At den dagen skulle komme da jeg skulle ha dyrehoder på stake i stua, smurfeklær tytende ut av skap og skuffer og hengende på tørkestativet, små leker fylt med kattemynte, stellebord og bleier, og ikke minst to nesten like store merkelige skapninger krabbende på gulvet, den ene med pels, den andre nesten hårløs, hadde jeg ikke trodd for noen år siden, og det hele er kommet som en snikende, herlig glede på meg.
Willia Konstanse er datter av Helge Kaasin og Marianne Wahlstrøm. Hun er født 3. oktober 2009.
Månen henger stor og perlemorshvit over Bærums bebyggelse. Bare en jevn motordur bryter stillheten. Jeg sitter i bilen på vei hjem fra Bærum Sykehus etter en lang natt fulgt av en lang dag. Det er fortsatt 3. oktober, og det er fortsatt min datters fødselsdag, den dagen hun kom til omverdenen etter ni måneder innomhus i mors liv.
En gang i løpet av 1955 brant den en gang så ærverdige Grosethkollen Sportscafé ned til grunnen i et inferno av flammer. Det 200 kvadratmeter store overnattingsstedet ble oppført i 1937 av Lars Tjernslie for å huse 30 overnattingsgjester oppe på den gamle husmannsplassen Grosetplassen, like ved Skaugumsåsen og bare en snau kilometer fra bebyggelsen på Hvalstad i Asker. Etter nedleggelsen av stedet som kafé allerede i 1942, huset stedet blant andre funksjonærer tilhørende Ingwald Nielsen før Norsk Speiderpikeforbund overtok på begynnelsen av 1950-tallet. Om brannen var resultat av en uforsiktig speiderpikes lemfeldige omgang med ild vites ikke, men stedet ble aldri bygget opp igjen, og bare grunnmurene står igjen som et minne om denne svunne tiden.
Etter at sommeren har forløpt stille og rolig for min del med noen fine nærturer til fots og enkelte flotte sykkelturer i Vestmarka, så har høsten nå kommet med all sin prakt. Tro mot meg selv og årstidenes gang fant jeg igjen frem mitt gamle sett med bildekk. Dragsele til pulk, tynt statisk tau, staver og to sammenkoblede bildekk er alt du trenger, pluss litt guts og mange gode svar til forbipasserendes spørsmål om hvilken pol du har tenkt deg på tur til; jada, mange spør.
Jeg har to helger på rad drevet utstrakt undergravende virksomhet til fjells. Dette er verken så radikalt eller ulovlig som det ved første øyekast kan synes. Det dreier seg verken om illegale løpeblader mot den sittende regjering eller virksomhet à la gutta på skauen, men snarere om noe så profant og legalt som å skifte ut fundamentet på vår elskede bihytte Uglebu på Dagalifjellet. Arbeidets karakter og deilig harde kroppsarbeid med redskaper som slegge, krafse, brett, spett og spade avdekket noen nærliggende grunntanker, næret av god lesning og fjelluft.
«Hvor fruktbart er ikke det underjordiske liv vi bærer med oss innvendig! Det er den lille sekken av flettet alfa med forfedrenes ben i!», skriver Félix de Azúa i den prisbelønte boken En ydmyket manns dagbok fra 1987. Den spanske forfatteren og professoren i historie og filosofi ved Arkitekthøyskolen i Barcelona maler et bittert bilde av en mann som velger banaliteten som livets eneste mulige vei til et autentisk liv, da alle de roller samfunnet tilbyr – det være seg det gode borgerlige liv, lykken revolusjonsdrømmene, selvmordet – alle er kilder til fornedrelse, illusjoner og korrupsjon.
Fem vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard, tre av dem i telt på Nordvest-Spitsbergen. Fantastiske naturopplevelser, bratt klatring i fjell, bre, snø, kulde og sol, spenning, skader, teknisk trøbbel, overvann, 200 mil på snøskuter, dyreliv, besøk på fangstsasjonen Mushamna og hyggelige mennesker. Det blir ikke mer begivenhetsrikt enn dette.
Natten i Longyearbyen er lys. Fjellene står som en eng av utsprungne isroser hele døgnet, og solen lar seg ennå nå i april lokkes til en liten rødlig lur i denne kalde flora. Det var en spesiell opplevelse å fly fra det mulmende mørket i Oslo, inn i natten, men nord mot lyset som lå som en rødgul stripe i horisonten.
I de berømte artiklene Über Begriff und Gegenstand (On Concept and Object) og Über Sinn und Bedeutung (On Sense and Meaning), begge fra 1892, gjør den tyske filosofen, logikeren og matematikeren Friedrich Ludwig Gottlob Frege rede for sitt viktige skille mellom Sinn og Bedeutung, mellom det vi kan kalle meningsinnholdet til et begrep og det objektet begrepet refererer til.
Årbostadtinden rager 1179 (eller 1181) meter over Dyrøysundet i Vågsfjorden på Andørja, i Ibestad kommune, sør i Troms fylke. Med denne ikke ubetydelige høyden i nordnorsk kystsammenheng, så er det Andørjas fjerde høyeste topp; Andørja, Norges mest fjellrike øy.
På tross av et gigantisk 13-tall malt med hvitt på det 119 meter lange skroget, så var det ikke dette som brakte jageren, Zerstöreren, Z2, Georg Thiele (oppkalt etter Korvettenkapitän Georg Max Thiele som falt under første verdenskrig) – sjøsatt 1935 i Kiel – på land i Rombaksfjorden i Sildvik utenfor Narvik den grå morgenen 13. april 1940.
Det hviler ingen skygge over Narviks stille lillesøster Beisfjord denne dagen, der hun ligger dovent innerst i den smale Beisfjorden, på det finmalte avfallet fra årtuseners erosjon på de stolt kneisende fjellene innenfor elvedeltaet. Den skyggen som historien skjenker dette sentralt avsidesliggende stedet er en skygge som ligger over menneskeheten som sådan og bør ikke ramme verken tid eller sted. Verken rommet eller tiden kan klandres for tyskernes misgjerninger og drap her på morenegrusen*; kun menneskene selv kan ta på seg denne skylden.
Verden består av objekter i et utall størrelser og kombinasjoner, avhengig av perspektiv; det vil si sanseapparat og egen korporlig størrelse. Min kropp er entall for meg og de fleste av mine observatører, men sett i en annen målestokk er jeg et mylder av skapninger; flercellede og encellede organismer, inntrengere og forsvarere.
Det å stikke nesen borttil en nyutsprunget klase med fiolette syrinblomster etter uker i et på det nærmeste lukt og fargeløst arktisk sted som Svalbard, åpner opp sanser man har lagt sammen i skuffen med sommerklær, i det som kan betegnes som en eksplosjon av nytelse og sanselighet.
Noen vil nok karakterisere det som barnslig og pubertal humor, men etter tre uker i telt sammen så skjer det noe med den komiske terskelen, og underlige språklige utvekster oppstår hånd i hånd med absurd oppførsel. Vår dokatedral var i år som i fjor prydet av en av vår polarhelt Amundsens kroppsdeler; denne gangen ikke hans rumpe, men hans såkalte «polarorgan», som tatt i betraktning de innledende setningene neppe behøver noen nærmere spesifisering. Uansett hadde polarorganet den karakteristiske knekken som også prydet Amundsens olfaktoriske organ.
Etter mange lange og tunge dager på tur var det ikke til å unngå at det ble en fest på lørdag i Ny-Ålesund. Man lærer ikke heller, selv i voksen alder, at det ikke er så lurt å holde det gående for lenge skal man få gjort noe særlig dagen derpå. Men så var det så hyggelig oppe i leiligheten til Sverre-Bjørn; folk pratet, Metallica dundret fra høyttalerne og stemningen var høy etter Norges seier i verdens underligste freak show. Det skulle bli så som så med 17. mai, men noen høydepunkter fikk jeg jo med meg.
Fredag 15. mai skulle ikke bli Annes dag. Allerede da hun hadde satt seg fast for niende gangen på turen nedom Lloyds hotell for å sette fra oss en del utstyr til avhenting med båt senere, var hun begynt å bli smålei. En vridning i kneet i den dype, råtne snøen gjorde ikke det hele noe bedre. Men det skulle bli verre, lang verre.
Et sammentreff dette, at både Endre og jeg har tatt med oss Ragnar Hovlands vidunderlige bok «Sveve over vatna» fra 1982 på turen? Helt sikkert, eller kanskje ikke, både Anne og Bjørn André snakket visst mye om den på feltarbeidet i fjor, og Endre fikk den av dem. Kanskje det har ligget i underbevisstheten både til Endre og meg?
Det er natt til tirsdag 12. mai. Fremfor oss ligger grushaugene mange og høye som mørke majesteter. Veien fra innerst i Woodfjorden og opp til bremassivet Holtedahlfonna via brearmen Vonbreen er en labyrint av morener. Men verst er det at isen ikke ligger på brevannet foran breen lenger, og at breelvene samler seg og renner i en mørk blå stripe ut på fjorden og strekker seg ut på denne i en fin meanderbue. – Finner vi ingen annen vei ut herfra må vi hentes med helikopter, sier Anne.
Midt mellom havet og himmelen ligger det en tynn stripe land i et hakk vest på Andrée land, øst for Woodfjorden som skiller denne delen fra vårt feltområde vest på Nordvest-Spitsbergen. På denne tynne stripen land ligger Mushamna, en laftet hytte av drivved bygget med entusiasme og engasjement for et liv som innebærer en del justeringer av dagliglivet i forhold til det normale fastlandslivet.