Det var ingenting mystisk eller uutgrunnelig ved det hele. Marianne og jeg fikk lastet om bord både klatreutstyr og Helge F. før vi dundret av gårde på stive dekk til Østlandets isklatringsmekka Rjukan. Vi tok inn på Climb Inn som seg hør og bør, mest fordi vi ikke orket teltliv og fordi vi skulle feire Mailens fødselsdag i litt skikkelige former. Så langt, alt vel. Og slik skulle det fortsette. Det gikk på skinner hele helgen. Men allikevel var det noe som snek som en skygge i bakhodet mitt et sted. Ikke hele tiden, men du vet, som når man sitter alene på hytta en sen vinterkveld, da er det liksom som om naturen rundt får liv og sniker seg tettere på vinduet for å se inn. Eller som når skyggen av noe man skulle ha husket stadig trenger seg på. Ingen dårlig samvittighet, ingen ting jeg har glemt, ingen dystre fremtidsutsikter og ingen oppgjør i vente. Allikevel var det som om en tommelskrue sakte ble skrudd igjen og en intens smerte var i emning.
