Montenvers betyr «baksiden av fjellet» og det var her en gruppe rike turister, blant dem britiske Richard Pococke og William Wyndham i 1741 kom for å besøke den største breen i Chamonix, Mer de Glace, som etter den lille istid var voldsomt bred og oppsprukket, og strakk seg faretruende ned mot byen. Wolfgang von Goethe har vært der, Mary ”Frankenstein” Shelley har vært der, Lord Byron har vært der, og Wordsworth har vært der. Nå har også vi vært der.
Fredag var vi alle fortsatt stive i lårene. Jeg hadde problemer med i det hele tatt å gå, men vi følte at det var på tide å ta en tur. Så mens Eldar tok paragliderkurs og Michael gikk tur med en dansk venninne fra EU-gjengen, så dro vi resterende fem opp til Plan de l’Aiguille – halvveis opp til Aiguille de Midi – for å gå de 10 kilometerne til Montenvers jernbanestasjon og hotellbygning fra 1908. Turen er lett med bare et par hundre meters stigning opp til høyden som heter Signal Forbes på 2198 moh. Langs den smale stien blomstrer alpenes rosa og blå blomster, mens noen få trær klamrer seg fast oppe i 2000-meters høyde.
Hotell Montenvers, med sine gamle steinvegger og vakre mørke treinteriør, ligger skrånende ut mot breen som i de senere år har gått merkbart tilbake og etterlatt seg hundre meter høye vegger av morenemasse opp mot den voldsomme toppen Les Drus som står som en innbydende klatresøyle i nordøst. Mer de Glace er nederst til dels dekket av grus, men blir lenger opp vakrere da den splittes og går sørvestover over til å hete Glacier du Tacul – som etter hvert går over i den gigantiske Glacier de Geant på baksiden av Mont Blanc-massivet – og Glacier de Leschaux som går sørøstover før den butter i de voldsomme 4000-meterstoppene på Grande Jorasses. Det er et fantastisk vakkert og rått sted.
Da vi fredag kom ned til hotell Montenvers tok vi oss litt rosévin og pils i solskinnet mens vi fabulerte om dagen etter å gå breen oppover. Dette ble til realitet i lørdag. Nok en gang var vi bare fem. Eldar kurset seg videre og Mailen ble igjen hjemme, mens Michael ble med oss.
Vi tok Montenversbanen opp til hotellet før vi tok en kort taubane et par hundre meter ned til breen. Der tok vi en kjapp runde innom noen isgrotter fulle av turistifisert juggel, før vi gikk ut på breen. De første kilometerne var breen så full av grus og flat at vi ikke behøvde stegjern, men etter hvert ble den renere og stegjern ble nødvendig. Vi ruslet oppover i et mer og mer overskyet vær, og koste oss blant bresprekkene oppe på Glacier du Tacul, ikke langt fra hytta Refuge du Requin som ligger på en knause ut mot breen med ryggen mot Aiguille du Midi og brefallet Séracs du Géant. Vi snudde for å rekke toget tilbake til Chamonix. Denne gangen tok vi en annen vei opp til Monenvers som innebar klatring på stiger skrudd fast i svaene som reiser seg på vestsiden av breen. Morsom klyving før det bar hjemover.
