Nasjonalparken Børgefjell er blitt satt på kartet av Lars Monsen. Late dager med fiskestang og god tid i et fantastisk vilt fjellområde langt nord i landet er det inntrykket man satt igjen med.
Nå var det på tide å sjekke sannhetsverdien til dette glansbildet. Etter en natt på campingplass i Hattfjelldal med utsikt til den majestetiske toppen Hatten som har gitt dalen sitt navn, pakket vi sakene og dro innover Susendal til Kroken hvor vi parkerte rett ved elven Susna. Siden ingen veier går helt inn til Nasjonalparken var vi ennå utenfor, men hadde som mål å bevege oss i alle fall litt innenfor.
Susendalen
Vi valgte å gå innover en av de få stiene som er å finne her oppe, med Susenfjellet i nord og Tiplingelva i sør, inn mot vannene austre og vestre Tiplingen. Her er man så nær svenskegrensa at de fleste fjellene i øst er svenske, og så langt nord at snøflekkene er hyppige i fjellsidene, selv om de fleste toppene ikke er høyere enn 1000-1200 moh. Det mektige Kvigtindsmassivet i sørvest er et unntak og rager høyest med sine 1699 moh, og gav oss et vakkert snødekt skue hele turen.
Vi hadde oppakning og mat for tre dager, fiskekort og myggstift. Vi skulle leve ut villmarkslivet med fisking og bålkos. Dette skulle være selve tentamen for Pia på hennes vei til å bli Lars Monsen. Han har jo som kjent slitt ut mang en ulltrøye her oppe.
På tur
Vi kom oss ikke av gårde før ved 12-tiden, og gikk i noen timer til vi kom til austre Tiplingens nordvestlige hjørne. Der lette vi en god stund etter egnet teltplass, og fant det til slutt selv om natten for min del ble tilbragt i forsterstilling rundt en sten på min side av teltet. Vi bygget opp bålplass og dro frem fiskeutstyret. Nå skulle vi se om det var mulig å skaffe seg mat på gamlemåten.
Vi ville nok blitt sultne med fisk som eneste næringskilde, men vi fikk da en liten ørret hver som i alle fall gav oss den gode smaken av villmark. Pia var tøff i fangstøyeblikket, men noe unnvikende når det kom til selve sløyingen av fisken. En liten anmerkning der altså. Etter en runde med aluminiumsfolie nede i glørne smakte fisken fortreffelig.
En ny dag
Dag to opprant og vi pakket leieren etter en bedre frokost. Nå ønsket vi oss over mot vestre Tiplingen. Nok en gang var været med oss, denne gangen i storform. Ved det som kalles Ruffie deler stien seg, en sti går videre på nordsiden av vestre Tiplingen til Tiplinghaugen, mens en annen sti går rett sørover over Tiplingelva hvor den stopper (i alle fall på kartet). Vi valgte den siste. Da vi kom over broen visste vi at det var her vi ville slå leir. Et fantastisk sted på sørsiden av elven, på en liten høyde med behagelig teltplass og fiskemuligheter.
Herlige timer
Siden vi ankom så tidlig på dagen kunne vi kose oss i timesvis med fiskestanga, vi leste, laget bål, i det hele tatt, vi hadde det helt fortreffelig mens sola skinte fra en skyfri himmel. Stillheten ble bare unntaksvis brutt av noen forbipasserende og små skrik fra Pia når de største kleggene så sitt snitt til å ville ha litt jentekjøtt. Leiren vi lå i ligger rett innenfor grensen til Nasjonalparken, og vi var såre fornøyd med det.
Fornøyd var vi også med fisket, i alle fall jeg. Jeg fikk to fine ørreter, begge betydelig større enn gårsdagens, og den første var virkelig fin i størrelsen. Jeg har ikke peiling på vekt, men det ga oss i alle fall en velsmakende lunsj.
Frost
Men medaljen har en bakside. Natten ble svært kald, særlig for min del. Faktisk opplevde vi frost, og med min tynne sovepose som har komfortemperatur på ti grader måtte jeg kle på meg alle klærne for å holde varmen, pluss Pias boblevest rundt hofta. Det var grisekaldt, men det gikk, og nok en ny dag opprant med nesten like fint vær. Dette var dagen for hjemreise.
Hjemover
Vi pakket leiren og la i vei etter en bedre frokost tilbake over Tiplingelva, forbi krysset og over bro nummer to. Vi valgte derimot ikke å følge stien videre langs lia på Susenfjellet, men valgte å gå rett opp lia for å kunne følge fjellryggen tilbake. Det var et lykkelig valg, om enn noe slitsomt oppover i myggeldoradoet. Men det var vel verdt slitet. Susenfjellet er 1200 moh, med en kupert, steindekt rygg med spredte små vann. Vi la kursen over mot en varde på østspissen av fjellet på 1150 moh hvor nedstigningen begynte. Ganske bratt nedover, men helt problemfritt. Ganske kjørte i knærne fant vi tilslutt igjen stien akkurat der vegetasjonen blir tettere, og vi gikk kjapt nedover tilbake til bilen. Alt i alt hadde vi gått bare 25 km, men det hadde vært en fantastisk tur i et meget vakkert stykke av Norge.
Turen i korte trekk
Kroken – Austre Tiplingen – Ruffie – Vestre Tiplingen – Ruffie – Susenfjellet – Kroken.
