Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.
Kategori: Vestmarka
Antall mulige «første gang» blir færre med årene. For et nyfødt menneske er det vanvittig mange muligheter for handlinger og situasjoner, og alle har et mer eller mindre forlokkende «første gang» ved seg. Verken første skoledag eller første gang hos tannlegen står veldig sterkt som attråverdige «første ganger» hos de fleste, mens den første kjærligheten, det første kyss, eller den første utenlandsferien derimot, vanligvis står frem som positive opplevelser.
httpvh://youtu.be/cIdvteZqylo
Tirsdag kveld syklet Marianne og jeg tilbake til Vestmarka og kanoen for å hente ut utstyret. Vi lempet alt av utstyr og sykler opp i kanoen og padlet over vannet. Det ble en fantastisk flott tur i solskinnet på et speilblankt vann. Da vi kom til den andre bredden satte vi kanoen på kanotralla, og etter litt justering klarte jeg å sykle med kanoen i venstre hånd. Det er to viktige ting å huske på; bruk venstre hånd fordi det er svært mye lettere å bremse med bakbremsen enn forbremsen på grus (!), og juster kanotralla slik at kanoen vipper opp foran, det er langt lettere å trykke kanoen ned når man sykler nedover og på flatmark enn å holde den oppe. Men det er omvendt når man skal sykle oppover, da bør kanoen vippe ned foran.
Da jeg kom opp til min antatte leirplass på mandag ettermiddag var det et urovekkende syn som møtte meg. 6-7 svære okser skulte på meg mens jeg bar sykkelen min over tørrkvist og lyng. Heldigvis hadde de ikke til hensikt å gjøre noe mer enn å irritere meg med sin repetative bjellelyd, så jeg kom frem til kanoen. Der forsto jeg at jeg hadde vært sløv på rekognoseringsturen min i fjor vinter og samme morgen; en svær maurtue spydde ut av seg skogsmaur i et vanvittig antall. På et blunk var skoen min dekket av maur som krøp oppover bena og bet seg fast i huden min.
Startskudd for sommeren i Vestmarka
Sent søndag kveld den 1. juni lempet Marianne og jeg av kanoen fra biltaket, fylte den med de absolutte nødvendigheter for overnatting og la i vei innover Vestmarka. Etter en lang stund kom vi frem til vår destinasjon og la kanoen på vannet for å padle de siste meterne. Vannet var blikkstille og sort i den milde skumringen, og mens flaggermusene skjente etter insekter rett over vannflaten nøt vi roen og lyden av årer som ble dyppet i vann. Vi fant et sted jeg mente kunne være passende og dro kanoen på land. Ut lempet vi telt, liggeunderlag, soveposer og en låsbar kasse med noe kjøkkensutstyr, en genser, en bok, en gammel øks, hyssing av hamp og hengelåser med tilhørende kjetting for låsing av kano og kasse.