Det er kvelden før min fødselsdag. Det er førti år siden min mor en vakker høstmorgen slo en spiker inn i den skjøre evigheten i et febrilt forsøk på å holde seg der. Meg og mitt befinner seg i en svak kjegle av kunstig lys, som kastes tilbake fra spenstige lauvtrelegger og glitrende granbar. Utenfor hviler et mykt mørke. Under slitte joggesko surkler det i en masse av rennende vann og gjørme. Bak meg smitter bilgummi sakte men sikkert over på grunnen i en fest av trestemt friksjon. Mine spente legger. Sølesprut. Glitrende panne. Det røde gnaget fra sælen. Jeg er hesten, bak meg er min troika. En jordløper møter høylys dag og stopper i forundring. Lukten av oppbløtt muld, bark, trevirke, en fallen gran. Kongler. Den søte lukten av råtnende frukt i det jeg når bebyggelsen. Lyset fra lune, varme hjem i skogbrynet i flimmeret fra dansende løvverk og bar.
Jeg snur ved gravplassen. Jeg snur alltid ved gravplassen. I dag ligger det et stille lite vann her, her hvor det vanligvis er en bred sti. Det er ingen til å ro meg over i dag. Jeg snur. Den lettende følelsen av letthet overmanner meg før igjen rykket av virkeligheten slår meg over tarmene. Jeg går krumbøyd, som i motvind. Det plutselige bruset fra vinden i grantrærne, eller det brå suset fra en avløpskum, overmanner meg der i mørket. Jeg gjenfinner balansen. En hund gjør i det nære fjerne. Jeg famler i et kortsiktig mørke. Jeg kjenner igjen steinene som vil få meg til å stoppe. Jeg kjenner igjen steinene som ikke vil få meg til å stoppe. Alle ting er tre. Hver gang. Steiner rives opp, løsner, ruller tilbake. Vaskes av rennende sølevann. Treet som ligger over stien. Treet jeg flytter fra stien. Det unge døde treet som kiler seg mellom meg og mine og får bli med på turen en kort stund. Stien smalner. Mørket er en trakt jeg slår en kile i.
Så går det utfor med oss. Vi sjangler, vi triller, vi hopper, vi går kast i kast. Og rett før slo lyset seg av på skoleplassen. Klokken min viste 21:30. Lukten av sur melk velter opp i meg, blander seg med røyken fra søylene der borte hvor man kan gjemme seg. Hva tenkte de på? Vi når gangstien nede ved veien, og jeg håper jeg ikke skremmer noen der jeg plutselig skyter ut av mørket, fra skogen, fra det som vel med rette må kalles et bekkefar. Det har regnet i ukevis. Jeg er full av kake og er vasstrukken av kaffe. Klam. Hårlokker forenes i svette og klistrer seg til pannen.
Stavene klikker igjen i asfalt. Den er jævlig den asfalten her nede ved åkeren, grov. Jeg ligger på stavene. Et par på kveldstur smiler åpent til meg. En herre på sykkel gir meg tommelen opp. En hundeeier med sur sneip ser med mistenksom vantro på meg, mens hans lille terrier skyter rygg og går opp i fistel på samme tid. Så er det den lille kneika opp mot presteboligens uryddige mørke, og så er det grus. Grus smører maskineriet. Leggene verker, det varmer over lårene. Jeg løper igjen, det siste stykket. Jeg er hjemme. Jeg går inn på soverommet vårt. Jeg holder det lille hodet i hendene mine. Det ligger i myke folder, og pusten går jevnt under pyjamasen. Jeg kysser henne.
Se også:
Ett svar til “Etterslep”
Så vakkert! Deilig førhøsttur med dekk, fint lite som kan sammenlignes med det vel? Nuvel, selv har jeg til gode å dra på dem, men sekk fylt med 20 ltr vann, ankelvekter og staver i motbakke, ja det vet jeg bittelitt om. Deilig er det okke som. Nydelig slutt…