Å være eller ikke vær…

Etter en del kritikk av YR.nos predikabilitet i diverse konkurrerende nettmedier så jeg meg nødt til å gå drastisk til verks. Jeg sjanghaiet med meg selveste YR.no-redaktør Erik Bolstad for å kunne stille han til veggs oppe i Nordmarka utenfor Oslo hvis det ustabile været som var meldt i området i helgen ikke slo til, og da mener jeg på timen.

En annen, noe mer plausibel, grunn til at vi to og Marianne befant oss oppe i Nordmarka denne helgen var vel at vi hadde lyst til å gå en tur for god gammel arbeidskameratslig skyld. Fjerdemann på denne turen måtte melde pass pga. langt fremskreden pollen/slimhinne-inkompabilitet.

Rett skal være rett; vi fikk vær, og mye av det, men jammen slo ikke YR.no til også, og det på timen. Regnet kom da det skulle, og solen tittet frem innimellom slagene. Langt verre kan vi vel konkludere med at det står til med storbyen Oslos kollektivtilbud.

Når man kjøper billett til Stryken (det står trykket på billetten), når man sjekker ut på nett at toget stopper på Stryken, og når det står hvitt på svart på tavla på Sentralstasjonen at toget stanser på alle stasjoner, ja da tenker man at det er mulig å ta tog til Stryken. Men nei, toget stopper ikke på Stryken, det sluttet det med 1. mai selvfølgelig. Så da måtte vi gå av på Harestua, uten å betale mer (faktisk). At det var umulig å vite på forhånd når Harestua stasjon dukket opp skal jeg ikke engang nevne, tross alt er ikke høytaleren mer enn hundre år, og bestående av uhyre komplisert teknologi.

Det kokte nok i oss på vei opp, men lokket falt av kjelen da vi skulle tilbake fra Skar oppe i Maridalen. Vi valgte å gå ned her isteden for på Sognsvann fordi vi ble ganske våte og kalde. Dette visste vi jo selvsagt pga. YR.no på forhånd, men det er ofte et stykke fra lære til det virkelige liv. Uansett, vi sto nå der ved bussholdeplassen på Skar sammen med tre spreke eldre damer og tre litt mindre spreke ungdommer og ventet på bussen.

Selv om klokken allerede var passert tidtabellens oppgitte tidspunkt for et kvarter siden så var de fleste ved godt mot. Men til slutt, da vi hadde endevendt tidtabellen og intet tegn som tydet på feillesning av praktverket åpenbarte seg, plukket en av de driftige gamle damene opp mobiltelefonen og ringte 177 til Trafikanten. De kunne opplyse om at nei da, bussen går bare hver time nå som det er sommertid. Hvorfor sto ikke det på tidtabellen da?

Selv med kollektive problemer så står allikevel helgen i skoglivets folkefattige og naturrike tegn. Vi vandret langs veien fra Harestua til Stryken før vi tok oss inn til Nysætra hvor vi inntok lunsj. Deretter bar det sydøstover ned til Bakken, videre over Trehørningen og rett vest til Sølvvika ved Helgeren. Her kunne vi se den kilometerlange vanntunnelen som ble bygget i 1908 og som fører vann fra Trehørningen. Utbyggingen skjedde som et ledd i arbeidet med å tilføre Oslo nok drikkevann og vannkraft til industrien.

Vi bestemte oss for å slå leir ved bredden av Helgeren, egentlig Brannodden, men vi fant oss en fin plass nordøst for denne. Kvelden var vakker, og regnskurene fra tidligere på dagen var stilnet. Vi laget oss middag og etter å ha slappet av og forbannet oss selv for at vi ikke tok med sjokolade, så bygget vi gapahuk. Lykkeligvis lå det en del ferdige staur tilgjengelig, så vi bandt disse sammen med 20 meter medbrakt hampetau. Tilslutt la vi en presenning over, og det hele passet perfekt. Et godt krypinn for minst tre stykker.

Etter kaffe, cognac og et kjapt bad for min del gikk solen ned og vi fant det for godt å krype i soveposene. Natten forløp uten dramatikk, bortsett fra regnet som kom ut på morgenkvisten. Men gapahuken holdt stand.

Neste morgen spiste vi en lengre frokost og drakk mye kaffe før vi pakket leiren og vendte nesen mot syd. Det startet å regne i det vi satte av gårde, og dagen ble preget av skurer og våt vegetasjon. Vi gikk til sørspissen av Helgeren før vi tok en sti ned til Liggeren. Derfra gikk vi langs Øyungen før vi tilslutt havnet som våte, men fornøyde katter på Skar.