Det er ikke skikkelig jul for meg uten en før- eller romjulstur på Hardangervidda. Med telt og tilhørende herligheter i pulken, med ski på bena, og med lang vei hjem, la Marianne og jeg ut på tur – godt hjulpet av velvillige foreldre – fra Sønstevatn på Imingfjell helt øverst i Numedal, med et mål om å nå Rjukan tre og en halv dag senere. Det sparsommelige lyset som makter å kaste glans over snødekte vidder er vanvittig vakkert så tidlig på vinteren, og stillheten er nærmest øredøvende i fravær av liv, men på samme måte som savnet av en kjær person kan knytte én nærmere følelsesmessig, så kan fraværet av lyder fremmane en hel eufoni.
Noen lyder er borte for alltid. Skriket fra en prehistorisk flygeøgle av arten rhamphorhynchus i stup mot en sjanseløs kvastfinnefisk i det grunne Jura-havet kommer aldri tilbake. Den hviskende lyden av cordaittrærne hvis barnåler beveger seg mot hverandre i den tropiske Karbon-brisen, kommer aldri mer igjen.
Noen lyder er der rett foran ørene våre uten at vi hører dem. Infralyden fra en afrikansk savanneelefant en tidlig kveld i Serengeti nasjonalpark, den intense gnagingen fra husstøvmidd i sengetøyet, ultralyden fra en jaktende bredøreflaggermus.
Andre lyder er der hele tiden, men vi opplever dem bare sjelden. Lyden av insektbeitende våryr fjellørret, lyden av hekkende lavskriker, eller lyden av lett snø som legger seg som et dempende teppe over teltduken som vern mot den hylende vinden.
Atter andre lyder er i ferd med å forsvinne. Og det er en slik lyd jeg lytter til i en nattlig harmoni med Mariannes varme og taktfaste åndedrag tett inntil meg denne årets første dag, et godt stykke inne på Hardangervidda, med Gaustatoppen i sør og våre frostkledde skispor i nord, liggende i en varm dunsovepose i et kaldt telt, i et goldt og ugjestmildt terreng, med milliarder av stjerner lysende i den nesten måneløse natten, med Melkeveien som et bredt lysende bånd over himmelen i kontrast til det stummende, kalde mørket: lyden av vindens spill i gamle homogene ikke-plastbelagte strømledninger.
Som en buktende gitarhals med fretter hver femtiende meter, spenner de gamle strømmastene sine kobberstrenger utover fjellet. Disse moderne kulturelle vederstyggeligheter har vist vei siden vi i går onsdag nådde den sørlige dammen på den over tjue kvadratkilometer store Mårfjorden. Og nå spiller vinden på disse strengene med melankolske og såre toner som resultat, i en resonanskasse av hardpakket snø. Lyden er en vise med to melodier, det virker som den ene mast-skalaen avløser den andre.
Over Sønstevatn
Vi forlot en vinkende far ved halv ni-tiden tirsdag 30. desember ved Imingfjell Turistheim. Veien over fjellet til Tessungdalen er vinterstengt, og vi fulgte denne et stykke med hver vår plastikkpulk. Vinden var merkbar, og frosten bet i kinnene, men ingenting var noe problem. Etter en stund lot vi vei være vei og gikk ned på Sønstevatns solide isdekke. Dette vannet er til tider en del nedtappet, noe som gjør isforholdene så som så, men nå var det perfekt. Et tynt lag med forblåst snø gjorde forholdene gnistrende, og vi gikk raskt i det overskyete været.
Sønstevatn går vestover umerkelig over i Mevatn, og etter en innsnevring vider vassdraget seg ut igjen i Vikvatn. Noen hytter på nordsiden inneholdt både mennesker og dyr, og de ble stående å følge det underlige lille følget med øynene en stund, til vi forsvant over bandet til Nedre Afdalstjønne. Her kunne vi følge et kjærkomment snøskuterspor i riktig retning – mot Mårbu. Og riktig, ikke lenge etter, da vi kom over bandet til Øvre Søltjønne, kunne vi se lysene av to snøskutere komme mot oss. Det viste seg å være fire karer som hadde hatt en oppsynstur inn til Mårbu. En av disse, Henning Hoff Wikborg – lederen i Drammens og Oplands Turistforening – kunne fortelle oss at de hadde fyrt opp sikringshytta og at den var varm og god. Vi følte oss svært fristet til å tilbringe natten der, og holdt et godt tempo videre.
Snøskutersporene var ikke de eneste sporene vi så. Myriader av reinsdyrspor og oppgravd snø etter matleting kunne vi se hele veien fra Afdalstjønnene og inn til Vestre Søltjønne. Det var som om lyden og lukten av gravende klauver og prustende reinsdyrkropper hang igjen i den glasskalde og svakt skumrende luften.
Mårbu, en skuffet natt i elementene
De siste to kilometerne ned mot Mårbu gikk vi i mørke. Aldri har jeg sett en tynnere måne enn denne kvelden, bare en stakkarslig skalk hang der oppe til lys for oss på den veldige vidda. Endelig kunne vi skimte konturene av Mårbu lengst nord i det langstrakte vannet Mår, og vi pustet lettet ut. Vi fulgte snøskutersporene helt inn til hytteveggen og startet å lete etter sikringshytta – uten hell!
Vinden tok seg opp ut over kvelden i takt med mørket og frustrasjonen over ikke å finne noen inngang til sikringshytta. Langt der borte i mørket kunne vi skimte konturene av noe stort, men det var jo dette som var Mårbu, det sto så å lese på skiltet over inngangen, og vi orket ikke undersøke og finne nok en stengt hytte! Vi slo oss til ro med at folkene fra Turistforeningen hadde en egen nøkkel og ikke standardnøkkel, og fant en plass for teltet. Vi hadde gått ca 25 km og var kalde og slitne selv om klokken bare viste 1800.
Vi fikk opp teltet raskt, krøp ned i vår felles doble sovepose, og startet snøsmelting til mat og varm drikke. Ikke lenge etterpå kunne vi tilfredse ligge i dunsoveposen å lytte til vinden som økte i styrke. Blafringen i teltduken, fresingen fra primusen og svake lyder fra radioen hengende i teltgavlen var alt som lot seg høre. Etter en kald runde ut for å stramme og føye til flere barduner sovnet vi.
Mot Kalhovd og et nytt år
Klokken fem neste morgen sto vi opp, varmet vann til termosene, spiste frokost og drakk kaffe før vi igjen la oss til i soveposen for å vente en times tid på at vinden skulle løye. Teltet lå nå i en dårlig vinkel i forhold til vinden, og vi kjente kreftene trykke på sideduken. I grålysningen kunne vi endelig bryte leir og få en klarhet i gårsdagens hytteforsvinning. Tre hundre meter unna der vi lå kunne vi se den hytten vi egentlig skulle vært på. Det viste seg at vi hadde havnet ved den sortmalte Mårbu Seter og Fjellstue (Gamle Mårbu), og ikke på den rødmalte Mårbu Turisthytte!
Sikringshytta viste seg å være flott, og vi kunne ikke annet enn le av det hele før vi fortsatte sørøstover på Mår. Nordvestvinden og den avblåste fjordisen gjorde den ca 12 km lange turen over fjorden til en lek. Til tider kunne vi spenne ut armene og seile mot vårt neste bestemmelsessted Kalhovd, 20 km unna Mårbu.
Vel fremme ved sørenden av vannet fulgte vi veien langs Kalhovdfjorden og frem til Kalhovd. Det var ennå lyst da vi med lykkelig skjelvende hender kunne låse opp den ubetjente hytta og komme oss i hus. Vi lukket oss inne på oppholdsrommet og fyrte opp til det var behagelig å slange seg på sofaen. Så, til lyden av Kong Harald, knitringen fra ovnen og kvitringen fra Marianne, kunne vi innta vår daglige Real turmat og solide skiver fra mor Wahlstrøms herlige delfiakake. Tross alt var det jo nyttårsaften!
Langs kraftlinjer mot Telemarks dronning
Nok en gang sto vi opp i otta, pakket våre saker og la i vei fra Kalhovd i dét solen steg opp. Denne dagen skulle det være klarvær etter to dager med skyer. Følelsen av å gå inn i en slik kald, stille morgen er nesten ubeskrivelig. Børge Ousland forsøker med stort hell i sin fine artikkel «Over Hardangervidda midtvinters» fra Fjell og Vidde nr. 8 – 1998 å si noe om det:
Morgenen etter var vi på vei igjen, og tok inn hele skiftningen fra stjernehimmel og skumringslys til solen stod gul og kald over horisonten. Det er ikke mange ting som slår en soloppgang i minus 20. Å begynne dagen med en slik vitamininnsprøytning gjør deg immun mot all motgang den ellers vil bringe. (s. 180)
Og dagen skulle bringe om ikke motgang, så i alle fall flere motbakker enn tidligere i et terreng som forvandlet seg fra sentralviddas flate til randviddas mer kuperte form. Vi valgte den gjensnødde, men noe opptråkkede veien fremfor løssnøen, og fikk dermed en noe lenger vei sørover langs Kilsfjorden før vi kom ned til det vakre Prestevatnet og Strengen mellom Gøystvatnet i vest og øvre Grottetjørn. Så var brått lyden av åpent vann der og dampen som steg opp fra vannmassene. Vi slikket i oss solen på en kjapp rast, nå så det ut til å bli en periode i skyggenes dal.
Ved nedre Grottetjørn begynte terrenget å bli mer kupert, og vi måtte roe ned tempoet for ikke å bli svette og nedkjølte i det gnistrende kalde været. Vi kom oss forbi demningen på østsiden av vannet og begynte oppstigningen mot Stortevatn. Veien var borte i snøen, men noen gjenføykede snøskuterspor og kraftlinjene som uvergelig ville føre oss tilbake til sivilisasjonen viste vei.
Oppe igjen i det svinnende lyset kunne vi endelig skimte Telemarks dronning: Gaustatoppen! Vårt mål denne dagen var Olabu, og ikke lang unna, etter ca 22 km, kunne vi slå opp teltet og innkassere belønningen: middag!
Fire kilometer serpentin
Neste dag, fredag, var igjen overskyet, men vi sto tidlig opp og la i vei ut på de seks siste kalde kilometerne ned mot Gvepseborg og Krossobanen som etter planen skulle bringe oss ned til Rjukan sentrum. Hytter med lys i ble stadig hyppigere, og lyden av en snøskuter denne tidlige morgenen flerret plutselig stillheten og den skubbende lyden av ski mot frossen snø.
Vi fulgte snøskutersporet de siste meterne på Hardangervidda før vi skled ned mot Gvepseborg og installasjonen Krossobanen som ble bygget i 1928 for å frakte solhungrige Hydro-arbeidere fra Vestfjorddalen opp i solen på terskelen til Hardangervidda. Nordens eldste og Nord-Europas første taubane i sitt slag har to vogner, én blå og én rød med de betegnende klengenavnene «Blåbæret» og «Tyttebæret». Klokken var ti på formiddagen og det var helt stille i stasjonsbygningen og den tilhørende kafeen. Vi hadde allerede sikret oss telefonnummeret til banen ved et slikt tilfelle, men øynene falt raskt på den alternative veien ned; Norges lengste akebakke – Ryesvei – som er 3851 meter lang og slynger seg nedover 500 høydemeter i 21 skarpe svinger.
Vi måtte selvsagt benytte oss av denne muligheten for en spektakulær avslutning på turen og gikk raskt i gang med å pakke ski og staver på pulkene før vi kastet oss ut i serpentinen. Etter en noe vill aketur med pulken som en villstyrig stut under rumpa kom vi oss i sikkerhet ned på parkeringsplassen på Krosso. Der rekvirerte vi en drosje ned til rutebilstasjonen, stappet i oss hver vår hamburger klokken elleve om formiddagen, og kom oss etter hvert om bord på bussen tilbake til Kongsberg og bilen vår som min bror så vennlig hadde kjørt ned fra hytta på Dagalifjell. Og dermed var årets juleskitur i boks.
