Kategorier
Skøyter

Heureka!

Folkemylder på isen.

Den fascinerende kjemiske forbindelsen H2O kan befinne seg i grovt sett tre faser: flytende som vann, i gassform som damp eller fast som is. Vitenskapen kjenner til at is kan befinne seg i 14 faser. Disse rangerer fra amorf is, is Ih, is Ic, og is II til XII. Is Ih er normal sekskantet krystallinsk is og den isen vi kjenner fra livet på jorden. Forskjellen på is på ferskvann og sjøis er at sjøisen har høyere tetthet på grunn av saltinnholdet og fryser først ved -1,8 grader. Sjøisen må dermed være tykkere enn isen på ferskvann i forhold til bæreevne.

Tetthet er masse delt på volum, og ferskvann har en tetthet på 998 ved 20 grader, mens sjøvann har en tetthet på 1023 ved samme temperatur – litt lavere tetthet enn for eksempel blod. Is har en tetthet på 920 og vil dermed flyte både i ferskvann og i sjøvann, men dannelsen av sjøis vil gå saktere enn is av ferskvann fordi det kalde sjøvannet synker til bunns før det formes is.

Den snøfattige vinteren på Østlandet plager oss skientusiaster, men den kan også slå heldig ut. Streng kulde i kombinasjon med lite nedbør har gjort oss borgere langs Oslofjorden i stand til å kunne beskue byen(e) fra sjøsiden, uten båt eller annen flyteredskap, men rett og slett på skøyter!

Kategorier
Naturfilosofi Topptur

Om hvorfor jeg skal jakte. Del 2: en ny begynnelse?

Snøen sitter plastret til kampesteiner, bygninger og radiomast på toppeggen av Gaustatoppen. Vinden hyler imot oss og gjør skrittene ustø. Det er omtrent 25 effektive kuldegrader og kapillærene på fingre og tær trekker seg tilbake og etterlater hvit, hard hud. Vi er altfor tynt kledd. Lårmusklene mine stivner til i krampe og kroppen lar seg nesten ikke rikke opp den bratte fjellsiden. Mariannes ansikt fortrekker seg i smerte når blodet sakte siver tilbake ut i stivfrosne fingre, mens Bård og Mailen står innbitt og dunpolstret i været.

Vi tenkte å runde toppen på østsiden og gå hele eggen fra nord til syd, men solens forventede korte gjesteopptreden på denne novemberdagen, og den hylende kulden satte en velbegrunnet stopper for det. Vi beveget oss isteden rett opp mot de militære anleggene som besudler denne dronning blant Telemarks fjell. Vel oppe ved den brummende radiomasten bekledd i lekre gulaktig bølgede plater og et par andre underlig utseende bygninger, satte vi fra oss sekkene og begav oss mot fjellets egentlige toppunkt noen hundre meter med kampesteiner lenger nord. Vel fremme kunne vi skue utover den snøløse Vestfjorddalen med riksvei 37 som slynger seg gjennom dalen og Rjukan, den industrielle eventyrbyen med navn etter «den rykende fossen» vest for byen, Rjukanfossen.

Kategorier
Naturfilosofi

Om hvorfor jeg skal jakte. Del 1: dobbelt frenesis

Jeg har alltid hatt et tvetydig forhold til jakt, og nå er jeg selv jeger. Marianne og jeg trosset i halvannen uke tett rushtidstrafikk, punkteringer, usunne og hastige måltider på McDonald’s, hyppige kjøpesenterbesøk og lange dager for å overvære og til dels delta i tre timer av ulik lengde hver kveld med lovtekster, gamle svenske filmer om vådeskudd, et utall av snuslepper, og vanvittig mange prikk like ande-, gåse- og måkearter inne i hjertet av norsk villmarkskjøpekultur; XXL på Alnabru. Det blir neppe mer dikotomisk enn dette, og når man som topping kan tilføye min egen dualitet med hensyn på jakt, så er vel grunnen godt beredt for det som kommer.

Mitt hovedanliggende er spørsmålet om hvorfor jeg skal jakte. Jeg vet så mye at det har med en søken etter egentlighet å gjøre, en lojalitet mot eller søken etter egen natur og sitter dypt nede i en naturforståelse jeg forsøker å utforske.

Kategorier
Tips

Pulk med hanskerom

Alle som har vært ute en kald vinterdag på fjellet med pulk vet hvor kronglete det kan være å få tak i den deilige dunjakka sammen med mat og drikke nede i pulken. Pulken er pakket med møye om morgenen, og nå må den rotes til igjen. For ikke å snakke om hvor kaldt det blir på fingrene når strikker og stropper skal håndteres. Jeg har laget en løsning på dette problemet; en pakksekk festet til toppen av pulken.

Jeg hadde en stor 88 liter vanntett, litt ødelagt, pakksekk liggende. Den ble i sin tid kjøpt via bokklubben Villmarksliv og kostet ikke mange kronene. Den passer godt med bredden bak på min pulk som er en Fjellpulken Ekspedisjon K III. Dette er for så vidt ikke en pulk jeg vil anbefale på det varmeste fordi den ikke flyter så bra i dyp snø, men det er en god gammel og grei sliter. Pakkposens lengde passet også godt med avstanden mellom de to bakerste reimene på pulken.

Jeg klippet av reimene på pakkposen, brettet og sydde en ny kant i åpningen. Deretter sydde jeg på en borrelås i åpningen slik at den enkelt kan lukkes. Så sydde jeg på en ny 25 mm bred nylonreim på oversiden av åpningen med ca. 30 cm løse ender. Det samme gjorde jeg bak på pakkposen slik at avstanden mellom disse tilsvarer avstanden mellom de to bakerste stroppene på pulken.

Jeg trædde nå på 25 mm brede hurtigspenner fra Helsport – som jeg kjøpte på XXL – på de løse reimendene. Det er bare hann-delen som kan justeres på disse spennene, derfor var det disse jeg trædde på pakksekken. Så brettet og sydde jeg endene på reimene.

Deretter klippet jeg opp 4 ca. 10 cm lange biter av en nylonreim. Disse trædde jeg på hunn-delene av hurtigklipsene og sydde godt fast. Jeg brettet reimene slik at jeg ikke hadde dobbel reim der denne skulle sys på pulken. Deretter sydde jeg de korte reimene med hunn-klipsene fast på de fire bakerste reimene på pulken (to på hver side), helt nede ved skroget.

Så er det bare å feste sekken på pulken og gi seg fjellet og vinteren i vold.

Kategorier
Teltturer

Om å holde døra på gløtt

Bål i Trillemarka.

Det er mandag ettermiddag i Oslo. T-banen jobber på spreng for å frakte passasjerer til sine forskjellige destinasjoner rundt om i byen. Så også meg. Jeg setter meg ned på en ledig plass og trekker frem en av bøkene jeg leser for tiden. Passasjerer kommer og passasjerer går, mens jeg sitter fordypet i boken Wittgenstein’s Mistress av David Markson.

Hovedpersonen Kate – en noe forvirret middelaldrende kvinnelig kunstmaler som lever en omflakkende tilværelse alene på en dyre- og folketom jordklode – befinner seg kontemplerende i sitt nåværende tilholdssted, et strandhus, over et maleri av det selvsamme[*] huset. I dette avbildede huset (heter det nå egentlig i et avbildet hus og ikke et avbildet hus?) så befinner det seg en person i et vindu i annen etasje, det samme vinduet som Kate selv – som altså ikke egentlig eier huset, men som bare bor der for øyeblikket – ser solnedgangene fra.

Kategorier
Klatring

Om det å henge i en tynn tråd

«Faen», tenkte jeg, i det jeg mistet balansen på den smale listen og brått ble kastet ut i en pendel på 15 horisontale meter før jeg smalt inn i fjellveggen med ryggen først, svimlende 150 meter over bakken, «der gikk kameraet i tusen knas».

«Jeg tror kameraet røk!», ropte jeg til min navnebror og mangeårige turpartner Helge F.

«Usj, så ergerlig», sa han, «det var min feil, jeg skulle ha holdt tauet strammere, sorry!»

«Det gjør ikke noe», sa jeg, «den opplevelsen er vel verd en ny linse.»

Og jeg mente det. Selv om hoften verket etter kollisjonen mellom kjøtt og berg, og selv om kameraet skulle være ødelagt, så var jeg en viktig erfaring rikere. Jeg krabbet meg langs flere smale lister bort til de sikringene Helge F. hadde satt da han som førstemann rappellerte ned den svært traverserte taulengden.

Kategorier
Jotunheimen

Den evige gjenkomst

«Furet, værbitt over vannet», slik beskriver nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 det langstrakte og fjellrike landet Norge. 101 år senere fødes jeg, og på nippet 37 år inn i livet stryker jeg håndflaten mot den rue overflaten av akkurat dette furete, værbitte landet 2329 meter over vannet, på Tjønnholstinden i Jotunheimen.

Marianne og jeg gikk fra parkeringsplassen ved Vargbakken på Valdresflye noe sent lørdag morgen. Vi somlet med en hyggelig frokoststund i det deilige været utenfor teltet på rasteplassen noe lenger sør. Solen varmet godt da vi med lette dagstursekker trasket innover mot Leirungsdalen. Blå himmel og høstfarger gjorde stemningen mildt sagt upåklagelig. Rett etter krysningen av Steinflybekken tok vi av stien og beveget oss på gamle morenerygger oppover Steinflybakkan og opp til Steinflye. Her kunne vi igjen se Steinflybrean som ligger som et døsig dyr med ryggbuktningen inn mot bandet mellom Høgdebrotet (2226 moh, som jeg tidligere har besteget) i nord, og Tjønnholstinden (2329 moh) og Steinflytinden (2318 moh) i sørvest.

Kategorier
Teltturer

Det ennå ikke værendes ontologi

På vei hjem i bilen fra Haukelifjell hørte vi, min far og jeg, på radio. Et program om utopi og filosofen Ernst Bloch fanget min interesse straks. Det viste seg å være NRK P2-programmet Utopia ved programleder Håkon Olaussen. Jeg forstod med ett at denne far-og-sønn-fisketuren vi nå kjente etterdønningene av i bena var nok et forsøk på å oppfylle utopien om far og sønn på fisketur sammen; den gode nærheten, samholdet på tross av en hverdag adskilt fra hverandre, og følelsen av generasjon, det å kunne se sin far/sønn i fri dressur og holde dette bildet opp mot en selv i en slags rom-tidsreise. Samtidig var fisketuren en utopisk drøm om vakende fjellørret i frodige vann på Hardangervidda; med stekeos fra svidd fiskeskinn i stekepanna, konjakk og kokkaffe.

Kategorier
Topptur

Brakkesyke

Noen vil nok rynke på nesen i vantro når jeg tillater meg å si at vi var rett og slett brakkesyke Marianne og jeg da vi torsdag kveld satt i sofaen og snakket om hva vi skulle bruke helgen på. Været var svært ustabilt over det meste av landet, og dette faktum gjorde oss usikre på hva slags friluftsaktiviteter vi skulle hengi oss til. Allerede nå vil jeg mane eventuelle lesere med småbarn hengende i skjorteermene til overbærenhet; vi har mye tid vi kan bruke på oss selv, og vi vet det. Allikevel altså, kan brakkesyken komme.

Kategorier
Profil

Marianne Kristina Wahlstrøm

Marianne Kristina Wahlstrøm
Marianne Kristina Wahlstrøm

Marianne Kristina Wahlstrøm er fra Beisfjord i Nordland, utdannet innenfor IT og ledelse, og jobber per i dag i Idium AS. Tidligere har hun jobbet bl.a. i Visma Software Norge og Adaptive AS. Hun har en hang til lange sykkelturer, løping, klatring, toppturer og skiturer. Hun har et høyt energinivå, smittende latter og solide egenskaper som fjellfant.

Curriculum vitae (PDF)

Kategorier
Rondane

Copyright Rondane


De fleste av oss som liker utfordringer i friluft har våre forbilder; det er noen som har gått opp de fotsporene vi plasserer våre fjellstøvler i. Antallet nye oppdagelser og hvite flekker på kartet har de siste hundre år blitt redusert til nærmest ingen. Oppdagertrangen synes ikke å avta av den grunn, den ser bare ut til å vende seg dels innover, dels mot det sportslige.

Reduksjonen i nye uoppdagede flekker på kartet har gjort det nødvendig å utfordre naturen på stadig nye måter; alene, uten etterforsyninger (unsupported) eller i mørket, gjerne alt på en gang. Det er ikke lenger siden enn 1982 at norske polfarere begynte å sette sportslige restriksjoner på seg selv. Frem til da var alt lov; båt, fly, luftskip, ballonger, hester, hunder og motorsleder.

Kategorier
Mont Blanc Topptur Video

På Mont Blanc, 4808 moh

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc (4808 moh) etter å ha gått mer eller mindre 2500 høydemeter i ett. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering var det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge. Kroppen lystret liksom ikke selv om muskler og pust kjentes bra. Det er en følelse jeg bare kan sammenlikne med å være febersyk uten feber.

Kategorier
Mont Blanc

Blant romantikere, slott og vinranker

Lac Léman, eller Genève-sjøen, ligger som en gigantisk bønne grensende til Frankrike på sørvestspissen av Sveits. Ved kneleddet i vest ligger storbyen Genève ved utløpet av Rhônen, og mens Lausanne vokter i nord, ligger Montreux ved Rhônens innløp i øst, med de mektige alpefjellene Dents-du-Midi som kulisse. Ved elvedeltaet litt sør for Montreux bygget den mektige Savoy-familien opp en formidabel borg til vern for sin handelsvirksomhet ved porten av fjellpassene over til Italia. Alle som måtte forbi, og det var mange; i år 1283 passerte 2324 hester og et utall mennesker til fots, måtte betale sin skatt til Savoyene. Borgen disse driftige, men også gudfryktige og sjenerøse grevene bygget fra 1150 og utover, ble kalt Chillon, Château de Chillon.

Kategorier
Mont Blanc

På Montenvers og Mer de Glace

Montenvers betyr «baksiden av fjellet» og det var her en gruppe rike turister, blant dem britiske Richard Pococke og William Wyndham i 1741 kom for å besøke den største breen i Chamonix, Mer de Glace, som etter den lille istid var voldsomt bred og oppsprukket, og strakk seg faretruende ned mot byen. Wolfgang von Goethe har vært der, Mary ”Frankenstein” Shelley har vært der, Lord Byron har vært der, og Wordsworth har vært der. Nå har også vi vært der.

Kategorier
Mont Blanc

På Vest-Europas tak

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc, 4808 moh. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering er det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge.

Vi reiste med buss fra Chamonix til Les Houches klokken 0800 mandag morgen. Der tok vi taubanen opp til Bellevue, før vi etter en stunds venting kjørte videre med Frankrikes høyst beliggende toglinje, Tramway du Mont Blanc, opp til Nid d’Aigle på 2372 moh, sammen med mange andre håpefulle toppturister, gamle som unge.

Kategorier
Mont Blanc

På 3842 moh

Vi er som omvendte dykkere her vi sitter på Aiguille du Midi på 3842 moh på andre dagen for å akklimatisere oss. Dette er et sinnsykt merkelig sted; toppen av en taubane fra Chamonix som ser ut som den er trukket rett ut av en James Bond film – trolig med en herskesyk eldre mann sittende nede i en av tunnelene spillende på et svært kirkeorgel – med en kassert russisk romrakett pekende rett mot himmelen på toppen av en vanvittig bratt klippe. I tillegg til romraketten balanserer det noen store kasseliknende murhus der oppe som huser alskens turistfeller. Turistene er en salig blanding av små nervøse japanske damer og brunbarkede fjellfolk.

Kategorier
Mont Blanc

Chamonix-Mont Blanc

Når man står nede i Chamonix-Mont Blanc i 30 graders varme og ser opp på snødomen som velter seg unnselig langt der oppe blant spisse tinder, og hvis blå og krakelerte brearmer renner nesten ned i sentrum; da rammes man av den samme ærefrykt og sitrende utforskertrang som førstebestigeren Horace Bénédict de Saussure følte da han skuet opp på Mont Blanc den dagen i august 1787, da han på tredje forsøket sammen med François Paccard og Jacquet Balmat endelig nådde toppen.

Det var denne utforskertrangen som nettopp i opplysningstidens 1700-tall ledet oss ut av middelalderens autoritative og tradisjonsbundne liv og inn i modernitetens idealer om frihet og fornuft. Som Saussure er vi barn av denne tidsånden som har skapt en verden som har blitt så liten, en verden vi evner å skue utover, og som vi er i ferd med å ødelegge med vår virketrang og fremskrittstro. Denne tidsånden er det undergangsfilosofen Spengler kaller for faustisk, etter Goethes Faust, denne sjelløse, rastløse og tvetydige figuren som alltid søkte nye høyder og aldri kunne være fornøyd med det han hadde oppnådd.

Kategorier
Mont Blanc

Den hvite frue, 4807 moh

Torsdag 26. juni reiser en liten gruppe med toppturentusiaster, iberegnet Marianne og meg, ned til Chamonix for i hovedsak å bestige Mont Blanc. Jeg har hengt meg på en lenge datofestet tur, men gleder meg ikke mindre av den grunn. Det virker som en flott gjeng som skal nedover. Vi har ikke detaljplanlagt veldig mye, man skal ta ting litt som det kommer, høre på kjentfolk og føle på været.

Det går en rekke ruter opp til Mont Blanc. Vi har siktet oss inn på den ruten som heter Goûter Route. Den er den enkleste, men ikke den korteste ruten. Man tar tog fra Chamonix til Saint Gervais. Derfra går man til Nid d’Aigle (2372 moh), Tête Rousse, Aiguille du Goûter (Goûter refuge, 3817 moh), Dome du Goûter, Vallot, Arete des Bosses og til slutt opp på Mont Blanc. Planen er deretter å returnere samme veg.

Kategorier
Teltturer

Å være eller ikke vær…

Etter en del kritikk av YR.nos predikabilitet i diverse konkurrerende nettmedier så jeg meg nødt til å gå drastisk til verks. Jeg sjanghaiet med meg selveste YR.no-redaktør Erik Bolstad for å kunne stille han til veggs oppe i Nordmarka utenfor Oslo hvis det ustabile været som var meldt i området i helgen ikke slo til, og da mener jeg på timen.

En annen, noe mer plausibel, grunn til at vi to og Marianne befant oss oppe i Nordmarka denne helgen var vel at vi hadde lyst til å gå en tur for god gammel arbeidskameratslig skyld. Fjerdemann på denne turen måtte melde pass pga. langt fremskreden pollen/slimhinne-inkompabilitet.

Rett skal være rett; vi fikk vær, og mye av det, men jammen slo ikke YR.no til også, og det på timen. Regnet kom da det skulle, og solen tittet frem innimellom slagene. Langt verre kan vi vel konkludere med at det står til med storbyen Oslos kollektivtilbud.

Kategorier
Teltturer

Sommeren på Mirabelløya

I det man plukker opp en rødgnistrende stein fra bunnen av en innsjø, og legger den i fascinasjon på stranden til tørk under solen, så forsvinner det gnistrende røde og erstattes av en livstrett matthet, som i sin enkle hverdagslighet er vakker, men uten sin skjønne fortidighets glans.

Slik kan man plukke frem minner og opplevelser fra sin barndoms innsjø, gjenoppleve dem i hverdagens harde og kalde lys, og brått er glansen falt av de mytiske bildene, og man sitter igjen med den grå massen av profan intetsigenhet som kleber seg til de øyeblikkene som senere skal sveve i en elektronsky oppe i hodene våre og varme hjertet.

Akkurat som det rommet som befinner seg mellom våre kjære eiendeler, så utgjør dette slagget som minnene kler av opplevelsen, alle de elementene som aldri nevnes i en roman, som aldri vises på film, og som aldri fortelles over kafébordet.