Hallingskarvet har i hele mitt liv lokket med sitt langstrakte blunk en solskinnsdag, sin blanke glassur en aprilkveld, eller fine hvite melisdryss en augustmorgen. Den monumentale fjellryggen strekker seg rundt 35 kilometer vestover fra Geilo i Hol kommune i Buskerud, til nord for Finse i Ulvik kommune i Hordaland, og rager så høyt som 1933 moh. på det høyeste. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å gå Hallingskarvet på langs. Nå var endelig tiden her. Jeg satte av datoen tidlig på året, og fikk min far med på tanken. Siste helgen i august, 2017, var spikret. Vi har begge et livslangt forhold til dette fjellet, om enn for det meste på avstand. Jeg fortalte han at det nok kom til å bli en ganske lang tur, og ikke minst, bli en del stein. Han spurte om vi skulle ha én eller to biler.
I den østlige randsonen av Hardangervidda nasjonalpark, på familiens hytte på Dagalifjell, har jeg tilbrakt mange helger og ferier siden tidlig barndom. Hytta er i de senere årene blitt modernisert, og navnet den bar i sirlig utklipte og svartbeisede metallbokstaver, henger ikke lenger over det åpne, knallrøde vindfanget som er gjestet av utallige par ski siden den ble bygget på 60-tallet. Så er da også vindfanget borte, og erstattet av en overbygning og en terrasse som er langt mer funksjonell. Men bygningen bærer fortsatt navnet Bjørkebo, og bjørka som brenner i ovnen lukter fortsatt frie, gode dager. Torsetvatnet ligger like blankt på en høytrykksdag som før, med Sjugurdshøgde som bakteppe. Og om jeg hever blikket litt, og ser mot horisonten i nordvest, kneiser den sørlige enden av Hallingskarvet majestetisk over Geilo og lillebror Reineskarvet lenger øst.
På Dagalifjell har jeg alltid hatt et mål om å være tilstede. Selv tankeflukten har luktet reinsmose og dvergbjørk, der den har flakset som fjellrypa mellom krokete fjellbjørk og sølvvier. Men den har da også løftet seg på virtuose vinger, og gransket grunne fjellvann, fjellrabber og myrdrag med skarpe haukeøyne, etter filosofisk småfangst. Iblant, og gjerne dypt nede i et arbeid av Donald Davidson, Hilary Putnam eller Ludwig Wittgenstein, har tankene reist til mitt fags norske forfader og hans plankebygg Tvergastein oppunder Hallingsskarvets bratte stup, rett nedenfor Tvergasteinfonna, på det platået som heter Tvergasteinhøgdene.
Da filosofen Arne Næss lekte på tunet til sin mors hytte på Ustaoset fra tidlig barndom av, kunne han se opp på den store kolossen Hallingsskarvet, som ligger der som en langstrakt kjempe og dekker hele synsfeltet. Han var et farløst barn, og fjellet ble et farssymbol for den oppvakte gutten. Han leste vennlighet og trofasthet inn i Hallingskarvets forrevne knauser, bratte stup, hylende vinder og susende våte vårsnøskred. Han speilet seg i fjellet, og merket dets anerkjennende nikk. Man skulle være seg selv, liksom hvisket det i ura.
Arne har skrevet en vakker bok om sitt forhold til Hallingskarvet; Det gode lange livs far (1995/99). Jeg har i mange år hatt et eksemplar på hytta på Dagali, og jeg har lest boken flere ganger. Den førte meg i sin tid i nærkontakt med dette mektige fjellet.
I 1937, som 25-åring, kjøpte Arne den ett mål store tomten ved Tvergateinstjørna, på 1505 moh., for 150 kroner, av tre lokale setereiere. Materialene ble med stor møye fraktet opp med hest og slede. Det endte på 62 turer. Så reiste den 40 kvadratmeter store hytta seg i trass mot de harde vindene på bare 14 dager. Den ble bygget på frem til 1943, og en steinvegg mot nordvest ble reist i 1946, som et vern mot vinterstormene.
I slutten av 1930-årene startet Arne og noen venner med å bygge en liten hytte rett under overkanten av Storstupet vest for Tvergastein. Det kostet klatreren Boss Walther livet, og prosjektet ble oppgitt. Men i 1942 ble Arnes drøm om å ha vidsyn nok til å se halve Norge realisert. Denne gangen på et stup øst for Tvergastein. Han kalte den 9 kvadratmeter store hytta for Skarveredet, og det er et betegnende navn, for den ligger som en liten utvekst høyt oppe på kjempens skuldre.
Sent i juli 2001 satte jeg føttene på Hallingskarvet for første gang. Jeg gikk opp stien rett nordover fra Ustaoset, og kløv opp på toppen på 1851 moh., via Eimefonni. Derfra så jeg Gaustatoppen stikke opp som den Telemarkens monolitt den er, og bestemte meg for å se Hallingskarvet fra Gaustatoppen neste helg, noe jeg også gjorde. Så ruslet jeg ned igjen, og gikk langs stupene til jeg var like ved Tvergastein. Det var folk utenfor hytta, og jeg turte ikke gå bort. På denne tiden hadde Arne fortsatt 8 år igjen å leve, men han hadde satt sin fot for siste gang på Tvergastein. Året før hadde jeg håndhilst på han på et arrangement i regi av Telenor, hvor jeg og to andre nyslåtte filosofer hadde skrevet filosofiske tekster til det årets telefonkataloger, men det er en annen historie. (Men om du har lyst, se artikkelen 13 sider filosofi og artikkelen Lokal filosof preger forsiden på telefonkatalogen.)
Helt i starten av januar 2002 var jeg tilbake på Hallingskarvet, denne gangen med overnatting i Skarveredet. Ifølge skildringene fra turen den gang, gikk vi på ski opp til Hallingskarvet, noe som tok 5 timer. Grunnen til det var tunge sekker fulle av klatre- og overnattingsutstyr. Planen var å klatre en rute opp til Skarveredet, men dette ble skrinlagt på grunn av sterk vind. Om jeg ikke husker feil var det ordentlig kaldt også. Vi endte med å klyve opp snørenne nummer to til høyre for Skarveredet, noe som var litt kronglete med ski bundet på sekken. Men vi kom oss opp.
Vel fremme gjorde vi oss komfortable, prøvesatt Arnes gamle stol, og laget oss middag. Kvelden og natten var en råkald affære, for hytta var fuktig. Morgenen etter nøt vi frokost og en vanvittig utsikt fra en strålende skyfri himmel, før vi pakket sammen. Vi er unge menn på de kornete bildene. 15 år er en sjettedel av et livsløp på 90 år.
Slik løp tankene mine i krumspring denne sene fredags formiddagen, sent i august i 2017. Utenfor togvinduet beveget fjellandskapet seg forbi. Det nære hurtigere enn det fjerne. Vi forlot Ustaoset, og steg sakte i høyde mot vårt mål for togturen, Finse. Rundt oss myldret det av japanere som hektisk satte til livs lunsjen og den eksotiske opplevelsen av Bergensbanen samtidig. Min far og jeg sto i inngangspartiet til en av vognene. Toget var fullt, og vi hadde store sekker. Japanerne så mette ut.
Finse en fredag i august
Vi hadde kjørt to biler oppover samme morgen. Jeg fra Bærum, han fra Kongsberg. Min bil sto parkert på Geilo, hans på Ustaoset. Vi skulle gå Hallingskarvet på langs fra starten av platået i nordvest, til enden i sørøst. Vi hadde to og en halv dag på 35 kilometer i grov ur foran oss. Min far var skeptisk til om vi kom oss helt til Geilo, og det vedvarte gjennom hele turen. Ikke så rart kanskje. Han er en sprek 68-åring, men det er ikke dagligdags med 8–12 timers vandring i ur per dag. Og om du tror, som jeg gjorde før turen, at Hallingskarvet er et flatt dansegulv, om enn noe steinete, så tar du feil. Ikke når det gjelder stein, for makan har jeg ikke sett vedvarende noe sted, men når det gjelder flathet.
Man skal opp på Hallingskarvet og ned fra Hallingskarvet, og man skal forsere åtte hauger, noe som betyr helt opp i 200 høydemeters forskjell, oppe på platået. Finse ligger på 1222 moh., og Hallingskarvets høyeste punkt er Folarskardnuten på 1933 moh. Det er en høydeforskjell på 711 meter. Og nede på veien som går til Prestholtstølan fra Geilo, når du har kommet deg ned av Skarvsenden, så er du nede igjen på omtrent samme høyde som på Finse. Og skal du helt ned til Geilo stasjon, så ligger den på 794 moh. Vi hadde altså en del høydemeter i vente.
Men solen skinte, og jeg var optimist, som vanlig på tur. Og ikke lite innbitt når sant skal sies. For dette hadde vært en drøm lenge. Hallingskarvet på langs. Tenk å få gå på dette mytiske fjellet, med utsikt så langt øyet rekker nordover, østover, sørover og vestover. Du ser Hardangerjøkulen hvelve seg hvit og mystisk, liksom et steinkast unna. Du ser hele den flate Hardangervidda med Hårteigen som ensom tronende majestet på midten. Du skimter Folgefonna i det fjerne bre seg fra sør til nord. Du ser Gaustatoppen kneisende over Rjukans dype dal. Alt dette samtidig, i ett blikk mot sørvest. I nord ser du de ville Hurrungane i Jotunheimen som en rovdyrtanngard i profil. I nordøst brer Skarvheimen seg før den butter i Reineskarvet. Bakenfor ligger Hemsedalsfjella og Golsfjellet i myke folder. Det er så vakkert at man kan gråte.
Toget stoppet på Finse stasjon, og vi steg ut. Klokken var halv ett. Vi satte på oss sekkene, grep tak i stavene, og bega oss over jernbanelinja og oppover setervollene på nordsiden. I det vi passerte Jomfrunuten etter én kilometer, var vi allerede oppe på 1400 moh. Vi fulgte stien som langt der fremme går gjennom Kyrkjedøri, forbi Kyrkjedørsvatni og Simlenutane, før den faller ned i Urdebotn, deretter inn i Raggsteindalen og frem til Faugelifjorden på nordsiden av Hallingskarvet. Her går det en sti mot sør til Folarskardet og Lordehytta, ett av de stedene jeg måtte besøke, og et sted vi skulle stifte bekjentskap med neste dag.
Stien slynget seg bred og velgått i et karrig, steinete landskap. Her lever planter og dyr en kort og hektisk sommer hvor fjorårssnøen ikke helt forsvinner før nysnøen legger seg tidlig i september. Snøflekkene lå mange og tette, som en hustrig påminnelse om en kald sommer. Vann rant det over alt rundt oss, og vi drakk vellystig av den krystallklare, velsmakende livseliksiren. Sauene som beitet på den glisne vegetasjonen var nok vant til turgåere med velfylte nistepakker. Vi ble nesten ikke kvitt et eksemplar av arten.
Det var godt endelig å komme i gang, men kroppen hang tung etter tankenes flukt opp mot den sørlige enden av Flakavatnet, hvor vi skulle vende nesa mot Kyrkjedørsnuten og starte klyvingen opp på selve helligdommen, Hallingskarvet.
Og allerede opptaktens ur pekte frem mot hva vi hadde foran oss de neste dagene. Kampestein og mindre stein lå kilt sammen i et salig, ufremkommelig virrvarr. Ved 16-tiden var vi oppe. Rett fremfor oss bølget og slynget det langstrakte platået seg i kaskader av stein. Noen steder brøt snøflekker av for den myldrende ensformigheten. Her skulle det bli mange høye kneløft.
Flere istider, og geologiske prosesser som har foregått i mer enn 1,5 milliarder år, har gitt Hallingskarvet sin karakteristiske form. Den geologiske utviklingen har vært tredelt. Først ble grunnfjellsbergartene dannet for mer enn én milliard år siden. Disse ble etterhvert erodert ned til noe som fremsto som et flatt landskap for ca. 540 millioner år siden. Havet dekket så området, og førte til avsetning av marine leire-, sand- og kalksedimenter. Deretter kom dannelsen av den kaledonske fjellkjedefoldingen for ca. 400 millioner år siden. Området ble dekket av store flak av gneis. Senere erosjon har gitt Hallingskarvet sin karakteristiske landskapsform. Ordet skarv betyr «nakent fjell». Sammen med Hardangerjøkulen og Hårteigen utgjør Hallingskarvet den siste rest av et skyvedekke som en gang dekket Hardangervidda. De bratte nord- og sørveggene er frontene av nevnte skyvedekke.
Første natt
Nærmere klokken 18 synes vi at vi hadde fått nok den dagen. Vi fant oss et sted i en nedsenkning som ville gi oss ly for vinden, på ca. 1700 moh. Rett ved var det vann. Og ikke minst, det var en plass på to ganger tre meter hvor steinene var så små at det dannet et godt underlag for teltet. Plassen på breddegrad 60° 36′ 35,298″ N, og lengdegrad: 7° 40′ 39,252″ Ø, lå rett sør for de to ganske store vannene som ifølge kartet kalles Ljøtebotnane; 1533 i vest, og 1517 i øst. Ned mot Ljøtebotnane brer en av Hallingskarvets største, og navnløse, snøfonn seg.
Solen ble etterhvert borte, og etterlot oss i den kjølige skyggen. Kulden krøp innunder klærne. Vi hadde tynne sommersoveposer, og ikke allverdens med klær med oss, så vi så ikke akkurat frem til leggetid da det ble klart for oss at det kom til å bli minusgrader om natten. Vi spiste Real turmat til middag, tok en kopp te, og la oss da mørket kom.
Ved sjutiden neste dag våknet vi. Det lå rim på teltet, og det hadde vært en lang natt med søvn i skippertak. Vi var ivrige på å komme i gang med en ny dag, og gjorde unna morgenstellet hurtig, noe det kalde kildevannet også bidro til. Vi nøt kaffen og brødskivene med eggepannekake og baconbiter, slik vi har gjort på utallige molteturer og andre fjellturer siden jeg var barn. Den gleden setter jeg utrolig høyt. Vi sa ikke så mye, mumlet litt om dagen foran oss. De fleste sønner og døtre brøyter sin egen vei i livet, og i mangt og mye er de far- og morløse i de valgene de tar i eget landskap. Fatter og jeg har våre tangeringspunkter, og best operer vi sammen i det praktiske.
I voksen alder har jeg forsøkt å bruke disse få tangeringspunktene til å høste gode opplevelser på tvers av generasjonene, og samtidig forsøkt å unngå de punktene hvor vi ikke helt klarer å møtes. Jeg, eller skal jeg si vi, lykkes ikke alltid. Selv denne turen, trass i at dette med fjellet er noe vi har en felles interesse for, så trekker jeg det litt for langt til at tangeringspunktet treffer klokkerent. Jeg vil ha det utfordrende, jeg vil ha det tungt og langt. Fatter henger med, men vil egentlig ha mer komfort, og det må ikke være verken tungt eller spesielt langt. Og det nevnes, mellom linjene, og i tale, og det ligger der som et stadig gnagende sandkorn mellom oss. Samtidig vet jeg at på andre siden av fjellet, vil han, som jeg, på litt avstand, se på denne perlen av en tur, vi i lett irritasjon laget sammen, og huske det blanke klare vannet og den gnistrende klare himmelen, og ikke tusenvis av høye kneløft, gnagsår og kalde, lange netter.
Lørdag i ura
Vi rundet av frokosten og pakket sammen tingene våre. Jeg kunne ikke la være, som så mange ganger før, å undre meg over hvor mange ting man får stappet ned i en middels stor sekk.
Langt der fremme på en stor kolle, helt i den sørlige stupkanten, stakk en stor varde opp. Det er Folarskardnuten. På den ligger det en varde i sør på 1933 moh. og en én kilometer lenger nord på 1930 moh. Vi la i vei mot den sørligste, ved ni-tiden.
Solen skinte fortsatt fra en nærmest skyfri himmel. Bare i horisonten i øst tumlet det noen dotter over Hallingskarvet og sørover. Utover dagen skulle noen av disse omhylle oss, uten at det satte noe slørete preg på dagen. Timene forløp med høye kneløft, samt korrekt plassering av støvler og stavpigger; opp og ned, ned og opp. Landskapet var så grovt tilskåret at det virket som det akkurat var ferdig. Et kaos av myke fjellformer, opprevne kampesteiner og mindre stein, spredt utover som ved en sprengning. Til høyre i sørvest bredde Hardangerjøkulen seg, og Hardangervidda med Hårteigen kneisende på midten. I sør hevet en lys grå og distansert Gaustatoppen seg over det tynne skylaget.
Vi gikk opp et stykke, så ned igjen et stykke. Deretter opp igjen nesten 200 høydemeter. Så ned igjen 140 høydemeter over det store snøfeltet Hellevassfonni til et av mange søkk i Hallingskarvet. Deretter bar det forutsigbart nok bratt oppover igjen til vi var på 1830 moh., før det flatet noe ut en kilometer. Så gikk det slakt oppover i fin gammel mosegrodd ur opp på Folarskardnuten.
Lordene i Folarskardet
Klokken var nærmere tolv da vi endelig, etter over 6 km, var oppe ved den store forseggjorte, tørrmurte varden, på 1933 moh., 50 meter høyere enn Gaustatoppen. Folarskardnuten er det høyeste punktet på Hallingskarvet, og en topp jeg lenge har lengtet etter å erobre. Den er samtidig Buskeruds høyeste punkt, og det høyeste fjellet sør for Jotunheimen.
Vi kunne se den andre varden i nord, men kjente ikke noe stort begjær etter å erobre også den toppen. Nå var vi der hvor Hallingskarvet er på sitt bredeste, ca. 4 km, og på brinken av der hvor Hallingskarvet er på sitt smaleste, eller så og si deles i to. På andre siden av Folarskardet kunne vi se et stort, ganske flatt område som brer seg nordover som heter Storeskuta. Mellom Storeskuta og Folarskardet er Hallingskarvet på sitt villeste og mest forrevne, med fire store brekledte bratte søkk mot nord. Nedenfor oss mot nordøst og øst lå de tre Folarskardtjørnan som perler på en snor og blinket i solen. Det nordligste på 1431 moh., det midterste på 1465 moh. og 330 høydemeter rett nedenfor oss, det sørligste på 1603 moh. I nordenden av vannet, på bandet som skiller det sørligste fra de to nordligste tjernene, ligger Lordehytta.
Lordehytta i Folarskardet, ble bygd omkring 1880. Det var den nord-irske Lord John Garvagh d.y, eller Charles John Spencer George Canning som han het, den tredje baronen av Garvagh (1852–1915), som fikk bygd steinbua ved hjelp av Lars Lein fra Sudndalen. Byggekostnadene ble forøvrig på kr. 650,87. Det var to generasjoner av Garvaghlordene som rekreerte på det norske høyfjellet. Den eldste, Charles Henry Spencer George Canning, den andre baronen av Garvagh (1826–1871) kom til Aurland i 1860-åra og fant veien opp i fjellet, hvor han jaktet rein og bygde hytter.
Sønnen hadde arvet sin fars virketrang og kjærlighet til naturen. Lordehytta var en av mange hytter han fikk bygd etter farens død. Etter begynnelsen av 1890-årene brukte ikke lorden hytta i Folarskardet mer, og den forfalt stygt. Den 11 meter lange og 5 meter brede hytta er restaurert gjentatte ganger siden den gang, og sist i 1995. Den er spartansk innredet med vedovn, sengebrisk, bord, stoler og et skap, og kan trygt brukes til overnatting.
Les mer om lorden og hytta i Om Lars Lein, Lordehytta og Lord Garvagh III sin skildring fra Hol og Ål 1872
Jeg var opprømt der vi sto med all denne utsikten, både i tid og rom, og uttrykte hvor vanvittig flott jeg syntes det var. Min far ble også rørt, og sa han var glad for at dette gledet meg. Det slo meg at vi ikke nødvendigvis så på denne turen med samme øyne. Hallingskarvet er et så stort fjell, at dets utseende og vesen veksler med perspektivet. Arne Næss sier i sluttordet i boken Det gode lange livs far (1995/99) følgende:
«Det gir god mening å si at vi lever i hver vår verden. Dermed nektes det ikke for at vi også lever i noe som er felles. Når jeg peker i retning av Hallingskarvet, eller peker på en av de store kjære stenene, er det innlysende at jeg ser noe annet enn de jeg snakker med. Særlig vil jeg ikke bare si «se!», men «SE!», altså hvor jeg får en sterk opplevelse og et øyeblikk blir absorbert av det jeg ser. Vi har alle noe vi vet vi opplever annerledes enn de andre.» (s. 109)
Veien ned til Folarskardet skulle vise seg å ikke bli så enkel, og vi mistet etter en stund de rødmalte merkene av syne. Dette brakte oss litt for langt sør, og vi gikk inn i en blindvei som stoppet bare noen meter, dog svært bratte, unna dalbunnen. Så nær, men akk så fjernt. Vi måtte gå opp igjen, og fant etterhvert merkene. Men en ny hindring dukket snart opp.
En stor og svært bratt snøfonn lå der stien var. Med mine stive såler klarte jeg å sparke spor i den hardpakkede snøen, og sakte rygget jeg ned de ti, tolv bratte meterne. En utglidning ville resultert i et ublidt møte med fjellet nedenfor. Fatter kom etter, og vi pustet lettet ut da vi var nede. Nå lå veien åpen ned til vannet og Lordehytta. Et eldre ektepar snudde etter såvidt å ha forsøkt seg opp fonna. Vi møtte flere på vei ned som var på vei opp til Folarskardnuten, som hadde gått stien opp fra Raggsteindalen og hyttene ved Faugelifjorden.
Vel nede ved sørsiden av vannet ruslet vi på sti de 500 meterne langs østsiden av vannet til Lordehytta på 1620 moh. Stien vi gikk på går fra Raggsteindalen, over Hallingskarvet, og ned i Haugastøl, en tur på ca. 20 km. Klokken var ca. halv to. Vi inspiserte hytta, pratet med folk, og spiste en etterlengtet lunsj.
Mot kveld
Etter en times tid brøt vi opp og vandret videre. Vi var tilbake på stien noen hundre meter, før vi tok av opp i ura, og kløv 300 høydemeter opp på 2,5 km i halvgrov ur. På vei ned igjen fra 1905 moh. ble det igjen et råere landskap, med ren ubevokst hvit gneis, og store områder med snøflekker. Vi gikk i noen timer. Stoppet opp litt for å drikke vann og hvile beina. Det tok på å hele tiden klyve opp og ned.
Klokken ble etterhvert 17.00. Vi nærmet oss den store botnen Storekvelvi som graver seg inn fra nordøst til et stort dypt søkk med bratte stup, og vi var på vei nedover nok en gang. Ved Storekvelvi er Hallingskarvet på sitt nest smaleste. På 1700 moh. fikk vi etterhvert øye på to små tjern. Kartet viste at de neste tjernene etter det var 2 km unna. Vi var godt fornøyde med dagen og siktet oss inn på de nærmeste. De henter vann fra snøfeltene, og renner som bekker ned Storekvelvi, ut i et tjern som har navn etter høyden over havet, 1380. Derfra renner vannet over i et nytt tjern på 1366, og danner en ujevn elv som etterhvert retter seg ut og får navnet Hivjuåni, blir Hivju, deretter Storåne, og renner ut i Hovsfjorden på samme lengdegrad som Geilo, men noen kilometer lenger nord.
Vi satte opp teltet ved det største tjernet og spiste. Klokken var 18.00 og kveldssolen skinte ned på to slitne turgåere fra en nesten skyfri himmel. Vi gikk også denne kvelden tidlig til sengs. Og vi gikk nok en kald natt i møte, denne gang på breddegrad 60° 34′ 58,02″ N, og lengdegrad 7° 53′ 27,468″ Ø.
Søndag
Klokken 06.00 neste morgen sto vi opp. Mot nordøst gylnet morgensolen, mens resten av det karrige landskapet lå i mørke. Teltet var rimet, og vannet hadde fått et tynt lag med is. Det var blitt søndag, dagen vi skulle fullføre turen, og komme oss trygt ned fra Hallingskarvet.
Vi gjorde morgenstellet, spiste og brøt opp leiren. Vi gikk fem kilometer, opp til 1824, og så ned igjen til et vakkert tjern som bærer navnet 1761, rett nord for Tvergastein, og bare to kilometer unna toppen 1851 og Eimefonni. Klokken var litt over ni, og det var tid for en rast. Det iskalde klare vannet gikk i ett med himmelen mot nord, ved randen av Storekvelvi. Kampesteiner lå kloss innpå tjernet, og vi satte oss på en av dem, tok frem gassbrenneren, og kokte vann til solbærtoddy og Real turmat. Solen varmet i den kalde, klare luften. Vi nøt stunden, men en nagende følelse av at det fortsatt var langt igjen til Geilo kilte hjernen til stadighet. Vi brøt etter en stund opp, og fortsatte oppover i den grove ura. Der fremme stakk varden på 1851 opp over horisonten.
Klokken 10.40 var vi fremme ved varden på 1851. Trekvart kilometer mot sør lå Skarveredet til Arne Næss. Vi tok oss ikke tid til å gå bortom, noe jeg angrer på nå, men som da føltes fornuftig. Foran oss mot øst stupte terrenget ned, dekket av Eimefonni, og over skaret lokket varden på Prestholtskarvet på 1859 moh. I nord så vi Miljonuten, også på 1851 moh.
Vi startet på nedstigningen i skaret, og holdt godt mot nord slik at vi tapte minst mulig høyde. Allikevel måtte vi ned ca.150 høydemeter i snø og grov ur, før vi startet oppstigningen igjen. Allerede kvart over elleve var vi på Prestholtskarvet og varden på 1859 moh. Nå kunne vi se enden på denne vanvittig store steinura vi hadde tilbrakt tre dager på. Vi skyndet oss videre langs en dårlig merket løype i ura. Det bar nedover mot Prestholtskardet og Skarvsenden. Foran oss i horisonten lå Sangefjellet og Hallingdal.
Skarvsenden
På vei ned fra Prestholtskarvet møtte vi en mann på tur opp. Det var det første mennesket vi møtte siden Folarskardet. Hallingskarvet er ikke tett befolket utenom disse to stedene. Ti minutter over tolv sto vi igjen på snø, denne gangen på fonna som dykker bratt ned i Prestholtskardet på 1600 moh. Vi skled ned. Ned til turistene nedenfor. Det var et yrende liv. Folk overalt; på vei opp, på vei ned. Vi stoppet opp litt der nede, tok noen bilder.
Vi valgte å ikke gå ned til Prestholtstølan herfra, men heller fullføre hele Hallingskarvet ved å følge stien videre ut Skarvsenden. Den buktet seg unødig oppom en liten topp, før det bar nedover igjen langs en sti. På 1500 moh., helt i enden av Hallingskarvet, gikk stien ned et bratt skar. Vi fulgte på. Så over i gressbakker. Deilige gressbakker. Steinura var over. Vi var nede av Hallingskarvet. Vi hadde gått det på langs i hele dets velde, 35 kilometer med steinur.
Snart var vi nede ved grusveien som stopper oppe ved Prestholtstølan. Det var 8 km igjen til Geilo. Klokken var halv to. Det var fortsatt blå himmel, og langt varmere nede på 1200 moh. Vi startet å gå. Etter 3–4 km kom fatter i prat med et eldre ektepar fra Bergen som hadde vært på tur og pakket bilen for å kjøre ned igjen fra fjellet til hytta de hadde nede i hyttefeltet ovenfor Geilo. Vi fikk skyss. Golfkøller og annet måtte flyttes for å få plassert sekkene våre. Det var utrolig hyggelige folk. Vi pratet og lo på vei nedover. De kjørte oss helt til min bil som sto parkert utenfor kirken på Geilo. Vi var der klokken 14.20. Vi takket. De hadde spart oss for mye tid og enda mer slitne fotsåler.
Jeg tenkte på lordene som etterfulgte hverandre i navn og gavn, og bygget hytter i generasjoner. Jeg tenkte på Boss Walther som stupte utfor Hallingskarvets stup med hodet først og hendene over hodet. For den farløse Arne Næss forsvant en venn og en drøm. Kanskje var det noe som forsvant utfor kanten der oppe for meg også?
Jeg tenkte på det ansvaret som påligger meg selv som far. Et ansvar jeg vet jeg håndterer, men også ikke vil lykkes med. Jeg vet jeg vil feile. Man skal fortape seg og oppdra i sitt bilde samtidig. Hvor mye er jeg villig til å gi, og hvor mye bør jeg gi? Hvor åpen bør jeg være? Når bør jeg yte motstand? Hvor mye skal jeg speile? Hvilke anerkjennende blikk skal jeg gi? Beveggrunner er usikre kort, og krever pokerfjes og vilje.
Jeg skiftet raskt utenfor bilen, før vi kjørte til Ustaoset. Nærmere klokken 15 var vi ved fatters bil på Ustaoset. Vi takket hverandre for turen, og forseglet det med en skjeggete klem. Jeg satte meg i min bil og kjørte til Slependen. Han satte seg i sin bil og kjørte til Kongsberg.
Vi var etterhvert enige om at det hadde vært en fin tur.
