En gang i løpet av 1955 brant den en gang så ærverdige Grosethkollen Sportscafé ned til grunnen i et inferno av flammer. Det 200 kvadratmeter store overnattingsstedet ble oppført i 1937 av Lars Tjernslie for å huse 30 overnattingsgjester oppe på den gamle husmannsplassen Grosetplassen, like ved Skaugumsåsen og bare en snau kilometer fra bebyggelsen på Hvalstad i Asker. Etter nedleggelsen av stedet som kafé allerede i 1942, huset stedet blant andre funksjonærer tilhørende Ingwald Nielsen før Norsk Speiderpikeforbund overtok på begynnelsen av 1950-tallet. Om brannen var resultat av en uforsiktig speiderpikes lemfeldige omgang med ild vites ikke, men stedet ble aldri bygget opp igjen, og bare grunnmurene står igjen som et minne om denne svunne tiden.
Selv med bare litt over tre uker igjen til termin kunne Marianne og jeg ikke la den vakre høstdagen gå fra oss; vi måtte bestige Skaugumsåsen. Vi ser denne karakteristiske åsen i profil mot himmelen i vest fra vår egen balkong, og selv om den bare er en svaklig lillebror av den mer høyreiste storebroren Kolsås, så er den til dels imponerende steil når du kommer nær nok, der den danner et vakkert bakteppe for kronprinsresidensen Skaugum gård mot sør. Vi angrep åsen fra dens bratteste side rett bak Sem hovedgård og kløv etterhvert opp den løse ura med stor glede. Mindre var ikke gleden da vi etter en stund kunne nyte utsikten over Asker, Bærum og Oslo i all sin prakt, med havet glinsende og spettet av små øyer utover Oslofjorden. Den høye høsthimmelen med sin skarpe luft gjorde det hele til en deilig forfriskende opplevelse.
På vei ned mot Hvalstad gikk vi oppom Grosetkollen og dens minnefylte ruin. Den fikk meg til å tenke på riktig gamle dager og livet her oppe på sportskafeen, med latter, gråt, små hemmeligheter og kjærlighetserklæringer i lyset fra månen, mellom mennesker som kanskje er ferdige med livet på jorden, men som kunne nyte den friske høstluftens skarphet, naturens falmende grønne velde og utsiktens beruselse, på samme måte som oss. Den slitte sementtrappen alene uten forbindelse til grunnmuren, og murens forfall sto for meg med ett som et forgjengelighetens vitnesbyrd, mens Mariannes bulende mage pekte fremover, langt inn i fremtiden og forgjengelighetens spirende vår.
I sin glimrende bok Å reise og skrive: Et essay om moderne reiselitteratur fra 2005 siterer Arne Melberg fra boken Malte Laurids Brigges opptegnelser (http://en.wikipedia.org/wiki/The_Notebooks_of_Malte_Laurids_Brigge) av den tyske dikteren Rainer Maria Rilke fra 1910. Rilkes eneste publiserte roman beskriver den unge Maltes opplevelse av den moderne storbyen Paris og hans arbeid med sentrale menneskelige problemer som blant annet religion, død, sykdom, språk, kjærlighet og ensomhet.
Rilke makter med sin poetiserte prosa å gjenreise et hus fra dets bare grunnmurer. Han bedriver en mental reise parallelt med den fysiske Paris-reisen som bare blir en forutsetning og ramme for den mentale, og lar Malte gå blikkets skole som Melberg kaller det, en skole som krever at man tar til seg Nietzsches krav om at man må lære seg å se fordi det å se ikke bare er en passiv betinget aktivitet, men en kreativ aktivitet som på samme tid skaper det man ser. «Det handler», sier Melberg, hos Nietzsche, «om å lære seg å leve med det paradoks at blikket både er skapt (av sansene, kroppen og grammatikken) og medskapende: av tingenes virkelighet. Den virkelig seende er nødt til å se både seg selv og virkeligheten som provisoriske resultater av egen aktivitet» (Melberg, s. 61).
Å lære seg å se er for Nietzsche nært sammenheftet med det å ha en sterk vilje. Det som kjennetegner denne viljen er nettopp å ikke ‘ville’, men å kunne utsette beslutningen, dvs. ikke med nødvendighet umiddelbart måtte gjøre det man begjærer. For Nietzsche består det virkelige rette blikket om å få tilgang til – ved dvelen ved tingene – virkelighetens strøm av fornemmelser, fenomenverdenens Sensationenwirrwarr. Blikket er den inngripen som former denne strømmen av sanseinntrykk til ting, til fenomener i verden. Melberg tolker dette dithen at blikket «handler om å holde ut, utsette og «holde stand»» (Melberg, s. 62).
Rilkes Malte legger seg nært opptil Nietzsche og ønsker å lære seg å se, noe som innebærer, ifølge han, å holde ut og ikke dømme:
Det var der fremdeles, det holdt seg fast i de spikrene som var igjen, stod på en håndsbredd gulv, krøp sammen i den siste resten av rom oppunder et fremspringende hjørne. Man kunne se at det levde i farvene, som langsomt var blitt forvandlet fra år til år: blått til muggent grønt, grønt til grått og gult og til noe gammelt hvitt som hadde stått altfor lenge og blitt harskt. […] Der stod middagene og sykdommene og de døde og den årsgamle tobakksrøyken og svetten som bryter frem under armhulene og gjør klærne tunge, der var munnens dårlige ånde og fusellukten fra gjærende føtter. Der stod skarp urin, brent kull, grå potetlukt og den tunge, glatte stanken av fett som begynner å bli gammelt. Den søte, lange duften av forsømte spebarn, angstlukten fra barn som går på skolen og den lumre lukten fra sengene, der guttene ligger og blir menn.
Eller som det står i originalen:
Es war noch da, es hielt sich an den Nägeln, die geblieben waren, es stand auf dem bandbreiten Rest der Fußböden, es war unter den Ansätzen der Ecken, wo es noch ein klein wenig Innenraum gab, zusammengekrochen. Man konnte sehen, daß es in der Farbe war, die es langsam, Jahr um Jahr, verwandelt hatte: Blau in schimmliches Grün, Grün in Grau und Gelb in ein altes, abgestandenes Weiß, das fault. […] Da standen die Mittage und die Krankheiten und das Ausgeatmete und der jahrealte Rauch und der Schweiß, der unter den Schultern ausbricht und die Kleider schwer macht, und das Fade aus den Munden und der Fuselgeruch gärender Füße. Da stand das Scharfe vom Urin und das Brennen vom Ruß und grauer Kartoffeldunst und der schwere, glatte Gestank von alterndem Schmalze. Der süße, lange Geruch von vernachlässigten Säuglingen war da und der Angstgeruch der Kinder, die in die Schule gehen, und das Schwüle aus den Betten mannbarer Knaben.
Makter vi å gå blikkets skole – å dvele, holde stand, holde ut, ikke dømme – gir turene oss en opplevelsesfylde som langt overstiger de enkelte fenomenlogiske fremtoninger i verden. Blikkets skole lærer oss kanskje å se det grandiose i det nære og små. Det eksotiske kommer av blikket, ikke tingene selv. Og det historiske trer bare frem for øyet som vil se, og som tør dvele ved.
