Mange, også den Helge Kaasin som var virksom fra 1971 til bortimot år 2000 (og som faktisk var Helge Kåsin), så på frossent vertikalt elvevann, eller frossent vertikalt vannsig, som nettopp – is. Istapper, blå is, gul is, speilbilder, klangen av is, israsene på våren, is som drypper av vann, lyden av vann som drypper, et gys av kulde, solen som skinner i isen, snøen som ligger som et loddent moselag på den blanke isen. Det denne tidligere versjonen av undertegnede ikke så isen som, på linje med mange andre også i dag, var en struktur man kunne klatre i med de riktige verktøyene, og da helst isøkser.
Da dette endelig gikk opp for meg – jeg husker ikke når og jeg husker ikke hvordan – begynte jeg å se isen som noe jeg potensielt klatre i. Jeg begynte å frykte isen som i den frykten man kan kjenne i det man er høyt over siste sikring (som i isklatringen gjerne er en isskrue), eller jeg begynte å frydes over isen, lik den gleden man kan kjenne når man i klatringen lykkes med å forsere et vanskelig punkt og fortsatt har krefter til å fortsette. Jeg begynte å se klatrelinjer i isens komplekse strukturer, jeg begynte å se hindringer, bratte partier, slake partier og lette partier. Jeg gjorde meg nærmere kjent med isens beskaffenhet og temperatursvingninger; dens harde og sprøe karakter i streng kulde med fare for utbrekk av store isskovler ved hard plassering av isøksene, eller dens våte og plastiske karakter på varmere dager. Jeg lærte meg å finne naturlige groper og hulrom å stikke øksebladene inn i, istedenfor å smelle isøksa mot isen som en forrykt snekker i harnisk. Jeg lærte å kjenne forskjell på is dannet hurtig og is dannet sakte, på breis, elveis og sig.
Nå kan jeg ikke lenger se is uten å se den som et klatreobjekt. Jeg kan bevisst skyve det fra meg og fokusere på andre aspekter ved isen, men dette klatreaspektet ligger liksom å dytter på de andre, for meg, mindre naturlige aspektene ved erfaringen av is.
«Coming into the lecture-room, I see the lectern…. What do ‟I‟ see? Brown surfaces, at right angles to one another? Not at all. I see the lectern at which I am to speak. You see the lectern, from which you are to be adresses, and from which I have spoken to you previously. In pure experience there is no ‟founding‟ interconnection, as if I first of all see intersecting brown surfaces, which then reveal themselves to me as a box, the as a desk, then as an academic lecturing desk, a lectern, so that I attach lecternhood to the box like a label. All that is simply bad and misunderstood interpretation, diversion from a pure seeing into the experience.»
Martin Heidegger, On the Essence of Ground, sitert i Jeff Malpas, Heidegger’s Topology. Being, Place, World, s. 54.
«I suddenly see the solution of a puzzle-picture. Before, there were branches there; now there is a human shape. My visual impression has changed and now I recognize that it has not only shape and colour but also a quite particular ‘organization’. – My visual impression has changed; – what was it like before and what is it like now? – If I represent it by means of an exact copy – and isn’t that a good representation of it? – no change is shewn.»
Ludwig Wittgenstein, Philosophical Investigations, s. 196e.
«When a fisherman finds a good haven, somewhere in this archipelago, he finds what has been there all the time, only waiting to be found. But it is only the activity of sailing a boat too large for its crew to draw it ashore that will yield the concept of a landscape formation providing an adequate harbour. Without that activity, there are no such formations to be seen, since there are then no eyes to see them. […] The method of investigating the concept of a harbour, therefore, is this: Situate yourself within the practice that this object belongs to, and then investigate the object and its contribution to that practice. If an object belongs essentially to a practice, as a harbour does, and a hammer, a coin, a cheque, a king’s sceptre, etc., then the concept of that object is our understanding of that object’s contribution to the practice within which it is that object (where the accounts that we give may take care of only the uppermost layers of that understanding).»
Jakob Meløe, The Two Landscapes of Northern Norway, Inquiry, 31, s. 392-393.
Den aktiviteten som er klatring, gjør isen til en struktur man kan klatre. Utenfor denne aktiviteten, denne praksisen, så eksisterer ikke isen som klatrbar struktur og utsagn om isen som klatrbar struktur vil være meningsløs, på lik linje som isøkser og isskruer vil være meningsløse objekter; lik praksisen med å kappe 30 cm lange trekubber av trær, kløve dem med øks, stable dem opp pg tørke dem, ville være uten praksisen som er å fyre i ovnen (eller på annen måte benytte seg av ved som fyring til varme eller matlaging). Det er kun gjennom øynene til en klatrer, eller en med kjennskap til klatring, at isen fremstår – ikke tolkes som – men fremstår som noe å klatre i med isøkser. Og det er kun gjennom den praksisen som kjennetegnes ved at man benytter isøkser til å klatre i is, at det for klatreren i det hele tatt kan fremstå is som kan klatres. Man kommer svært kort med sansedata kun i undersøkelsen av det vil si å se noe som noe.
Klatringen som er avbildet i denne artikkelen er fra to turer. Den første turen fant sted 23. januar 2011 i Solbergfossen i Lier sammen med Marianne Wahlstrøm, Inge og Yvonne Svae-Grotli, Helge Fonnum, Tore Engvig og Inger Elisabeth Tveide. Den andre turen fant sted i Jaklefoss i Krokskogen på vei opp mot Ringkollen den 14. februar 2011 med Helge Fonnum og Aksel Bakke.
