Etter at sommeren har forløpt stille og rolig for min del med noen fine nærturer til fots og enkelte flotte sykkelturer i Vestmarka, så har høsten nå kommet med all sin prakt. Tro mot meg selv og årstidenes gang fant jeg igjen frem mitt gamle sett med bildekk. Dragsele til pulk, tynt statisk tau, staver og to sammenkoblede bildekk er alt du trenger, pluss litt guts og mange gode svar til forbipasserendes spørsmål om hvilken pol du har tenkt deg på tur til; jada, mange spør.
Mennesket er nakent under himmelhvelvingen og nakent står det i skogen uten en naturlig plass. Den store hjernen har tatt plassen til instinktene, og uten erfaringen som erstatning har det ingenting å gjøre i skogen; det blir en tilskuer. Talløse beskrivelser i tekst og bilde skildrer mennesket som skuende inn i naturen som på et fruktfat oppstilt for stilleben. Fiskestangen i relieff, med duppen duvende i stille skogsvann, insektene surrer, suset fra grantoppene og lukten av bål.
Beskrivelsene glemmer kroppen. Kroppens posisjon og tilstand er uhyre viktig for oppfattelsen av naturen som stilleben. Kroppens trivsel speiles i det stille skogsvannet. Sjelens dyp speiles i skogsvannets dyp. Allikevel er tilskuerrollen den minst tilfredsstillende av kroppens interaksjon med naturen, fordi den mangler den naturlige knytningen og nytten. Vi blir som på zoologisk hage, hvor grensene mellom hvem som er tilskuer og hvem som er beskuet skifter, og det hele er på spissen kunstig. Naturen ser med et skjevt smil på oss der vi sitter velkledde og korrekte i beskuerrollen.
Annerledes er det når kroppen tar del i naturen, når kroppen tar skogen med vold og bruker den. Kroppen oppleves som en inntrenger i naturen og tar dermed sin plass, finner sitt sted og tar seg til rette i sin nyttetagen. Når kroppen kan leve av naturen og føle naturen som en del av kroppen, da er vi så nær naturen som vi kanskje kan være. Sjelden kan vi dessverre oppleve denne lidenskapelige brytekampen med elementene.
Heldigvis finnes det en skala man kan bevege seg på som ligger mellom det å observere naturen på zoologisk hage og det å krabbe rundt naken i skogen småspisende proteinrik maur og larver. Man kan ta toget over Hardangervidda eller kjøre bil, man kan gå en tur eller sykle, eller man kan rett og slett spenne på seg to slitte bildekk (uten felg) og småløpe som en gal gjennom ulendt terreng så sau, mennesker, fugler og svære stein skvetter unna.
Det fine med å løpe med dekk er at det er skikkelig tungt hvis du holder deg unna grusveien eller asfalten og kommer deg ut i skiløypetraseen, og du får mye større friksjonsflate mot naturen; ikke bare skosålene trykker mot moder naturs rygg, men også stavenes pigger og to dekk i horisontal posisjon skurer hennes kuede rygg. Og hun liker det! Hun sukker fornøyd når du sliter deg gjennom en myr, eller når dekket fester seg i en stein eller en rot og du må bruke all kraft for å rykke deg videre. Bak deg ligger det et flott bredt spor du kan være stolt av, ikke bare blir du mer i ett med naturen og finner din rettmessige plass, men du holder også kulturlandskapet i hevd med aktive tiltak mot gjengrodde stier!
Se min artikkel Å løpe med dekk på kaasin.no for tips på hvordan man skal rigge seg til med dekk.
