannene. Det var nesten ikke mulig å snakke på grunn av hundeglammet. De tok oss selvsagt fort igjen, og vi ble gående nesten helt frem til Heinseter i bikkjemøkk. Men solen stekte, snøen var fin, klisteret satt som støpt og formen var ikke så ille som jeg først tenkte. Vi holdt god fart innover Veslekrækkja og etterhvert over øvre Hein. Her var isen blå av overvann, så det var bare å holde seg i løypa. Nesten over vannet kom hundespannene oss i møte igjen, og vel over var vi alene på vidda. Vi tok oss en rast på en barflekk. Herlig.

Geitsjøen

De første 12 km hadde gått fint og vi la med godt mot oppover de lange bakkene fra Heinseter. Etter ca. 4 km tok vi av vekk fra hovedløypa og fulgte noen gamle scooterspor mot Geitsjøen. Dette vannet er ganske stort og tanken var å komme seg rett over til Geitsjøhytta. Dette viste seg umulig pga. alt overvannet. Hele sjøen lyste blått mot oss da vi så den. Vi bestemte oss for å koke oss ertesuppe til lunsj, slik at vi etterpå kunne gå rundt vannet.

Vadeliv

Vi holdt oss langs den vestlige bredden av vannet. Der renner det vann inn i sjøen fra den noe høyereliggende Langsjøen hvor Rauhellern turisthytte ligger. Det var først her vi forsto at dette kunne etterhvert bli en fuktig og strabasiøs tur. Vi måtte nemlig vade over denne våryre bekken, noe som ikke er noe problem på sommeren, men som er noe helt annet når isen demmer opp vannet. Vi oppdaget i alle fall at klister har sine store fordeler når man skal vade bekker. Det gjør det mye lettere å stå på stenene. Pulkene oppførte seg også meget godt i vann, men siden de er åpne ble det en del vann som la seg under pakksekkene og gjorde sitt med noe utstyr.

Skrykken

Vi fulgte sommerstien sørøstover mot broen over Lågen. Nå var det langt på dag og snøen var blitt svært råtten. Derfor var det meget slitsomt oppover i lia. Men vi kom da tilslutt til broen. Like ved denne var det vi året før hadde slått leir. Nå ville vi utnytte lyset og gikk videre langs Hølen, Langevannet og Skrykken. Dette føles som den lengste strekningen på veien.

Ulvelilægret

I østenden av Skrykken fulgte vi løypa videre der den runder og går mot Ulvelilægret i nordøst. Vi passerte Ulvelihytta hvor vi året før så folk, og fikk etterhvert Skarvsvatnet i syne. Ved dette vannet hadde vi på sommeren 5 år før stått i den nordøstlige enden av etter en fin tur opp fra Solheimstulen. Nå måtte vi begynne å tenke på å slå leir. Klokka var blitt 2100, vi hadde gått 20 slitsomme km siden Heinseter og var gode og slitne etter 35 km og 11 timer på farten den dagen. Tanken streifet oss om å prøve om vi kom inn i Ulvelilægret-hytta, men siden det er Drammen og Oppland turistforening som eier den visste jeg ikke om DNT-nøkkelen ville fungere. Det hadde den nok gjort fordi DOT er en lokalforening av DNT. Uansett var det bedre å ligge i telt fordi Ulvelilægret ikke er noen godt utstyrt hytte. Kun fire doble brisker og en grue. Vi la teltet midt i løypa for å få best underlag, laget oss middag og kom oss i seng.

Skarvsvatnet

Vi våknet kl. 0700 neste dag. Jeg var mildt sagt ikke helt i form, hadde en ganske ille natt med hosting og tett nese. Men ting bedret seg i takt med gjøremål som frokostspising og pakking. Vi kom oss avgårde kl. 0830 og la i vei på harde løyper nedover mot og langs Skarvsvatnet. I nordøstenden av vannet tok vi av fra løypa og vår lengste etappe uten løyper begynte. Her var snøen om mulig ennå mer sparsom enn tidligere, og det var umulig å gå på vannene. Heldigvis var det så tidlig på dagen at snøen ikke var veldig råtten. Vi navigerte oss langs Tøddølvatnet og fant en vei over i østenden av dette lange vannet som går over i Tøddøla som renner ned i Tøddøldalen og ned mot Uvdal.

Falketind

Vi holdt oss oppe i lia og siktet mot Falketind (1241 moh) som nok har fått navnet sitt etter rovfuglene som hekker der. Vi så i alle fall en som tydelig hadde reir. Vi tok en rast før vi begynte på opp- og nedstigningene forbi Falketind og mot Skrivenuten (1227 moh) hvor vi ville få utsikt ned mot Syningan og områder hvor vi er lokalkjent. Snøen råtnet etterhvert mer og mer og det rant mer vann enn tidligere. Vi kom oss etterhvert ned i dalen hvor Damtjern ligger, et lite oppdemmet vann hvor jeg har vært på sommeren. I lia opp mot Skrivernuten så vi noe som fatter først mente var for stort til å være rev, ergo måtte det være ulv. Litt senere så vi sporene etter krabaten. Bildene kunne i etterkant avsløre at det var snakk om rev. På Skrivenuten så vi Dagalifjellet strekke seg utover med ennå mindre snø enn tidligere på turen.

Hjemtrakter

Vi kom oss ned lia fra Skrivernuten på et vis. Snøen var råtten og pulkene gikk egne veier. På Syningan rastet vi før vi la i vei den siste milen mot hytta. Flere bekker måtte forseres, og fatter plumpet endelig. Litt etter kl. 1600 sto vi ved hytta. Vi hadde gått over 22 km. den dagen, var slitne, solbrente og veldig fornøyde.

Turen i korte trekk

Fagerheim Øvre Hein – Heinseter – Geitsjøen – Skrykken – Ulvelilægret – Skarvsvatnet – Tøddølvatnet – Falketind – Skrivenuten – Syningan – Bjørkebo

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar