Repetisjon. Vinterbestigning av Romsdalshorn

Det var fortsatt mørkt, og klokken nærmet seg åtte lørdag morgen, 31. januar 2009. Helge F. og jeg hadde allerede kommet et godt stykke opp i snøflanken under den markante gule flekken på det 1550 meter høye Romsdalshorn, dette klatringens overflødighetshorn som stikker opp som en trassig lillebror fra den trange Romsdalen i et mektig landskap omkranset av Vengetindene i øst og de voldsomme Trolltindene i vest. Isøksene og stegjernene satt godt i den hardpakkede snøen, kulden var slett ikke ille, og vinden som hadde plaget oss om natten ved Hornvatnet innerst i Vengedalen var stilnet. Månen var en liten skalk, men myriader av stjerne skinte over oss mens vi med raske skritt klatret opp mot mer eller mindre bart fjell. Det var slitsomt, men definitivt godt å leve.

Allerede torsdag kastet vi oss inn i bilen etter arbeidsdagens slutt og kjørte den lange veien til Åndalsnes fra Oslo. Der tok vi inn på Åndalsnes Vandrerhjem etter stengetid, men etter avtale med vertinnen kunne vi låse oss inn med utlagt nøkkel. Og tidlig om morgenen fredag, før noen var stått opp, la vi noen kroner igjen på rommet og kjørte til Isfjorden og begynnelsen på Vengedalen. Veien innover brøytes ikke om vinteren, og vi som hadde regnet med å møte store mengder løs snø, og tatt høyde for en strabasiøs og tidkrevende ferd på ski de 6-7 kilometerne inn til Romsdalshorn, kunne nesten ikke tro våre egne øyne da det viste seg at vi kunne rusle innover på bena med pulkene på slep over knallhard snø.

Tiltaksfri hvile og intensiv nostalgi

Klokken elleve på formiddagen allerede sto teltet i stram giv akt i den sure vinden, og vi kikket et øyeblikk på hverandre, Helge F. og jeg, før vi resolutt la oss i soveposene og slumret; for en luksus! Vi hadde ingenting annet enn middag å utrette den dagen, det var allikevel for sent å skulle prøve seg på Hornet, og det var viktig med hvile, det var tross alt ikke fritt for at pulktrekkingen innover hadde kostet litt krefter.

Etter timer i sløv romstering, prating, lesing og ti timers søvn, var det klokken fem om morgenen lørdag, igjen frenetisk aktivitet i teltet. Etter en bedre frokost kunne vi endelig ta fatt på oppstigningen klokken syv. Lyset gjorde seg etter hvert gjeldene, og da vi var kommet over på nesten bart fjell, tok vi frem ett av de to tynne 60-meterstauene mine fra sekken og bandt oss inn i hver vår ende. Vi gikk videre på såkalt løpende mellomforankring, dvs. med ca ti meter tau, og til enhver tid minst to sikringer mellom oss. Dette sparte oss mye tid, og selv om det er en del farligere enn å sikre hverandre med standplasser og tilhørende herligheter, så var det forsvarlig på det fine føret uten mye is. Vi klatrer med bare hender selv om vi beholdt stegjernene på. Tross alt er det bare klatring av grad 3, så vi følte vi hadde god margin selv om et fall uten tau de fleste stedene ville fått dramatiske konsekvenser.

Vel opp på østryggen kunne vi se inn i Halls renne, oppkalt etter Carl Hall som i 1881 besteg Romsdalshorn som den tilsynelatende første, men som måtte stige ned ad fjellet bare som annenmann, slått av to staute, skrytevillige og kanskje fortsatt fyllesyke lokale karer som hadde klart bragden allerede femti år tidligere i ca 1828. Da jeg så den lekre snøkledte og smale renna som fører inn i Skaret mellom Litlehornet og Romsdalshornet måtte jeg tenke på at Helge F. og jeg hadde stått akkurat her for nesten syv år siden, den 31. juli 2002, og sett inn i den samme renna uten snø. Den gangen rotet vi fælt ved innsteget og måtte sikre et par taulengder ekstra på sleipe sva. Det var en vanvittig fin dag den gangen også, bare ca 30 grader varmere, og vi var nesten syv år yngre. (kaasin.no: Klatring på Romsdalshorn.)

Repetisjon og hjemlighet

Da en av Romsdalens store klatrelegender Arne Randers Heen fra Åndalsnes var 80 år, satte han for siste gang sine ben på sitt elskede fjell Romsdalshorn. Da hadde han allerede vært der 232 ganger før. Med bijobb som fjellfører i tillegg til sitt skredderkall behøver man ikke å undre seg over motivasjonen for Randers Heens mange bestigninger av Romsdalshorn, men det er vel verd å tenke over transformasjonen av opplevelsesfylde en slik repetisjon fører med seg fra han første gang på egen hånd fant veien opp på Hornet i 1928 og til han som olding kunne skue utover Romsdalen for siste gang i 1985. Allerede i 1930 førstebesteg han Romsdalshorn på vinterstid.

Det slo meg – i det vi usikret, men med tauet fortsatt mellom oss, entrer Halls renne og klatrer oppover med isøksene og stegjernene godt plantet i den harde snøen – at repetisjon av fysiske operasjoner av en viss vanskelighetsgrad, gradvis introduserer, ikke nye egenskaper ved det repeterte, men snarere plukker egenskaper vekk fra det. Tenk bare på bilkjøring. Repetisjonen fremkaller en egenskapsfattig hjemlighet som erstatter en fremmedhet belastet med både positive og negative egenskaper.

Usikkerheten rundt rutevalg, utryggheten i fjellet, nervøsiteten for returen, og frykten for det der fremme, men også gleden over første gang, naiviteten i handlingen, lykkerusen over å mestre en vanskelig og ny oppgave, osv. Dette erstattes ofte av en fattigere og tynnere opplevelse av hjemlighet, av trygghet og fortrolighet, som naturlig nok gir en varm og trøstende følelse, men som ikke har noe å stille opp i mot den pirrende følelsen av nybrottsarbeid.

Det hjemlige introduserer oss for en verden hvor verden selv trer i bakgrunnen og våre introverte sysler tar overhånd. Mon tro om Randers Heen tenkte på middagen kona Bodil muligens kom til å ha klar til ham etter endt bestigning nr. 147 av Romsdalshorn, mens fjellet selv sto stautere og rankere enn før og naturen rundt gnistret? Eller klarte han å bevare en følelse av å være nyfødt på den rue steinen?

Gjentagelse og erindring

For den danske filosofen Søren Kierkegaard inngikk repetisjonen, eller gjentagelsen – slik han skriver om det i boken Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi fra 1844 under pseudonymet Constantin Constantius – i en dialektikk hvor det gjentatte i kraft av å bli gjentatt inngår i en ny sammenheng. Vi kjenner igjen dette fra min tidligere post «Om hvorfor jeg skal jakte. Del 2: en ny begynnelse?» om Henri Bergsons begrep om varigheten som en «kvalitativ, ikke-numerisk mangfoldighet». Her gir gjentagelsene fylde til bevissthetsinnholdet. Hos Kierkegaard settes gjentagelse opp i en dialektisk sammenheng med erindring:

Gjentagelse og Erindring er den samme Bevægelse, kun i modsat Retning; thi hvad der erindres, har været, gjentages baglænds; hvorimod den egentlige Gjentagelse erindres forlænds.

For Constantinius er repetisjon en aktiv bevegelse forover i tid. Det bringer væren inn i det faktiske. På denne måten hevder han at gjentakelse qua uhildet repetisjon er umulig, i og med at tidligere erfaringer påvirker, på samme vis som erindringen påvirkes av senere erfaringer.

Hjemligheten versus fremmedheten er dermed en parallell begrepsakse til gjentagelse/repetisjon versus ny erfaring. Man kan finne hjemligheten i repetisjonen, selv om repetisjonen innehar ny erfaring.

Kierkegaards begrep om gjentagelse var en viktig ingrediens i Friedrich Nietzsches begrep om den evige gjenkomst som jeg tidligere har skrevet om i posten «Den evige gjenkomst».

Mot toppen

Vi gikk Halls renne til enden og beveget oss inn på tørt fjell igjen i Skaret, og like etter fikk vi nærmest slått pusten ut av oss i det Trollveggens mektige ansikt stirret olmt på oss over Romsdalens buktende og rimdekkede corpus. Raskt klatret vi lekent de siste meterne mot toppen, og endelig, etter syv års fravær kunne vi igjen sette øynene i de mektige vardene på den hver gang overraskende flate og skiferdekte toppen av Romsdalshorn.

Vi ruslet bort til Randers Heens gamle steinbu og satte oss utenfor for å nyte en bedre brødskivelunsj. Bare suset fra vinden og den gnissende lyden av våre støvler mot gammel stein kunne høres i den vakre vinterdagen. Vi nøt utsikten mot snødekte fjell på alle kanter; Klauva, Kyrkjetaket og Kjøvskårtind i nord, Store Vengetind, Kvanndalstinden og Kalskråtind i øst, og selveste Trolltindene i vest, med Trollklørne krafsende grådig over Nordre Trolltind.

Så skrev vi oss som seg hør og bør inn i toppboka, rett etter Sindre Sæther – en ung klatrer med mange nylige klatrebragder bak seg i blant annet Romsdalen – med følge, som var der helgen før oss, og som hadde gjort oss den tjenesten å grave frem rappellfestene på rappellruta ned nordveggen som vi tenkte å ta dem etter.

Og ned igjen

Som sagt, så gjort. Etter å ha sikret oss noen meter ned til første rappellfeste gikk det hele i hurtige og luftige kliv nedad. Det å henge med bakenden trygt forankret i dødens dal langt der nede, mens den frontale delen av pelvis henger i et par tynne hyssinger knyttet an til et par rustne bolter med en rusten kjetting mellom, er en følelse flere bør prøve. Det lønner seg ikke å la det gå sløv rutine i rappell og man bør av sikkerhetshensyn holde hjemligheten unna. Men det er ikke fritt for at man på femte rappellen tenker at dette var da sannelig ikke så verst.

Vel nede av selve nordveggen gikk vi igjen på snø langs den nordlige skulderen med Vengedalen i øst. Den bratte snøbakken hvelvet seg under oss og stakk brått ned i Hornvatnet hvor vårt røde telt lyste opp i alt det hvite, grå og blå, mens skumringen la sitt myke teppe over oss. Vi ruslet nedover den bratte snøflanken i slalåm, og måtte en liten strekning igjen ta isøksene frem. Så var vi da nede ved teltet, og klokken viste 16:00. Turen hadde vist seg både som repetisjon og som ny erfaring med en hjemlig accent. Nå var det tid for hvile, middag, og mange timers herlig søvn; igjen. Noen ting kan selv ikke hjemligheten ødelegge for oss.

(Takk til  Øyvind Høgset, Jo Undheim, Geir Klepaker, Susanne Boye og Bjarte Bø i Romsdal Tindegruppe som velvillig svarte på e-poster fra meg om snø- og klatreforholdene i Romsdalen.)