Vomtinden alene

Gjennom den frodige Stubblidalen summer det av mygg, klegg og andre av insektverdenens plagsomme skapninger, men skogbunnens skjønnhet overgår selv de verste bitt. Blomster, gress, blåbærlyng og potente moltekart krydrer det, i geologisk tid, unge morenelandskapet. Suset fra den kalde og krystallklare Stubblielva blander seg med fuglekvitter og insektsurr. Jeg er på vei alene opp mot Vomtinden, en 1495 meter høy fjelltopp som står som en steil pyramide ruvende over et høyereliggende platå som abrupt avslutter den grønne dalen, og setter scene for blankskurte grå fjell spettet med fjellvann, hengebreer og snøflekker. Vomtinden er den mest karakteristiske av de toppene som ligger som en naturens skyline bak den lille bygda Beisfjord noen kilometer unna Narvik, men er omkranset av et mangfold av andre vakre og bratte topper.

Turen starter mellom 100 og 200 moh på grusvei. Denne blir etterhvert en traktorvei og senere en sti som raskt stiger opp gjennom saftig grønn bjørkeskog. Stien er ikke overtydelig, men T-merket. Etterhvert får man på høyre side et lite vann med det karismatisk navnet 722. Da har allerede stien delt seg og man er hoppet av en T-merket rute og må nå forholde seg til røde sirkler videre. Noen sti er det heller ikke lenger snakk om. Ruta dreier mot nordøst forbi noen gigantiske flyttblokker og har retning mot det større oppdemte Klubbvannet. Men man skal ikke nedom dette, for ruta dreier igjen etter et lite stykke, denne gangen rett øst opp et brattere parti med mange bekker, løsmasser og snøflekker. Når dette er vel forsert er man oppe på fjellets skulder og Vomtindens ansikt mot nordøst åpenbarer seg, og man forstår at man er blitt lurt. Fjellet er mer eller mindre holet ut, og eggen som gir en så fin profil sett fra vest er bare som et skall å regne. Innerst i hola henger et stort snøfelt som binder sammen granitten på vestre del av fjellet, med en brunaktig løsere bergart på østre del.

Heldigvis følger ruta vestsiden av fjellet, og den flotte blankskurte og kvartsspettete grå granitten gjør dette fjellet til en helt spesiell opplevelse. Maken til herlig granitt; knudrete med brede dype sprekker og store blokker. Lett klyvende og gjerne småjoggende som en parkour-utøver tar man seg enkelt opp langs eggen. Hele tiden har man Beisfjorden og Beidfjordtøtta i høyre øyekrok, og hele tiden synger det i en fjellglad fant, en herlig ljomende sang om at livet leves til fulle til fjells.

Etter tre og en halv svette timer var jeg på toppen, og to timer etter det kunne jeg sette meg i bilen igjen. En herlig tur!

Boka «På tur i Narvik og omegn» av Bjørn Forselv har en fin beskrivelse av turen. Der er det angitt at turen er vanskelig og tar 5 timer opp, men det er å ta i. Turen er enkel for fjellvante, og selv om eggen ett eller to steder er litt utsatt, så kan den fint gjøres selv i regn, på tross av advarslene mot dette.