Nordøst for Narvik by ligger det et lite fjellplatå på ca 100 kvadratkilometer som heter Lánjasvárri. På norsk heter det Haugfjell. Det ligger bare ca. en mil fra svenskegrensa. Som fjellområder flest i Narvik, stuper også Haugfjell bratt ned på alle kanter, unntatt mot vest hvor Urdalen skiller det fra Rundfjellet og Bjørnfjell. Mot sør stuper det ned i først Rombakselva og deretter fjorden Rombaken. Mot vest stuper det ned i Styggedalen, Svartdalen og tilslutt Lakselvdalen. Mot nord stuper det ned i det oppdemte Jernvatnet. Ikke så bratt og høyt som mot sør og vest, men en nesten 150 meter høy vegg gjør det utfordrende å komme seg opp på Haugfjell også fra denne siden. Marianne og jeg tok med oss besteforeldre, søskenbarn og egne unger for å prøve oss, men vi hadde et hemmelig våpen.
Stikkord: Ellinor Wahlstrøm
Rombaksbotn
Rombaken er en fjordarm av Ofotfjorden. Den har innløp mellom Øyjordneset i nord og Narvik by i sør, og strekker seg omtrent 20 kilometer i øst-sørøstlig retning inn til fjordbunnen. Fjorden ligger mellom fjellene Dalstind i nord, og Rombakstøtta i sør. Nord og sør er bundet sammen av Rombaksbrua. De innerste ni kilometerne av fjorden kalles Rombaksbotn. Rombaksbotn er klemt inn mellom fjellene Haugfjell i nord, og Langryggen og Sildviktinden i sør. Rombakselva har utløp i det grøderike, flate elvedeltaet i fjordbunnen. Her inne, kun 8,2 km fra svenskegrensen, var det i gammel tid to gårdsbruk. Men mellom 1898 og 1903, i fem hektiske år, blomstret stedet opp mens utbyggingen av den 42 kilometer lange Ofotbanen, som frakter malm fra svenskegrensa til Narvik, pågikk. Anleggsbyen huset på det meste nesten 700 mennesker. Vi bestemte oss for å se restene av hustuftene og det vakre landskapet med egne øyne.
Turbeskrivelsene finner du her:
Å gå på fjelltur med et snart ti måneder gammelt barn er ikke lett, men det er mulig, så sant man tilpasser turen etter barnets behov. Hvis man ønsker et alternativ til trilletur er man henvist til bæremeis eller andre bæreformer. Vi har god erfaring med noe som heter Manduca (egentlig en stor svermer som er kraftig, grønn og piggete på larvestadiet) som er en bæreanordning hvor barnet kan veksle mellom å sitte på bærerens rygg eller bryst, og helt inntil bæreren. Denne gangen valgte vi derimot en mer tradisjonell bæremeis, og vi fant en overkommelig tur for Willia Konstanse, bestemor Ellinor og oss selv; nemlig en 2,5-3 timers tur sørvest fra der hvor veien stopper i Sildvikdalen ved Ytter-Sildvikskaret og langs sti helt ned og hjem til Beisfjord, 8 km unna.