Stetinden

Sett fra Leirdalen er Stetinden (2020 moh) en helt ordinær topp som med sin fortopp på 1985 moh, sin tydelige fjellhammer på toppeggen og sitt definerte toppunkt verken virker spektakulær eller vanskelig oppnåelig. Den likner virkelig ikke på sin tilnærmede navnesøster i nord med de Ti Forbitrede Fingertak og Mysosten. Men vinkelen bedrar. Sett fra Storebjørn (2222 moh) i vest går det en loddrett vegg fra det navnløse snøfeltet øst for Tverrbyttjønne i dalbotnen og 300 høydemeter opp til toppvarden, og eggen er smal som en sti etter fjellhammeren før veien videre snor seg i utsatte klyv opp til toppen.

Selve toppen er overraskende flat etter den bratte oppstigningen og utsikten er spektakulær. Bjørnbrean ligger som et sovende fabeldyr opp mot Storebjørn, Veslebjørn (2150 moh) og Sokse (2189 moh). Bakenfor der velter Smørstabbrean seg i all sin velde. I øst og som nærmeste nabo hvelver Stehøe (1885 moh) seg og stenger utsikten mot Leirvatnet. I nordøst brer det flate området Storflye seg ned i Leirdalen, avgrenset av veien til Leirvassbu i øst og Tverrbyttbekken i vest. Snøfeltet i vest og et annet snøfelt i øst klemmer på Stetindens fortopp som tenåringsfingre på en moden kvise. Men verken denne eller tåken som denne dagen lå som en klam melkehvit hånd over området sprakk opp nok til å vise oss utsikten i all sin storhet.

For andre dag på rad la vi ut fra Leirvassbu, eller riktigere via Leirvassbu fra teltet vårt noe lenger nord i Leirdalen, i et begredelig vær. Våte snøfiller dalte ned tidvis avløst av yr. Snøen hadde allerede lagt seg nesten 30 cm tykk på toppene rundt oss kunne vi se da vi fikk små glimt av mastodontene mellom drivende tåkebanker. Allikevel var vi i svært godt humør, PK og jeg. Teltet var pakket i bilen, og dieseldyret sto nå klart for retretten den lange veien til Bærum. Vi hadde tørre klær og sko etter velvillighet og storsinn fra Leirvassbus verter, hodet var klart selv etter noen øl kvelden før, og bena kjentes friske etter en god natts søvn med barfrost og stjernehimmel.

Vi gikk i rask gange sørvestover inn i Gravdalen langs anleggsveien anlagt i forbindelse med Gravdalsdammen rett sørøst for Gravdalstinden (2113 moh). Mellom Gravdalstjørnene tar det av en sti vestover inn mot Surtningsbreen og Smørstabbrean hvor det er sommerbreføring. Etter en kilometer er man midt mellom Stetinden og Stehøe og kan begynne den stiløse oppstigningen. Apropos oppstigningen, så var den i vårt tilfelle ikke bare stiløs, men også stilløs. Vi var nemlig kommet over helgens snøgrense igjen og vasset i snø som fylte støvlene og gjorde både støvler og hansker våte, igjen. Stedvis måtte vi klyve, andre steder kunne vi med hjertet i halsen og ustø skritt hoppe fra snøkledt stein til snøkledt stein. Flere ganger kilte bena seg smertefullt fast mellom steiner, og vi var meget konsentrerte hele tiden for ikke å skade oss. Snøen var allikevel bedre på morgenen, så vi kom oss raskt oppover i den kronglete ura. Sikten var dårlig, men vi klarte å stake ut en rute ved hjelp av GPSen som førte oss rett mot fortoppen.

Vel oppe på fortoppen kløv vi på østsiden av denne langs den stedvis smale eggen, forbi hammeren og endelig bort til hovedtoppen. Et par steder måtte vi være på vakt på det glatte føret for ikke å falle flere hundre meter ned i dalen, men klyvingen gikk greit og ikke lenge etter sto vi på toppen av Stetinden. Der oppe fikk vi et glimt av dalen under oss, men snart var toppen atter innhyllet i tåke og vi så ingen grunn til å bli der oppe lenger enn høyst nødvendig og returnerte i våre egne spor. På nedsiden av fortoppen kastet vi i oss litt mat og drikke mens yr og snø falt ned over oss, før vi igjen bakset oss skliende, hoppende og famlende nedover mot høstfargene.

Vel nede på stien jogget vi tidvis, noe som fortsatte helt frem til Leirvassbu. PK viste seg å være i toppform og kom seg til bilen 150 meter foran meg. Det er tydelig at klatring og hang-ups ikke styrker kondisjonen nevneverdig, så jeg får løpe meg litt opp igjen utover høsten slik at jeg får satt gammer’n på plass, han er jo tross alt nesten et år eldre enn meg.

Vi brukte rundt fem timer på turen. Det samme kan man ikke si om bilturen. Kø fra Hønefoss til Bærum er lite trivelig og tar tid. Allikevel hadde det vært en fabelaktig helg.