Klatretur på Aiguille du Midi

Jeg har lenge hatt en drøm om å klatre de taggete toppene i Mont Blanc-massivet etter jeg som en del av en vennegjeng besteg Mont Blanc (4806 moh.) sommeren 2008. Turene siden da ha vært av den familiære typen, så noen klatretur av en slik karakter har ikke vært aktuelt. Men i 2022, etter en uke på landsbygda ved Fontainebleau, rett sør og litt øst for Paris, så bød muligheten seg. Fontainebleau-skogen er en av de beste buldrestedene i verden – med nesten 4000 hektar med flotte, naturlige steinskulpturer laget i sandstein, formet fra gammel havbunn – og vi hadde med oss klatreutstyr nok for flere eventyr. I alle fall Bård Greve fra reisefølget vårt og jeg. Og i Chamonix skulle Bård møte klatrekompisen Erlend Fredriksen.

Aiguille du Midi er et fjell i Mont Blanc-massivet som ruver over Chamonix med sine 3842 moh. Fra sentrum av byen går taubanen Téléphérique de l’Aiguille du Midi til toppen av fjellet. Denne ble bygget i 1955 og var i de neste 20 årene den taubanen som nådde høyest i verden. I følge Wikipedia innehar taubanen fortsatt rekorden som den høyeste vertikale stigningen til en taubane, fra 1035 moh. til 3842 moh., dvs. en stigning på 2800 høydemeter, en stigning som tar ca. 20 minutter.

Toppen har kafé og gavebutikk, og ikke minst utkikksplattform. Fra den har man en spektakulær utsikt ut over Chamonix-dalen og de omkransende fjellene, samt hele Mont Blanc-massivet med sine taggete topper og isbreer.

Vi bestemte oss for å klatre det som er kalt Rebuffat–Baquet-ruten, etter førstebestigerne Maurice Baquet og Gaston Rébuffat, som klatret denne ruten tilbake i 1956. Ruten har 250 høydemeter flott klatring på alpin granitt, og følger et fint mønster av utspring og sprekker oppover. Den er gradert til alpin grad TD+ (veldig krevende) og fransk klatregrad 6a, som tilsvarer norsk klatregrad 6-.

Franske grader	UIAA-grader	Norske grader
1	I	1
2	II	2
3	III	3
4a	IV
4b	IV+/V−	4
4c	V
5a	V+	5–
5b	VI−	5
5c	VI	5
6a	VI+	6–
6a+	VII−
6b	VII	6
6b+	VII+	6
6c	VIII–	7–
6c+		7
7a	VIII	7
7a+	VIII+	7+/8–
7b		8–
7b+	IX−	8
7c	IX	8/8+
7c+	IX+	8
8a	X−	9–
8a+		9–/9
8b	X	9
8b+	X+	9/9+
8c	XI−	9
8c+	XI	10-
9a	XI+	10
9a+	XII−	10/10+
9b		10
9b+	XII	11–
9c	XII+	11

Beskrivelse av klatreruten finnes her: https://www.ukclimbing.com/logbook/crags/aiguille_du_midi-1985/rebuffat-baquet-146408

Vi hadde en utrolig fin, men også ganske lang dag i fjellveggen. Klokken 07.20 tok vi taubanen Téléphérique de l’Aiguille du Midi fra Chamonix (1035 mot.) og opp til Aiguille du Midi (3842 moh.).

Vel oppe rigget vi oss for brevandringen som er en nødvendighet på denne ruten, og som gjør at det er en alpin rute. Det innebærer at man må ha med seg breutstyr som isøks, brestøvler og stegjern i sekken under hele klatringen. Vi tok med én isøks hver.

Til gjengjeld er turen ned fra Aiguille du Midi, via den skarpe snødekte eggen Midi Arête og ned på breen, mildt sagt spektakulær. Eggen er spennende nok i seg selv for de fleste, med et vanvittig bratt og nærmest endeløst fall mot nord og ned mot Chamonix-dalen, og med et seriøst bratt fall også ned mot breen La Vallée Blanche.

Omkranset av brefall og flotte, taggete granittkolosser danner La Vallée Blanche tilsynelatende en snøgryte med kanter opp mot Midi-ryggen (Midi Arête) i nord, Cosmiques-ryggen (Cosmiques Arête) – med Cosmiques-hytten (Refuge des Cosmiques) i vest, og breen Col du Midi i sør. I øst faller breen noen hundre meter ned hvor den møter Glacier du Géant fra sør, Glacier des Périades fra øst, og Séracs du Géant som faller ned mot Glacier du Tacul.

Over hodene våre løper kabelbanen Skyway Monte Bianco – som går opp til Aiguille du Midi fra italiensk side – og krysser godt opptråkkede stier i den bløte sommersnøen etter utallige likesinnede på vei opp klatreruter, eller mot toppen av Mont Blanc via ruten The Trois Monts (som betyr «de tre topper»): Mont Blanc du Tacul, Mont Maudit og Mont Blanc.

Ved innsteget pakket vi ned breutstyret og skiftet til svasko før klokken var 09.00. Vi måtte vente litt på noen som allerede okkuperte ruten vår, og utnyttet dermed mulighet til å se rundt oss.

Vi var i gang med klatringen nærmere klokken 10.00. Fortsatt i et strålende solskinn som varte hele dagen og gjorde turen opp varm og svett.

Taulengdene ble vekselvis ledet av Bård og Erlend. Jeg var på dette tidspunktet såpass rusten hva naturlige sikringer og standplasser angår, at jeg ikke ønsket å lede av sikkerhetsmessige årsaker. Ruten er satt opp med ti korte taulengder hvor hver av standplassene er boltet.

Granitten er av helt fantastisk kvalitet: ru og fin, noe som gir godt feste for fingre og svasko. Vi tok igjen et klatrelag, men ellers var det ikke plagsomt mye folk i ruta.

Da vi nærmet oss siste taulengde begynte vi å få lett panikk. Det var litt utydelig for oss når vi leste nettsidene til taubanen når siste bane gikk ned fra Aiguille du Midi. Om vi ikke skulle rekke banen ville det betydd en kald kveld utendørs, om vi da ikke kom oss ned på breen igjen og gikk til Cosmiques-hytten for å forsøke en overnatting der. Vi var nok ikke helt rigget utstyrsmessig for en nedstigning til Chamonix via breene.

Panisk kom vi oss opp siste taulengde til toppen av ruta med Erlend på led. Deretter rappellerte vi raskt ned på plattformen til Aiguille du Midi, med nysgjerrige turister som publikummere. Vi var der ca. 17.15. Erlend, løp inn til taubanestasjonen og fikk beskjed om at vi fortsatt hadde tid. Siste gondol gikk klokken 18.00. Vi pustet lettet ut, pakket sammen tau og annet utstyr, og gikk ombord; solbrente, sårfingrede og lykkelige.