Det hviler ingen skygge over Narviks stille lillesøster Beisfjord denne dagen, der hun ligger dovent innerst i den smale Beisfjorden, på det finmalte avfallet fra årtuseners erosjon på de stolt kneisende fjellene innenfor elvedeltaet. Den skyggen som historien skjenker dette sentralt avsidesliggende stedet er en skygge som ligger over menneskeheten som sådan og bør ikke ramme verken tid eller sted. Verken rommet eller tiden kan klandres for tyskernes misgjerninger og drap her på morenegrusen*; kun menneskene selv kan ta på seg denne skylden.
Mølnelvfossen som kaster seg utfor fjellsiden og ned i dalen i voldsomme hvite hvin, bærer ingen synder for elskendes fall og død i de frådende vannmassene. Ei heller er den uskyldsren i sitt hvite skum. Verken skyld eller uskyld lar seg tilskrive naturens ubevisste fremtredelsesformer; den er som Nietzsche sier hinsides godt og ondt. De kneisende og hvitflekkede fjellene – hvis spekkhoggerhud er som et bilde på den mørke ondskapens tidvise og utilsiktede barmhjertighet – kan på samme måte som den kjølige brisen som smyger seg mellom, heller ikke tilskrives noen skyld.
Beisfjorden og dets tilliggende bratte åssider, vakkert prydet med lauvskog, furu og spredte flokker med gran, furumoer og sandbanker ned mot sjøen, er i bunn og grunn bare øyenløse vitner til historiens voldelige humanitet.
Dette var i sin tid Mariannes hjem, innerst i syndeflodens delta. Her spilte hun fotball på Beisfjordleirens blodige jord, mens bygdas synske holdt seg forskremt og gråtkvalt på furumoens skygger. Nå er det hennes barndomshjem, og reisen fra den nye til den gamle verden er lang, særlig for den som reiser langs periferien, langs den forrevne kyst.
Claudio Magris, som på sin kjølige men varmhjertige måte skildrer kulturens reise langs Donau fra Schwarzwald i nordvest til Svartehavet i sørøst i den bredt anlagte reiseskildringen «Donau» parafraserer forfatteren Jean Paul som skriver følgende:
«[D]en reisende er som den syke, han balanserer mellom to verdener. Veien er lang, selv om man bare forflytter seg fra kjøkkenet til stuen som vender mot vest, hvor horisonten gløder i vindusrutene, for hjemmet er et vidstrakt og ukjent rike, og ett liv er ikke langt nok for odysseen gjennom barneværelset, soveværelset, gangene hvor barna leker sisten, forbi spisebordet hvor champagnekorkene avfyrer sine salutter, til skrivebordet med bøker og papirer som prøver å forklare meninger med denne evige vandringen mellom kjøkkenet og stuen, mellom Troja og Ithaka.»
(Claudio Magris, Donau. En reise fra Schwarzwald til Svartehavet, 1986, s. 107)
Fortidens skygger som males hvilende over Beisfjord og befestes ved minnesmerker over uskyldig falne står i skarp kontrast til det rolige og hyggelige familielivet som går sin gang innenfor barndomshjemmets lune vegger. Latter og glede er det som fremfor alt kjennetegner Beisfjord i dag, og snarere enn å vokte fremtidens gru flirer Beisfjordgubben i skjegget over livets ruglete gang blant fjordens tusen sjeler.
(* Over 700 russiske og jugoslaviske krigsfanger døde i konsentrasjonsleiren i Beisfjord i 1942 på grusomste måte, regelrett henrettet.)
