Årbostadtinden på Andørja

 

Årbostadtinden rager 1179 (eller 1181) meter over Dyrøysundet i Vågsfjorden på Andørja, i Ibestad kommune, sør i Troms fylke. Med denne ikke ubetydelige høyden i nordnorsk kystsammenheng, så er det Andørjas fjerde høyeste topp; Andørja, Norges mest fjellrike øy.

 

Nærmest alene og perifer troner Årbostadtinden med to stupbratte og én bestigbar side på nordøstsiden av øya, ikke langt fra der veien – som nesten slynger seg rundt hele øya, men bare nesten – stopper. Frustrert ser man som trafikant og reisende veien forsvinne uten spor i et villnis av grønne vekster og bratt ur før øyet glir over den voldsomt slyngede broen til fastlandet – eller var det fra fastlandet til øya (?) – som ligger over Mjøsundets smale tarm som en tegners nonchalante genistrek.

Et 450 høydemeter bredt grønt belte av ormegras, lyng og bjørkeskog, bare avbrutt av Storelvas ville og glinsende fall som en cowboys bredbenede beltespenne, gir den freidige vandrer den første piskesnert; her er bratt og sleipt, og ganske så fuktig, i alle fall om man ser seg blind på kart og GPS og ikke følger den tilsynelatende feile sti, angitt av en velbrukt traktorvei. Så et tips der; følg den traktorveien til ende, og du får en langt lettere vei gjennom urskogen.

Vel gjennom det grønne beltet smalner Storelva til, i det den til dels dekkes av svinnende snø. Noen meandersvinger videre opp bratte kneiker, og brått står man ansikt til ansikt med en liten bu og en flat hei som ligger som en dal og et band mellom havet i nord og dalen Vasskaret i sør, fjellene Klåptinden (998 moh) og Rundtinden (899 moh) i vest og Årbostadtinden i øst. Sauer beiter mellom furer som forgrener seg som kapillærer i det grønngule frodige myrlandskapet, som ved siden av lukten av fjell har en eim av bjelleklang og fersk sommer over seg.

Vi tok en rast litt lenger nede, så vi går videre etter en rask titt inn vinduene på den lille bua. Den sparsommelig opptrukne stien er forsterket av sperrebånd som er lagt ut for neste helgs motbakkeløp (Tour de Andørja: Triple Challenge) – hvor for øvrig rekorden er syke 45 minutter og 50 sekunder på 1179 (eller 1181) høydemeter. Vi følger merkingen frem til fjellets sørlige kant og kan skue ned i Vasskaret med den flott Vasskarura og den slanke fjorden Straumbotn som punkterer Andørja i nord og strekker seg 6-7 grunne km sørøstover inn på øya.

 

På 700 høydemeter begir vi oss for alvor oppover i ura. Fjellet er her ute forrevet og likner ikke seg selv bare noen meter lenger mot nord; snarere er det mer likt seg selv mot sørøst og nordøst hvor det kaster seg utfor i frynser og sprang. Her er strukturen grovere og fastere, mens den lenger inne er mer finkornet, steinet og løs.

 

Høydemeter legges på høydemeter, og til slutt, etter passelig strev, kan vi rusle bort, hånd i hånd mot den voldsomme toppvarden som står der oppe sammen med flere andre likesinnede. Marianne trykker sin struttende mage først inntil varden slik at vårt barn, som denne dagen er minus tre måneder gammelt, er først på toppen, før vi, hennes lykkelige foreldre sammen kan legge hendene på de tempererte steinene.

 

Vi skriver oss inn i toppboken i den gule plastbeholderen, konstaterer at det ikke har vært så mange her oppe før oss i år, tar de foreskrevne bildene, før vi suger inn den fantastiske utsikten. Vi ser Dyrøya i nord, vi ser Harstad i sørvest, vi ser Kråktindan nærmere i vest, vi ser rett bort på Vasskartinden (1140 moh), Skardtinden (1150 moh), Langlitinden (1276 moh) og Kråkrøtinden (1187 moh) med den unnselige breen Blåisen som det også er blitt plass til på denne vanvittige øya. Lenger sør ligger Snøtinden (1215 moh) og bak der i sør, tvers over Astafjorden på fastlandet i Gratangen ligger Løvdal, hvor Mariannes mor er oppvokst.

 

På vei ned benytter vi oss i forsiktighet av snørennen som ligger som et hvitt slips på vestsiden av dette gråskjortekledte fjellet. Snøen har for det meste en passelig råtten karakter, men stedvis utviser den fordums hardhet og man bør være på vakt; en utglidning er ikke å spøke med. Og til dere som alltid skal skli på baken ned slike renner; ikke gjør det, jeg har selv sett en alvorlig ulykke på grunn av slik dumhet i Hurrungane under Store Skagastølstind, det er verken nødvendig eller hyggelig.

Ved hytta tar vi oss en rast før vi suser nedad stien gjennom det grønne beltet og ned til havet. 6,5 timer er langt fra noen rekord, men så var vi tre individer hjulpet av bare to par ben der oppe også. Vel blåst Marianne!