Noe av det mer spennende jeg vet er når man avtaler et møte et eller annet sted, til en eller annen tid, og man plutselig står der sammen med denne eller disse personene, det kan være midt oppe på fjellet et sted, gjerne måneder etter at man gjorde avtalen. Selv med fremmede mennesker jeg bare har kommunisert på e-post eller telefon med har jeg noen ganger gjort dette, senest i går kveld da jeg hadde en fantastisk fin skitur fra Skansebakken til tårnet på Oppkuven i Nordmarka med en venninne. Slike møter er magiske, de er som møtet mellom David Livingstone og Sir Henry Morton Stanley midt i Afrika.
En annen type av magiske møter er der hvor stedet er felles, men hvor tiden er forskjøvet, gjerne med flere hundre år. Man befinner seg på steder hvor noen har utforsket, levd, arbeidet eller omkommet for lenge siden, og man kan formelig kjenne suset fra gamle dager. Jeg kjente for eksempel dette godt da jeg for noen år siden gikk Skagastølsryggen til Store Skagastølstind. Hver hammer, skar og stein har navn etter tidligere klatrere og fjellfolk; Berges chaussé, Halls hammer, Mohns skar, for å nevne noen eksempler.
Da jeg gjorde noen historiske undersøkelser i forhold til krysningen av Sverige langs polarsirkelen, som nå bare er noen timer unna, så kom jeg over følgende kuriosa.