Fem vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard, tre av dem i telt på Nordvest-Spitsbergen. Fantastiske naturopplevelser, bratt klatring i fjell, bre, snø, kulde og sol, spenning, skader, teknisk trøbbel, overvann, 200 mil på snøskuter, dyreliv, besøk på fangstsasjonen Mushamna og hyggelige mennesker. Det blir ikke mer begivenhetsrikt enn dette.
Longyearbyen
Natten i Longyearbyen er lys. Fjellene står som en eng av utsprungne isroser hele døgnet, og solen lar seg ennå nå i april lokkes til en liten rødlig lur i denne kalde flora. Det var en spesiell opplevelse å fly fra det mulmende mørket i Oslo, inn i natten, men nord mot lyset som lå som en rødgul stripe i horisonten.
Klokken var over midnatt da jeg endelig igjen kunne sette benene på Svalbards permafrostherjede grunn. Endre Før Gjermundsen hentet meg og min overvektige bagasje. Vi fikk innlosjert meg i et hybelbygg for besøkende forskere før jeg reiste tilbake til flyplassen for å hente Trygve Snøtun og satte Endre av på UNIS slik at han kunne jobbe litt mer.
Fredag var det tidlig frokost før vi ruslet ned til UNIS i knirkende 20 minusgrader. Briefing fra logistikken på UNIS og skytetrening sto på programmet. Vi fikk et overblikk over hvilke sikkerhetsforanstaltninger som er nødvendige og en gjennomgang av ruten vår ut til Ny-Ålesund og ut i felt ved Satellittpasset langt nordvest på Spitsbergen.
Skytetreningen gikk fint og etter treffene å dømme så har isbjørnen liten sjanse på feltassistentkjøtt hvis den finner det for godt å angripe Trygve eller undertegnede. Vi er altså to feltassistenter ute på det store eventyret sammen med førsteamanuensis Anne Hormes og doktorgradsstipendiat Endre Før Gjermundsen. Vi skal sammen over tre uker ut i felt underlagt prosjektet Icebound fra UNIS for å hente ut stein fra Nordvest-Spitsbergen for videre analyser i Sveits. Formålet er å kunne avdekke hvor høyt isen stod under siste istids maksimum for å kunne lage bedre klimamodeller for påvirkning av smeltevann ut i havstrømmene omkring Svalbard. Mer om prosjektet på icebound.no.
Resten av fredagen, hele lørdagen og hele søndagen gikk med til videre forberedelser; handling av vanvittige mengder mat, rigging av Endres nyanskaffede treslede etc. Dagene og nettene er lyse her, men de går allikevel vanvittig fort. Det ble sene kvelder, og søndag var vi ikke i seng før klokken to på natten.
Etter endt arbeidsdag leser jeg David Marksons «This Is Not a Novel», og i hjertet av evig is og snø på 78 grader nord klinger følgende ord godt:
The peculiar immortality of Sulpicia.
Six love poems, totaling only forty lines, and customarily tacked onto the collected work of Tibullus.
For two full thousand years.
Kollisjon
Mandag ettermiddag var vi endelig klar for avreise til Ny-Ålesund fra Longyearbyen. Ny-Ålesund er vår mellomstasjon hvor vi skal hente tilsendt utstyr og en snøskuter til Trygve før vi reiser videre til Nordvest-Spitsbergen. Endre, Anne og jeg reiste med tre snøskutere, tre store tresleder og en ekstremslede. Med andre ord, vi var tungt lastet. Trygve tok flyet til Ny-Ålesund.
Været var ikke veldig bra. Tett snødrev og vind gjorde sikten til ca null. Vi hadde ca 260 km foran oss, og turen østover inn Adventdalen og videre nordover via De Geerdalen var preget av hardpakket snø og det ble en humpet fornøyelse.
Helt i enden av De Geerdalen og i fint driv får jeg et glimt av at noe som ser ut som det faller av sleden til Endre som er foran meg. Jeg gjør en unnamanøver i ren refleks og den tunge tresleden bak meg får en sidelengs trøkk på bakre høyre mei. Det resulterer i at den brått og brutalt vippes rundt og havner opp ned. Anne som er like bak meg ser kun at det virvles opp snø og rekker bare så vidt å trykke inn bremsen før hun treffer sleden min med stor kraft. Hun hopper av skuteren sin som velter.
Resultatet er nedslående. Min første tanke er om alt er bra med Anne, men da jeg hører hun banne høylydt under hjelmen er jeg sikker på at alt er vel med henne. Verre er det med tresleden. Det ligger en del store fliser strødd rundt, den bakre meien er ødelagt og den fremre delen ble ødelagt da Anne kjørte inn i den. Annes skuter er også ødelagt i forstillingen og styret er skjevt, men den lar seg kjøre.
Vi har ikke annet valg enn å få Annes skuter opp igjen, sleden hennes på plass og Endre og jeg bruker alle våre krefter på å få vippet rundt min slede som nå er å likne en favn med ved. Dermed kan vi lesse av sleden til Endre og min slik at vi får fraktet min slede på Endres slede tilbake til Longyearbyen. Staget på Annes slede ble bøyd i kollisjonen så vi bytter staget fra min slede til hennes slede.
Vi ringer han vi har leid min slede av og avtaler at vi kan hente en ny. Vi returnerer til Longyearbyen, og på veien rister de to fremre meiene på min slede i stykker slik at den nå virkelig bare er en haug med ved. Vi setter fra oss restene hos utleier og tar med oss en ny slede. Anne får konstatert at hennes skuter må repareres og at vi ikke kan vente den ferdig før kl 11 dagen etter.
Vi ordner meg en natt til på hybelen, pakker ut og stikker opp på kroa for å spise en middag og ta en øl. Faen.
Skuterhavari og dyp snø
Longyearbyen tirsdag kl 1130: Anne, Endre og jeg er endelig klar for avreise og et nytt forsøk på å komme oss til Ny-Ålesund. Været er langt bedre, ca. -14 grader og sol med spredte skyer. Vi dundrer av gårde inn Adventdalen, gjennom Helvetiadalen og ut De Geerdalen.
Vel fremme ved vårt ufrivillige depot fra dagen før laster vi på sledene og kjører videre over Sassenfjorden nesten inne ved Tempelfjorden, over land ved Gipsvika og inn Billefjorden.
Nesten innerst i fjorden ligger den nedlagte russiske gruvebyen Pyramiden. Jeg tar noen bilder av dette mytiske stedet og tenker på Kjartan Fløgstad flotte essaysamling «Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi».
Vi kjører videre over Dicksonland, ut på Dicksonfjorden, over Ekmanfjorden og opp Bardebreen. Her møter vi vanvittige mengder snø og Anne og jeg sliter med våre sterke men kortbeltede skutere. Endres Bearcat klarer brasene og er nødt til å ta sledene våre opp de verste bakkene. Talløse ganger setter vi oss fast i snøen, og når vi går av skuterne synker vi til knes i puddersnø. Ordren er å ikke stoppe, men når vi ikke har noe track på GPS-en så må vi stoppe i ny og ne for å navigere. Alltid koster det oss svette.
Ved en bratt bakke må Anne bytte drivrem på skuteren sin, og noe senere i bunnen av en annen bratt bakke hvor jeg akkurat har satt meg fast nesten oppe, så får hun lekkasje i kjøleveskesystemet. Vi ofrer termosvann og klarer å komme oss opp på kammen ved Ahlmannfjellet, men vel oppe og på vei ned mot Sveabreen så klarer ikke Annes skuter noe mer.
Vi blir nødt til å sette igjen hennes skuter, en ekstremslede og en treslede. Solen skinner fortsatt, men det er blitt kveld og vinden hyler rundt oss. Snøen pisker og det begynner å bli kaldt. Vi fortsetter gjennom Kongsvegpasset på ca 800 høydemeter på et voldsomt skavlet underlag tross mye snø. Vi kommer oss ned på breen som heter Kongsvegen og etter å ha kjørt langs den flotte blåisen på Kongsbreen kan vi kjøre det siste kalde stykket inn til Ny-Ålesund på fjordisen i Kongsfjorden. Endelig!
For en vanvittig flott tur og naturopplevelse tross alle uhell! Jeg skrek av glede inne i hjelmen ved flere tilfeller av hvor flott det var. Helt fantastisk å kunne få oppleve dette!
Klokken ble 2145 før vi kunne stoppe skuterne og få oss en velfortjent middag i kantinen på Kings Bay. Rart å være tilbake her ett år senere. Alt er som før, bortsett fra noen nye ansikter og at kaffemaskinen er flyttet.
Komplikasjoner i kø
En ny, vakker og moderat kald dag rant på Ny-Ålesund. Solen skinte og gradestokken viste -14 grader. Dagens oppgave denne onsdagen var å hente Annes snøskuter samt en treslede og en ekstremslede oppe i passet på Ahlmannfjellet mellom Bardebreen og Sveabreen, ca 50 km unna Ny-Ålesund.
Anne ble igjen i Ny-Ålesund mens Endre, Trygve og jeg reiste innover Kongsvegen med en ekstremslede med et par kanner bensin på slep. Planen var å laste Annes skuter på en ekstremslede og kjøre hele stasen til Ny-Ålesund. Vi var allerede forsinket fordi vi ikke hadde fått ut skuteren til Trygve som han låner fra den tysk-franske forskningsstasjonen AWIPEV. Skuteren var ute på tur og ble stående fordi den frøs. Dermed var klokken allerede blitt 1420 før vi reiste ut.
Men været var fint og vi koste oss oppover breene. Vi kom oss over høyeste brepunktet Kongsvegpasset på over 800 høydemeter og ned Sveabreen før vi kom til passet hvor skuteren og sledene stod. Alt stod som vi forlot det dagen før.
Vi tippet skuteren til Anne over på siden, gravde ned ekstremsleden et stykke, la et par jerrykanner under bunnpanna på skuteren og vippet den opp på sleden. Det gikk nesten smertefritt, og etter noen runder med strammeband hadde vi skuteren på plass. Dessverre var ikke balansepunktet på sleden helt optimalt, så Endre var litt skeptisk da vi satte den på Trygves skuter som Endre for anledningen skulle kjøre. Trygve tok Endres skuter med en ekstremslede bak, jeg tok den tunge tresleden.
Det bar ned den bratte bakken til breen og oppover mot Kongsvegpasset. Et stykke på vei falt sleden med skuteren av. Den hadde slitt seg fra tilhengerfestet på Trygves skuter. Igjen måtte vi stoppe for en mindre reparasjon. Vi tok da avgjørelsen om å laste av skuteren til Anne og taue den. For å gjøre dette må man fjerne drivremmen.
Endre satte Annes skuter bak sin egen skuter mens Trygve tok de to ekstremsledene på sin. Heldigvis fant vi en måte å koble de to etter hverandre på. Vi startet opp igjen i dypsnøen mens vinden hylte. Da vi var kommet nesten opp til Kongsvegpasset falt plutselig tresleden av skuteren min. Jeg fikk signalisert til Trygve om at noe var galt og han kom tilbake. Hele tilhengerfestet var blitt revet av skuteren min! Våre ulykker skulle visst ingen ende ta!
Etter en kjapp rådslagning hektet vi tresleden på Trygves skuter og lot ekstremsledene stå igjen og kjørte videre. Vi møtte Endre som bare måtte riste på hodet av alle våre ulykker. Han mente han kunne hekte på de to ekstremsledene bak Annes skuter og som sagt så gjort. Dermed var hele følget slik: Endre foran med Annes skuter på slep som igjen hadde to ekstremsleder på slep; Trygve med tresleden på slep; og jeg uten noen ting bak.
Nå gikk resten av turen fint og klokken 2030 var vi atter tilbake i Ny-Ålesund. Fortsatt hadde vi reparasjonene igjen og Knut Breivegen – tidligere Kings Bay-ansatt, nå på ferie i Ny-Ålesund – tok på seg jobben uten å mukke. Endre og jeg ble med bort i verkstedet hans hvor vi fikk sveiset på igjen og forsterket tilhengerfestet. Han sveiset også litt på sledekroken til den ene ekstremsleden som nesten var slitt over. Takk til Knut! Annes skuter måtte vente til dagen etter.
Heller ikke denne gangen var vi tidsnok til middag, men mat stod klar til oss da vi endelig kunne sette oss ned for å spise ca klokken 2130. Nok en hektisk dag var over.
Avreise og leirslagning
Fredag 24. april reiste vi endelig fra Ny-Ålesund med mål om å få satt opp base camp oppe i Satellittpasset på Nordvest-Spitsbergen, vel 12 mil unna. Anne, Endre, Trygve og jeg, samt Marcus og Moritz fra AWIPEV (French/German Arctic Research Base) reiste nordover over fjordisen på Kongsfjorden.
Marcus og Moritz hadde med seg et ekstra fat bensin som de skulle sette ut som depot noen få mil unna base camp slik at vi har å bruke på våre turer rundt i nærområdet og på vei tilbake til Ny-Ålesund i midten av mai. Vi hadde alle tunge sleder og turen opp på breen var tøff. Flere satte seg fast i den dype snøen, men etter graving og svette klarte vi å komme oss opp.
På den store breen Isachsenfonna i vanvittig flotte omgivelser inntraff vår neste lille katastrofe da staget på Marcus slede røk. Vi bandt det sammen, og etter et par stopp med nye runder med tau holdt det i alle fall til vi fikk satt av fatet med bensin og hadde sagt farvel til Marcus og Moritz på Loütbreen ikke langt fra vår port inn til Satellittpasset, det bratte Teltpasset. Klokken var blitt nærmere 2000 og gradestokken krøp godt under -20 selv om solen skinte fra skyfri himmel. Vi spiste litt og begav oss ut på den siste biten inn til Satellittpasset.
Vel fremme, nærmest på stedet der vi hadde base camp i fjor stoppet vi skuterne og begynte leirslagningen. Det tok sine timer og godt over midnatt var vi sånn passelig ferdig. Godt var det endelig å kunne krype inn i soveposene og tenke på de vanvittig flotte brefallene vi hadde sett i løpet av dagen, glitrende i blågrønn is; de vanvittig store snødekte breene med enslige isbjørnspor over; forrevne fjell med flotte snørenner og pinakler. Og kulda som sniker seg inn under huden på en, men som man på en måte blir vant til.
Rekognosering og henting av depot
Dagen etter, på lørdag, var det like vakkert vær. Selv om leiren ikke var helt på stell måtte vi utnytte finværet og komme oss ut på rekognoseringstur. Vi måtte også hente bensin og parafin på depotet nede ved Lloyds hotell. Kvelden før var kald uten parafinovn i teltet og -28 grader utenfor.
Nok en gang kunne vi bevege oss alene i et fantastisk flott område. Det slo meg at det ikke er lukt her oppe på denne tiden. Kulden setter en effektiv stopper for det. Bare oss mennesker og våre maskiner lukter. Vi kjørte ned den store Lilliehöökbreen og svippet innom Kuttefjella, et fjellmassiv bestående av toppene Munken (som er det høyeste fjellet på Nordvest-Spitsbergen med sine 1205 moh) og Munkehetta (1135 moh).
I fjor forsøkte vi forgjeves å komme på toppen av Munken, men dette året burde vi klare å lykkes. Toppene har de karakteristika som gjør dem interessante for forskningsarbeidet, og det er det våre rekognoseringsturer avføder; oversikt over topper og adgang til topper med vitenskapelig interesse.
Etter å ha tøffet rundt noen timer satte vi kursen ned mot Lloyds hotell for å bunkre opp med bensin og parafin. Lloyds var som den var i fjor: oransje og fin. Vi spiste en forsinket lunsj før vi fylte jerrykannene våre. Så fikk vi den gode idé å ta en tur bortom Camp Zoe, en hytte i nærheten som ingen har vært på vinteren på fire år på grunn av for dårlig is.
Etter en kjapp test av istykkelsen med øks kunne vi konstantere at det ble tur over fjordisen på Krossfjorden. Camp Zoe lå der i sollyset liten og unnselig, men med en vanvittig utsikt. Dessverre var den blitt skadet av vann fra den nærliggende bekken, og hadde en sterk eim av parafin innendørs. Uansett så var det gøy å se et yndet reisemål for ny-ålesundere.
På veien tilbake stakk vi innom en fjordarm og så det brutalt vakre brefallet på Tinayrebreen. Få har vært her inne og det skal sies at vi satte stor pris på synet. Nok en gang ble det sen kveld før vi kunne krype inn i posene, og nok en gang krøp vi inn tilfredse og mettet av inntrykk.
På toppen av Nordvest-Spitsbergen
Søndag var det duket for en vanvittig topptur! Munken (1205 moh), vår nemesis fra i fjor, hvor kulde og ustabil snø gjorde at vi måtte snu, sto endelig for tur. Været var strålende, kaldt, men med sol fra skyfri himmel. Vi fant drømmerenna til topps, bratt og grei snø.
Endre og Trygve hadde med seg ski og fikk en heidundrende tur ned. Jeg filmet fra alle vinkler og kanter, mens Anne var mest opptatt av stein. Og selvsagt fikk vi med oss steinprøver, både fra toppen og på skulderen under trimline (antatt høyeste erosjonsgrense fra breene under siste istid).
Vi hadde en fantastisk tur med lunsj høyt oppe i renna med en utsikt jeg unner alle friluftsinteresserte. Hele det vanvittige Nordvest-Spitsbergen lå for våre føtter med sine forrevne fjell pekende fra et hav av hvit snø og is opp mot en asurblå himmel.
Rasfare på Munkehetta
Mandag ble brukt på mer rekognosering. Vi var noe tappet etter bestigningen av Munken på søndag, så vi tok noen turer rundt i nærområdet og lokaliserte nye mål. Blant annet Kaffitoppen pekte seg ut som en fin tur. Tirsdag gikk vi for Munkens nabo i Kuttefjellmassivet; Munkehetta.
Godt og vel halvveis oppe i renna kjente vi at snøen var noe usikker, og tok derfor en rutsjeblokktest for å sjekke skredfaren. Vi ble ikke beroliget og snudde etter en kort rådslagning. Shit!
Vi tok en runde rundt fjellet og angrep den sørvestre skulderen med isøkser og stegjern opp en vanvittig smal og bratt renne som etter svette minutter på tynn og dårlig snø endte i en toppskavl med utsikt. Vi fikk tatt våre steinprøver og listet oss forsiktig ned den ennå mer snøfattige renna med islagt stein. En svært spennende tur!
Ufrivillig retur
Vi måtte torsdag se det uunngåelige i øynene: verken Trygves skuter eller aggregatet startet. Vi måtte reise til Ny-Ålesund for å bytte aggregat og skuter. Aggregat må vi ha for å lade opp batterier til satellittelefon og fotografiapparater, slik at vi får gjort jobben vår.
Onsdag var været slett. Snøstorm er ikke hyggelig for verken telt eller mennesker. Vi brukte dagen på å bygge levegger og forsøksvis fikse skuter og aggregat, uten hell. Ellers var teltlivet hyggelig som vanlig.
Torsdag tok vi altså turen ned til Ny-Ålesund etter å ha ringt UNIS for å få de til å sende et nytt aggregat, noe de også gjorde. AWIPEV skaffet oss også en ny skuter. Flinke folk. Turen ned fra base camp gikk forrykende fort og greit, med et lite unntak av Teltpasset som er bratt å kjøre selv med Endres Bearcat-skuter; 300 kg skuter på slep i dyp snø er ikke morsomt. Men etter gjentatt sporkjøring gikk det hele akkurat.
Etter fire timer på farten i et fantastisk vær kunne vi igjen kjøre inn i Ny-Ålesund; Trygve på Annes skuter, Endre med Trygves skuter på slep, og jeg med en ekstremslede lastet med aggregat og ekstra jerrykanner.
Og vi rakk middag! Fredag reiste vi tilbake til base camp.
Teltliv
Den nå usynlige linjen mellom himmel og snødekt bre synliggjøres i pulser av en rytmisk forekomst av et rødlakkert spadeblad. Det før så slette landskapet perforeres av våre flittige og rastløse hender. Et skikkelig toalett (dokatedral) skal erstatte vårt nåværende enkle hull, hvor både underbukser og kroppslige folder og hulrom har blitt fylt av finkornet driftsnø. En nødvendig fryser – siden temperaturen har steget fra -28 til +1 grad – er også gravd ned i snøen.Vårt snøgulv inne i det 13 kvadratmeter store militære lagteltet er i ferd med å smelte ned, og stabiliserende plankebiter understøtter både parafinovn, feltsenger og kjøkkenbenk. Sakte men sikkert brytes våre naturgitte nære omgivelser ned i takt med humør og tiltakslyst. Soveposen blir ens beste venn og brakkesyken utsetter utførelsen av de mest primære kroppslige behov.
Vel, fullt så ille er det vel ennå ikke fatt med oss, men når stemmen fra UNIS via satellittelefon formidler at været også fremover tvinger oss til inneliv, da er det fare for at vi blir nødt til å finne på noen sprell. Etter hva jeg hører det summes om, så innebærer dette kanskje ski, tau, skuter og et svært hopp. Vi får se. I morgen kanskje?
Våre tindeeskapader uteblir for en stund i alle fall, og muligheten for en tur til fangstasjonen Mushamna og Germaniahalvøya for å ta prøver fra store flyttblokker (kjempesteiner fraktet dit av breene) synker i takt med temperaturens økning. Sjøisen svikter og den trange og skredutsatte Verdalen som er alternativet frister heller ikke. Kanskje kan vi ta noen lette topper som ikke er skredutsatte. Vi får se. I morgen kanskje?
Helt Texas: knall, fall og overvann
Etter et par lange dager i telt var været såpass bra mandag at vi kunne ta en tur nordover til et stort flatt område helt nord på Nordvest-Spitsbergen som heter Reinsdyrflya. Området er interessant på grunn av en del svære såkalte flyttblokker, kampesteiner som breene har tatt med seg på sin ferd ut mot sjøen. Bergarten i disse steinene er for det meste den samme bergarten som de fjellene vi jobber på oppe på breplatået.Etter sen frokost reiste vi av gårde nordover langs Raudfjordbreen. Endre navigerte oss bra gjennom sprekkområdene og vi kom oss uskadd frem til Raudfjorden. Deretter tok vi østover til Liefdefjorden og Texas Bar, en liten hytte vi også besøkte i fjor.
Vi tok en rolig lunsj på taket av denne lille hytten fra 1927 før vi fant frem fem jerrykanner med bensin som vi hadde lovet en privatperson å bringe tilbake til Longyearbyen; slike depot kan ikke stå lenge i nasjonalparken. Deretter satte vi oss på skuterne igjen og reiste nordvestover til Reinsdyrflya.
Lyset stakk så vidt frem fra skyene over det flate og hvite landskapet, bare avbrutt av små prikker som ga oss et hint om at det halvveis skulte seg en flyttblokk under snødekket. Vi fikk samlet inn tre prøver; nummer10, 11 og 12 (nummerert fra fjoråret). Prøve nummer 11 skulle bli spesiell.
En svær flyttblokk splittet i flere store seksjoner ga Trygve en liten buldreutfordring. Han ville på toppen (det er best å ta steinprøver på toppen av steinene og hvor det ikke er snødekke), og på det siste flotte flyttet hvor han skulle svinge seg opp på toppen, fire meter over bakken, løsnet en stor 40 kilos stein fra flyttblokka han holdt i. Trygve falt.
Heldigvis traff han ikke sideseksjonen med hodet, men fikk skjøvet seg vekk med hendene før han deiset i bakken. Han kom seg raskt på bena, men hadde sterke smerter i venstre kne. Dessverre skulle det vise seg at det ikke skulle bli bra igjen med det samme heller.
Tilbake på Texas Bar spiste vi middag før vi bega oss på hjemveien. Som i fjor kjørte vi over Liefdefjorden og inn på østsiden av Monacobreen. Over fjorden var det grei is, det sjekket vi ved et par tilfeller, men det var vanvittige mengder med overvann.
Endre kjørte i tet med Trygve på slep, med undertegnede som tredjemann belastet med en treslede, før Anne fulgte på bakerst. Vannspruten stod som en geysir opp bak skuteren og gjorde det meste dyvått. Rett før land var det utrolig mye overvann og jeg sto helt framme på skuteren for å få tyngden vekk fra beltet mens jeg ga full gass. Det gikk akkurat.
I overgangen mellom fjord og land lå et belte av is, og jeg kunne i min stående vannskuterstilling se Endre hoppe på land med sin store skuter. Trygve kom seg velberget på land før jeg smalt over isen på skeive og kom meg trygt i land. Anne fulgte på. Jeg tør ikke tenke på hvilken våt affære det ville blitt om vi hadde satt oss fast der ute.
Resten av turen opp Monacobreen gikk bra på GPS-track fra i fjor, vi rundet Strengehagenfjellet, kjørte opp Loüetbreen og passerte Teltpasset i whiteout. Så var vi tilbake i leiren på Satellittpasset hvor vi fikk lagt en stivbent Trygve. Klokken var blitt to på natten.
Toddy på Kaffitoppen
Etter dagers intens graving var endelig dagen kommet da vi kunne åpne Satellittpassets dokatedral. Fire meter ned i snøen, med lang gang og full ståhøyde i avtredet, komplett lydisolert og med armlener til en lettere funksjonshemmet Trygve. Livet i leiren var nå komplett, fra inntak til uttak, selv om én skuter og aggregatet igjen har feilet.
Onsdag 6. mai lot vi Trygve fortsatt slikke sine sår i leiren og gikk til Kaffitoppen, Endre, Anne og jeg. Flott tur i fantastisk vær! Varden på toppen fortalte oss at det hadde vært folk der før, faktisk helt tilbake i 1906, hvor de tok sin kaffepause. Vi hadde glemt kaffe, men tok vår sedvanlige solbærtoddy og skålte med fortidens helter.
Dagen etter reiste vi på rekognosering rundt omkring i området rundt Kaffitoppen mot vestkysten. Heldigvis kunne Trygve være med oss igjen, om enn haltende. Ved Huriefjellet fikk vi endelig muligheten til å kjøre litt ski før vi reiste tilbake leiren. Føret var helt vanvittig bra med ti cm styresnø på hardt underlag.
8. mai sto Nissenfjellet for tur, en tagget perlerad ut mot det isfrie havet. Været holdt fortsatt og vi koste oss skikkelig mens alkekongene lo seg i hjel mens de patruljerte fjellsidene. Det har skjedd store forandringer her oppe på kort tid. Snøen smelter, det har kommet istapper på fjellene og snørennene har mange steder fått mørke skygger under seg av vårlig matthet. Naturen lever i mye større grad, og vi føler oss ikke lenger så alene her oppe.
26 timer på farten
Om morgenen den 9. mai innledet vi et maratondøgn med at Endre og jeg stakk opp på Wegenerfjellet ved Lilliehöökbreen for å hente steinprøver mens Anne og Trygve dro videre til Lloyd hotel for å bunkre opp med bensin og parafin. Vel hjemme i leiren klokken 2000 bestemte vi oss for å prøve å reise til fangststasjonen Mushamna etter middag (som var det første måltidet etter frokost den dagen) for å besøke den ensomme fangstkvinnen Linda og hente steinprøver på Andréeland. Som sagt så gjort.
Rett etter klokken 2300 reiste vi over Teltpasset og Monacobreen, ned Friedrichbreen, ut på grei is på Bochfjorden og over Woodfjorden. Vel i havn etter over en time mellom iskoss og overvann kjørte vi inn Verdalen, gjennom et trangt pass, over i Junkerdalen, ut i Jacobsenbukta, og langs tyskervarden til Lagunen ved Mushamna. Der fikk vi på tvers av lagunen kontakt med Linda på satellittelefon. Isen over fjorden var for dårlig, vi var nødt til å ta en ny vei.
Vi kjørte tilbake over Jacobsenbukta, opp Georgbreen, videre over Ottobreen og til Mushamna. Dette tok oss ytterligere to timer og klokken var blitt 0715 da vi endelig kunne parkere skuterne på tunet på den legendariske fangsstasjonen Mushamna, bygget av Kjell-Reidar Hovelsrud i 1987. Linda tok imot oss gledesstrålende, noe også hundene Tuna, Tundra og Frost gjorde. Anne og Linda er gamle venner fra Ny-Ålesund, og Endre tilbrakte tre mørke, men lykkelige måneder her i vinter. Se Lindas blogg på http://mushamna.blogspot.com.
Linda hadde middagen klar naturligvis (klokken åtte på morgenen) og vi åpnet en champagne til ertesuppen og tok rødvin til reinsdyrgryten (reinsdyret selvsagt skutt av Linda i området). Veldig god mat og fantastisk gjestfrihet. Vi følte oss som grever, selvsagt med en viss utmattethet etter ett døgn på farten. Ved ellevetiden på formiddagen gikk vi til sengs. Vi hadde klart å komme oss til Mushamna, et vanvittig avsideliggende sted, selv på Svalbard, med tonnevis av sjarme.
Linda fangster polarrev, rein og sel, når hun ikke jager vekk isbjørn fra kjøttstativet og hundene. Det er tøft å leve alene her oppe, men heldigvis får hun besøk av venner i ny og ne. Hytta er laftet av drivtømmer og innredet som en blanding av verksted og hytte; hjemmekoselig og praktisk.
Over fjorden i vest ser vi opp på de spisse taggene av arbeidsområdet vårt. Været er vekslende og vi får se når vi tar returen. Isen over fjorden er nok definitivt ikke så bra lenger, så vi må nok reise lenger inn i fjorden på returen. Vi har uansett en mulighet til endelig å få sett isbjørn. Vi får se. Enn så lenge tror både Trygve og jeg at isbjørn ikke egentlig finnes.
Mushamna
Midt mellom havet og himmelen ligger det en tynn stripe land i et hakk vest på Andrée land, øst for Woodfjorden som skiller denne delen fra vårt feltområde vest på Nordvest-Spitsbergen. På denne tynne stripen land ligger Mushamna, en laftet hytte av drivved bygget med entusiasme og engasjement for et liv som innebærer en del justeringer av dagliglivet i forhold til det normale fastlandslivet.
Aggregat, vindmølle og solcellepanel bidrar til strøm; på vedovnen putrer smeltet vann fra snø mens hjemmebakte brød heves. På veggene henger reinsdyrhorn, polarrevskinn, selskinn, verktøy, kart og kort fra venner og kjente.
Klokken er blitt midnatt, vi har hentet en steinprøve fra en flyttblokk like ved, vært innom bistasjonene Fiske bay og Gråhuken lenger nord, sett over mot Spitsbergens nordligste punkt Verlegenhuken og den lange Wijdefjorden som skiller Nordvest-Spitsbergen fra Nordaustlandet hvor fangsstasjonen Austfjordneset ligger (hvor Stein P. Aasheim med familie var fangstfolk for noen år siden), og nå er det middag.
På bordet står det selvfisket ishavsrøye og kjøtt fra Storkobbe skutt utenfor på isen. Maten smaker deilig og latteren sitter løst. Jeg skulle gjerne ha sagt at isbjørnen lusket utenfor rundt hytta, men det kan jeg dessverre ikke. Den glimtet dessverre med sitt fravær, selv om Linda dagen før vi kom så fire stykker, og til og med to som parret seg.
Hundene ligger dovne på sine små hundehus utenfor. Det er lavtrykk og røyken slår ned i ovnen og brer seg ut over det kombinerte kjøkkenet og oppholdsrommet. Utenfor står kjøttstativet med tørket selkjøtt og en død havhest. Stigen ligger ved siden av, noen isbjørner klarer nemlig å komme seg opp på stativet via den. Det er et hardt liv å rusle rundt i dette vanvittig storslåtte landskapet på jakt etter mat, og en snarvei til føden er selvsagt kjærkommen.
Timene tikker av sted. Vi har snudd døgnet for en stund siden, og datoen på klokka samsvarer ikke lenger med opplevd døgn. Men det er ikke så viktig. Sola skinner bak et slør av skyer, og naturen følger sin egen rytme.
Sola varmer på taket, og etter noen timers søvn på morgenkvisten, litt vedkløving, et mislykket forsøk på forlengelse av pipen og reparasjon av den eksterne antennekabelen til satellittelefonen, så sitter vi og slapper av i sola.
Isen smelter på fjordene, og med dystre værutsikter fremover er vi i løpet av kvelden og natten på mandag nødt til å returnere til vår teltleir i Satellittpasset. Nok en minneverdig opplevelse føyer seg inn i den lange rekken av sådanne her på Svalbard. Og takk til den ensomme fangstkvinnen Linda for gjestfriheten.
Episk reise: på hengende håret fra Mushamna til teltleiren i Satellittpasset
Det er natt til tirsdag 12. mai. Fremfor oss ligger grushaugene mange og høye som mørke majesteter. Veien fra innerst i Woodfjorden og opp til bremassivet Holtedahlfonna via brearmen Vonbreen er en labyrint av morener. Men verst er det at isen ikke ligger på brevannet foran breen lenger, og at breelvene samler seg og renner i en mørk blå stripe ut på fjorden og strekker seg ut på denne i en fin meanderbue. – Finner vi ingen annen vei ut herfra må vi hentes med helikopter, sier Anne.
Vi ser litt betenkte på hverandre, Endre, Anne og jeg. Endre og jeg har akkurat hatt en rekognoseringstur innover morenemassene, og resultatet er nedslående. Trygve dupper av i en merkelig stilling på noen halvstore steiner. Det er midt på natten, men lyst som dagen.
Den vanlige veien ut fra Woodfjorden nå som isen over Bockfjorden ikke er trygg, er stengt for oss. Våren er skikkelig i anmarsj, og hvis vi hadde ventet lenger i Mushamna er det ikke sikkert at vi hadde kommet oss ut før sommerbåten kommer. Værmeldingen viste at det skulle komme mer snø neste dag, og være fortsatt mildt. Å kjøre skuter på Woodfjorden nå etter et snøfall var det ingen som ville.
Kjølevæskelekkasje?
Vi ventet til etter elleve på kvelden før vi reiste fra Linda og hennes Mushamna. Vi håpet på bedre snøforhold sent på dagen, men det hjalp ikke. Snøen var pill råtten der nede ved sjøen, og isen nord i Woodfjorden var i ferd med brytes opp. Vi hadde ingen tid å miste.
I bakkene opp Ottobreen spyttet skuteren min plutselig grønn kjølevæske. Jeg stoppet for å kjøle den ned med snø. Var det blitt lekkasje eller hadde den bare kokt og kjøleveske hadde kommet ut av overtrykksslangen? Vi fikk kjøre videre for å finne ut av det, nærmest i blinde i det flate lyset. Det virket heldigvis som om alt var i orden.
Vi kjørte ned den bratte brefronten fra Ottobreen, og Trygve satte seg fast i de trange passasjene mellom morenehaugene foran Georgbreen. Kneet plaget ham fortsatt; ikke lett å kjøre skuter i vanskelig terreng uten å være i stand til å bøye venstre kne. Vi kom oss over Georgbreen også, og kjørte ut i Junkerdalen.
Råtten snø
Junkerdalen ble et mareritt. Snøen langs elveleiene var råtten, og elvene var i ferd med å gå opp. Endre og jeg kjørte et stykke for å finne en vei ut. Vi halte det vi kunne i skuterne på det skrå underlaget for å holde retningen mens nederste ski grov seg ned i snøen. Ikke stoppe, for da ville vi sette oss fast. Det flate lyset gjorde det ikke enklere for oss. Vi måtte gå av skuterne gang på gang for å undersøke til fots hva som ventet oss. Vi sank til over knærne i våt snø og de varme skuterdressene ble en svett byrde.
Vi returnerte til de andre, hektet på sledene og gjorde et forsøk. Anne, som av og til satt på med Endre, av og til kjørte den tredje skuteren (Lindas) måtte vente. Jeg kom meg over med et nødskrik og et påfølgende seiersskrik. Endre og Trygve fulgte på før Endre returnerte og hentet Anne.
Skutervelt i Verdalen
Den trange kløfta foran Verdalen gikk greit, selv med vanskelige kjøreforhold, men i den trange Verdalen veltet Endres store og tunge skuter. Med Anne bakpå blir den for baktung og vanskelig å styre i det flate lyset som skjuler skavler og forsenkninger i snøen. På nytt måtte vi grave, skyve og banne.
Resten av turen ut til Verdalspynten og Woodfjorden gikk greit, selv med råtten snø og bunn gass på skuteren. Vi brukte faretruende mye bensin, og det var først nå vi forventet virkelig trøbbel; et par mil med overvann på Woodfjorden ville bety et par timer med full konsentrasjon, bunn gass og kliss våt skuterdress.
Men lykken så ut til å ha snudd seg etter en kjapp «lunsj» bestående av kjeks og sjokolade sånn ved tretiden på natta. Isen var uten overvann og over 30 cm tykk. Vi takket den sure vinden som hylte rundt ørene våre og la i vei. Kanskje ville vi klare å komme oss tilbake til leiren i Satellittpasset allikevel?
Vonbrotne foran Vonbreen
Men så sto vi altså vonbrotne foran Vonbreen. Klokka var seks på morgenen, og vi visste ikke veien ut. Vi kunne nærmest høre den ydmykende lyden av helikopterklapring.
Anne og Endre fant en mulig løsning på kartet; neste brearm, Elnabreen, så flat og sprekkløs ut på kartet, mon tro om den lot seg kjøre? Etter å ha omgått elven fra Vonbreen utpå fjorden kom vi igjen til stengt morenedør foran Elnabreen. Anne og jeg satte ut for å se etter en mulig vei inn til breen.
Vestsiden var stengt av overvann, men østsiden, gjennom en labyrint av morenehauger, lot seg kjøre. Lykkelige kunne vi komme tilbake med gode nyheter. Men ennå var vi ikke engang halvveis hjemme, og den våryre naturen hadde mer oppe i ermet.
Whiteout
Vel oppe på breen satt vi plutselig i total whiteout. Én ting er å kjøre opp en uutforsket bre i helt flatt lys uten GPS-spor, noe annet er å kjøre den i whiteout. Endre la inn punkter på GPS-en og dundret fryktløst av gårde. Vi kom oss opp på Holtedahlsfonna og etter hvert inn på et GPS-spor fra i fjor.
Endre økte farten, og i total hvithet feide vi gjennom det konturløse landskapet i 80 km i timen. Det var bare å følge på, å miste noen av syne gjorde det vanskelig å finne frem. Vi ble etter hvert trøtte, og rytmen fra snøskuteren, dunkene fra sleden bak, og Annes ryggsekk i snøføyka foran var meget søvndyssende; hjernen spilte meg noen puss, men jeg holdt farten.
I den usynlige overgangen mellom Isachsenfonna og Monacobreen kom konturene tilbake. Kjente fjell dukket frem, og vi var snart ved depotet vårt ved Strengehagenfjellet. Og godt var det. Min skuter klaget over tom bensintank. Heldigvis hadde vi ennå 20 liter på sleden i nødsfall.
Vi fylte opp skuterne og fem jerrykanner (á 20 liter) før fatet (200 liter) var tomt for bensin. Deretter kjørte vi det siste stykket til leiren via Loüetbreen, over Teltpasset og ut på Lilliehöökbreen.
Teltkjenning
Tolv timer etter at vi tok farvel med Linda og hundene på Mushamna kunne vi stavre oss på stive ben inn i teltet. Alt var som da vi forlot det, og ikke lenge etter smeltet snøen som skulle gi oss varmt vann til Real turmatpakningene.
Jeg tror vi alle sovnet et øyeblikk før middag, men det smakte allikevel himmelsk da vi først fikk i oss maten. Tolv timers hardt arbeid med bare litt vann og sjokolade til blir man ikke feit av. Nå verket hele kroppen etter søvn, og litt etter klokken tolv på ettermiddagen falt vi alle i dyp søvn.
Ved 0200-tiden onsdag var vi alle våkne igjen. Vinden rev i teltet, og utenfor hadde nysnøen lagt seg til på nye og uvante steder. Ingen grunn til å gå ut av soveposen denne dagen/natten.
Sveve over vatna
Et sammentreff dette, at både Endre og jeg har tatt med oss Ragnar Hovlands vidunderlige bok «Sveve over vatna» fra 1982 på turen? Helt sikkert, eller kanskje ikke, både Anne og Bjørn André snakket visst mye om den på feltarbeidet i fjor, og Endre fikk den av dem. Kanskje det har ligget i underbevisstheten både til Endre og meg?
Turene over breis og overvann får i alle fall en ny mening når Hovland et sted i boka skriver:
Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svevar over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjelden gong når det heilt svimlande høgder av stordom.
Ragnar Hovland, «Sveve over vatna»
Vi har snart kommet til slutten av vår reise i Svalbards ødemark, og vi har opplevd fantastiske ting. Opp- og nedturer i et vilt tempo, avløst av sløve teltdøgn. Om vi har utvist storhet er jeg usikker på, men det har føltes slik gjennom kulde, bratte snørenner, overvann, teknisk trøbbel, og ikke minst reiser til noen av verdens siste utposter.
Mushamna legges ned som fangststasjon etter Linda og vi skal snart pakke teltet i Satelittpasset og forlate breen slik den var da vi kom, kanskje med et unntak av et hull i snøen som skal bære preg av eksplosjon og brann; dokatedralen skal dø en verdig og voldsom død.
Vi avslutter, og våren, som alle steder innebærer det nye friske, skal drepe vinterens vakre grep om dette området. De sommerstengte breene skal igjen stenges, og naturen skal kort og hektisk snappe etter den nesten varme sommerbrisen en stakket stund før igjen snøen legger seg og fôrer den kanskje ikke så evige isen.
Men for oss spiller det ingen rolle. Vi skal sakte gli vekk fra vinteren, og inn i våren. Jeg skal snart være tilbake hos min elskede Marianne, vår katt Bacchus og resten av familien på et sommerlig Slependen. Det gjør ingenting å forlate et eldorado når porten inn i fremtiden er bevokst med duftende eføy, nesten lik den jeg skal se henger på veggene av Store studio når jeg nå snart skal tilbake på jobb på Marienlyst.
Men ennå skal mange ting skje her oppe i alt det hvite. Vinden skal løye, alt utenfor skal graves frem, og vi innenfor må igjen få et grep om dag og natt, og komme oss ut av soveposene. Klokken har sluttet å si meg når jeg skal sove eller være våken; forvirringen er til stadighet stor over hvilken dag det egentlig er, og vi bryr oss egentlig ikke.
Jeg plukker frem en ny bok fra min personlige kasse og tenker på 17. mai-toget i Ny-Ålesund. Det blir en opplevelse det og.
Episk reise II: retur til Ny-Ålesund
Fredag 15. mai skulle ikke bli Annes dag. Allerede da hun hadde satt seg fast for niende gangen på turen nedom Lloyds hotell for å sette fra oss en del utstyr til avhenting med båt senere, var hun begynt å bli smålei. En vridning i kneet i den dype, råtne snøen gjorde ikke det hele noe bedre. Men det skulle bli verre, lang verre.
Vi sto opp klokken 0500 og satte etter frokost i gang med å bryte leir. Alt skulle pakkes ned i kasser og stables på våre tre tresleder og ene ekstremslede. Trygves humørsyke skuter hadde vi allerede klart å kjøre opp til vårt depot ved Strengehagenfjellet slik at AWIPEV eventuelt ikke ville ha for lang vei å kjøre for å hente den. Vi var spent på om vi ville få start på den igjen etter et besøk på Lloyds hotell.
Et skyt-med-signalpenn-og-kast-deg-ned-show
Programmessig sprengte vi dokatedralen uten den helt forventede effekten. Bare røyk avslørte at Endres ville skyt-med-signalpenn-og-kast-deg-ned-show hadde effekt. Deretter var det bare å reise fra det rykende hullet på Satellittpasset.
Fra Lloyds hotell, etter å ha lastet av utstyr som skal sendes til Longyearbyen senere og som tåler lagring, vendte vi nesen igjen nordover opp Lilliehöökbreen før vi tok av øst og nord opp Bjørlykkebreen. Der kollapset plutselig ekstremsleden. Vi klarte å knyte den sammen og fortsatte opp til depotet vårt. Ingenting skulle hindre oss i å komme til folk denne dagen.
Vel oppe ved Strengehagenfjellet fikk vi også start på Trygves skuter! Ingen trodde sine egne ører eller øyne, men et lysglimt var å spore i oss; muligens ville dette fra nå av bli en enkel tur. I tillegg hadde vi plutselig flott vær! Så feil kunne vi altså ta, selv om turen over Monacobreen og Isachsenfonna gikk smertefritt. På Kronebreen og Kongsvegen hadde vi tidvis whiteout, men det betydde ikke så mye med GPS-spor, så det gikk jevnt og trutt hjemover. Vi var fornøyde!
Overvann
Ikke før vi kom frem til morenemassene langs Kongsfjorden rett før Ny-Ålesund fikk vi igjen alvorlige problemer; overvann. I mengder! Vi kunne etter sigende ikke kjøre fjordisen, så vi kronglet oss over delvis snøfri morenemasse. Overvann på land kommer av at smeltevannet ikke synker ned i grunnen på grunn av permafrosten, og har samme effekt som på sjøis; skuteren får problemer, og særlig med tunge sleder.
Ved første mulighet ble både Trygve og jeg sittende fast i ca en halvmeter overvann. Vi holdt begge koken lenge, men til slutt måtte skuterne gi opp for overmakten av slush og vann. Jeg fikk koblet av sleden min og ga gass, noe som brakte meg på det tørre igjen, men det var bare å vasse tilbake med tau for å få dratt opp sleden med Endres superskuter. Så kom turen til Trygves skuter og slede, og siden jeg var dyvåt allerede så ofret jeg meg. Veldig kaldt vann! Og med svære vinterstøvler bestående av et par kilo filt per fot ville de ikke tørke opp med det første heller.
Lykkelige, om enn noe betenkte over den videre fremdriften kjørte vi videre. Ikke lenge etter satte Anne seg fast i halvannen meter dypt overvann. Skuten var nesten under og sleden var skikkelig under vann. Vi andre stod på en brink i kø bak med vanskelig retrettmulighet. Situasjonen så mildest talt fastlåst ut.
Først sjekket vi veien videre, og det så ikke så verst ut etter et lite stykke. Selv fjordisen så farbar ut, så nå gjaldt det bare å få skuteren til Anne opp av vannet. Jeg forsøkte først med min skuter med det resultat at jeg gravde meg ned i den råtne snøen. Endres superskuter måtte igjen trå til.
Vi klarte etter noen kalde stunder med begge armene i vannet å få koplet av Annes slede (med steinprøvene våre), og fikk dratt den opp av vannet med håndkraft Endre, Trygve og jeg. Så kom turen til skuteren.
Jeg klarte ved et lykketreff å få start på den igjen, og med meg til hoftene i isvann klarte Endre å trekke skuteren nok opp av vannet til at jeg fikk gitt gass slik at den skjøt fart og kom på land igjen. Vi var godt fornøyde! Nå gjensto det bare å få snudd tre svære tresleder og skutere slik at vi fikk det resterende materiellet i sikkerhet.
Usikker fjordis
Vel, sikkerhet og sikkerhet, vi dundret i alle fall ut på fjordisen (som Endre hadde sjekket med øks og funnet kjørbar), og suste av gårde inn mot Ny-Ålesund. I etterkant fikk vi høre at de besøkende oseanografene ikke har kjørt på isen på mange dager fordi de mente den ikke var trygg. Men hva skal man egentlig med fagfolk…
Fornøyde kunne vi endelig kjøre inn i Ny-Ålesund, elleve timer etter avreise fra Satellittpasset. At det nesten ikke var middag igjen og at vannet i dusjen ikke var spesielt varmt hadde ingen betydning. Vi var på det nærmeste blitt immune mot tilbakeslag, og glad for å være tilbake i det hjertevarme og vårlige Ny-Ålesund. Og jammen var det ikke mulig å få seg en øl og en hyggelig prat utenfor det gule huset også!
17. mai i Ny-Ålesund
Etter mange lange og tunge dager på tur var det ikke til å unngå at det ble en fest på lørdag i Ny-Ålesund. Man lærer ikke heller, selv i voksen alder, at det ikke er så lurt å holde det gående for lenge skal man få gjort noe særlig dagen derpå. Men så var det så hyggelig oppe i leiligheten til Sverre-Bjørn; folk pratet, Metallica dundret fra høyttalerne og stemningen var høy etter Norges seier i verdens underligste freak show. Det skulle bli så som så med 17. mai, men noen høydepunkter fikk jeg jo med meg.
Ved sjutiden raste en liten gjeng med smågale hornblåsere rundt i Ny-Ålesunds få og vårløsningspregede gater. Her var det snarere vekking enn musikalsk briljans som sto i høysetet, med forventet effekt. Vi kunne følge med på disse berserkenes herjinger fra hus til hus før frokost ble inntatt i kantinen på Kings Bay, og Endre og Sverre-Bjørn fikk somlet seg til å sprenge dynamitten for salutt.
Så skulle jeg bare legge meg nedpå litt før 17. mai-toget, og som det ofte går når man har vært litt for lite grådig på sovetimer, så gikk verdens nordligste 17. mai-tog og påfølgende lek og moro meg hus forbi. For en idiot vil mange tenke, men når sant skal sies så har jeg jo unngått 17. mai-tog og festivitas på fastlandet i mange år, til fordel for skogsturer, så det var vel egentlig ikke noe stort tap, selv om det var litt ergerlig. Endre og Trygve sov også godt på vårt lille overfylte tomannsrom i det blå huset som AWIPEV disponerer, og ingen av oss hørte vekkeklokka.
Uansett var det bra å være sånn noenlunde uthvilt og ferdigfestet til grillfesten på Mellageret senere på kvelden, hvor kokkene grillet frem det deiligste oksekjøtt, med bakt potet og frisk salat til. Imponerende mange var trukket i bunad for anledningen, og med det norske flagget vaiende i den vårlige brisen med et bakteppe av blå himmel og fjellene Tre Kroner, kunne jeg ikke unngå å føle nasjonal stolthet, jeg som pleier å bruke dagen til å feire naturens storhet i all dens stille prakt, snarere enn å tilbringe dagen i trange og yrende bygater.
Men akkurat det å feire naturens storhet har jeg gjort til gangs i snart fem uker her på Svalbard. Nå er det bare å få pakket ferdig ting og tang før turen går til Longyearbyen med fly i morgen ettermiddag. Det skal bli bra å komme seg hjem nå etter en fantastisk tur med nesten 2000 kilometer tilbakelagt på snøskuter i et av verdens flotteste naturområder.
Bjørn med bamse og flere tabber
Noen vil nok karakterisere det som barnslig og pubertal humor, men etter tre uker i telt sammen så skjer det noe med den komiske terskelen, og underlige språklige utvekster oppstår hånd i hånd med absurd oppførsel. Vår dokatedral var i år som i fjor prydet av en av vår polarhelt Amundsens kroppsdeler; denne gangen ikke hans rumpe, men hans såkalte «polarorgan», som tatt i betraktning de innledende setningene neppe behøver noen nærmere spesifisering. Uansett hadde polarorganet den karakteristiske knekken som også prydet Amundsens olfaktoriske organ.
Uansett følte vi ikke at vi kunne forlate dette polarorganet laget av ståltråd og tape oppe i verneområdet i Nordvest-Spitsbergen, så vi tok det med oss med en intensjon om å forære det til Ny-Ålesunds flotte innbyggere. De har jo som kjent allerede en tro kopi av Amundsens olfaktoriske organ (samt resten av ansiktet) stående sentralt i bebyggelsen.
Som sagt så gjort. Vi bandt polarorganet på den mest maskuline av alle innbyggerne der oppe; den utstoppede isbjørnen som noe på tuppa venter på sultne ny-ålesundianere i Kings Bays kantine. Vi vet lite om reaksjonene på denne humoristiske aksjonen, men av følgebrevet går det frem at det hele er en takknemlig gave til folkene som har behandlet oss med varme og hjelpsomhet de dagene vi befant oss i Ny-Ålesund.
Av andre tabber og ulykker denne turen har ført oss inn i (eller snarere vi har ført oss selv inn i) kan jeg stolt få presentere følgende liste (utdrag):
- 2 personer må på sykehus med kneskader (Anne og Trygve)
- 5 snøskutere har fått større eller mindre skader
- 5 sleder har fått større eller mindre skader, én dødelige
- 2 aggregater fungerte aldri eller nesten aldri
- 1 telt knakk sammen
- 2 Zargeskasser har fått store bulker
- 1 meisel er ødelagt
- 1 feltseng er knekt
- 1 kamera er ødelagt
Men jeg kan gledesstrålende også opplyse om at vi har stående en kasse med fabelaktig flotte steinprøver på kaien i Ny-Ålesund som venter på avhenting av sysselmannens båt førstkommende onsdag. Hvis båten ikke går ned – bank i bordet og salt over skulderen – så sitter vi igjen med en fin forskningsmessig gevinst på toppen av uker med fantastiske naturopplevelser. Så vi kan ikke klage.
Lufttransport fikk oss fra Ny-Ålesund til Longyearbyen, og i morgen onsdag den 20. mai flyr Trygve og jeg hjem igjen til våre respektive hjem i Fjærland og i Bærum. Takk for en fantastisk tur Anne, Endre og Trygve!
I ettertenksomhetens klare duft
Det å stikke nesen borttil en nyutsprunget klase med fiolette syrinblomster etter uker i et på det nærmeste lukt og fargeløst arktisk sted som Svalbard, åpner opp sanser man har lagt sammen i skuffen med sommerklær, i det som kan betegnes som en eksplosjon av nytelse og sanselighet.
Selv om våren var godt på vei der oppe i det høyeste nord – med Alkekongens latter ljomende i fjellsidene, introduksjonen av mørkeblått overvann, brune renner langs grånende snø og nyvåknet stein og avduking av de moderne akveduktene som renner som blodårer på en veltrent kropp mellom husene i bebygde strøk – så fremstår våren som et skittent antiklimaks på Svalbard; et noe midt imellom, hvis vegetative tilnærmelser er å likne med en forsiktig og sjenert dansepartner, mens metrologien er å likne med den mest hensynsløse og slemme gutten i klassen.
Annerledes er det da med våren her lenger sør. Den bruser i all sin grønne prakt, og selv de frådende vannmassene i de flomstore elvene overdøves av fuglekvitter, knoppspringende bjørk og lukten av syrin og liljekonvall. I det flyet nærmet seg en kognitivt fattbar høyde over Gardermoen kunne jeg se at verden var sprunget ut, den hadde tatt skrittet ut av vinteren og langet nå ut mot sommeren med syvmilssteg.
