Etter en natt på toget fra Stockholm til Luleå og buss derfra til Haparanda så er vi klar for solid frokost. Om vel tre timer skal vi videre nordover med buss, så vi har god tid.
Vi er på vei nordover fra Stockholm. Det er blitt kveld og vi har trukket inn i bistrovogna for en Norrlandsøl. Det blir en tøff natt i ubekvemme togstoler, så vi må hente den styrken vi kan…
Endelig sitter vi på toget til Stockholm. Det var uproblematisk å få plass til alt utstyret. Nå venter mange lange timer i et litt for varmt tog.
I det jeg tar en siste slurk av ølen, slår av fjernsynet, setter på albumet True Carnage med Six Feet Under og tenker ennå en gang, selv etter at alle regninger er betalt, jobber avsluttet og telefoner tatt, at nå må jeg da se til å steke det baconet jeg skulle ha stekt for lenge siden, så dumper det virtuelt en e-post inn i innboksen min fra turmakker Hans Jakob. Noen bekjente av ham har tydeligvis blitt inspirerte av turen vår og har lansert prosjektet Efteløtbanen på tvers. Vi ønsker dem alle lykke til og venter spent på realiseringen.
Dette er dagen før dagen, D-dagen, dagen før ferden går til Juoksengi i Nord-Sverige, og turen Sverige på tvers langs polarsirkelen begynner. Tanker rundt utstyr og mat har selvsagt vært lang fremme i hodet, ikke helt fremme i frontallappene hvor følelsessenteret i hjernen ligger, men langt nok fremme til å oppta store deler av den analytiske tankevirksomheten min i ledige stunder.
Nå endelig ligger utstyret klart til pakking, og maten er klargjort. Fordelingen er grei mellom min turmakker og jeg; 4 middager hver frem til vi (forhåpentligvis) når Jokkmokk, halvveis på turen, hvor vi skal proviantere før vi legger i vei på de siste 200 km mot grensen til Norge og Polarsirkelsenteret på Saltfjellet. Der vil vi forhåpentligvis befinne oss om litt over to uker, på samme sted som vi startet turen Norge på tvers i fjor.
Noe av det mer spennende jeg vet er når man avtaler et møte et eller annet sted, til en eller annen tid, og man plutselig står der sammen med denne eller disse personene, det kan være midt oppe på fjellet et sted, gjerne måneder etter at man gjorde avtalen. Selv med fremmede mennesker jeg bare har kommunisert på e-post eller telefon med har jeg noen ganger gjort dette, senest i går kveld da jeg hadde en fantastisk fin skitur fra Skansebakken til tårnet på Oppkuven i Nordmarka med en venninne. Slike møter er magiske, de er som møtet mellom David Livingstone og Sir Henry Morton Stanley midt i Afrika.
En annen type av magiske møter er der hvor stedet er felles, men hvor tiden er forskjøvet, gjerne med flere hundre år. Man befinner seg på steder hvor noen har utforsket, levd, arbeidet eller omkommet for lenge siden, og man kan formelig kjenne suset fra gamle dager. Jeg kjente for eksempel dette godt da jeg for noen år siden gikk Skagastølsryggen til Store Skagastølstind. Hver hammer, skar og stein har navn etter tidligere klatrere og fjellfolk; Berges chaussé, Halls hammer, Mohns skar, for å nevne noen eksempler.
Da jeg gjorde noen historiske undersøkelser i forhold til krysningen av Sverige langs polarsirkelen, som nå bare er noen timer unna, så kom jeg over følgende kuriosa.