I det man plukker opp en rødgnistrende stein fra bunnen av en innsjø, og legger den i fascinasjon på stranden til tørk under solen, så forsvinner det gnistrende røde og erstattes av en livstrett matthet, som i sin enkle hverdagslighet er vakker, men uten sin skjønne fortidighets glans.
Slik kan man plukke frem minner og opplevelser fra sin barndoms innsjø, gjenoppleve dem i hverdagens harde og kalde lys, og brått er glansen falt av de mytiske bildene, og man sitter igjen med den grå massen av profan intetsigenhet som kleber seg til de øyeblikkene som senere skal sveve i en elektronsky oppe i hodene våre og varme hjertet.
Akkurat som det rommet som befinner seg mellom våre kjære eiendeler, så utgjør dette slagget som minnene kler av opplevelsen, alle de elementene som aldri nevnes i en roman, som aldri vises på film, og som aldri fortelles over kafébordet.
Det å hente frem og gjenoppleve barndommens mytiske opplevelser er en farlig geskjeft, i alle fall om man ikke med sansene kan kle av virkeligheten dens grå hverdagsbelegg. Med en god slump motvillighet, en slump nysgjerrighet, og en stor slump hybris, ble det til at jeg endelig turte å besøke en av min barndoms strender.
Da jeg var barn gikk det en tegnet fortelling på Barne-TV en sommer som het «Sommeren på Mirabelløya«, skrevet av Bjørn Rønningen. Den oppfylte alle barns drømmerier om hvordan en sommer skal være. En sommer på en hemmelighetsfull øy med en forsvunnet øy på øyen, skattkart og store trygge voksne i kulissene.
Min barndoms Mirabelløy var en bortgjemt hvit strand på en middels stor innsjø i Telemark som heter Follsjø. Omkranset av furuskog og mosegrodd steinet skogsbunn ligger denne på solvarme, vindstille dager blank og mørk. Den ligger der med en verdig, uforstyrret ro som intet moderne liv ennå klarer å jage opp.
Mor, far og to barn stuet om bord i en grønn, delvis selvbygget kano med kjølebag, telt, soveposer og annet campingutstyr. Det er fortsatt 1970-tallet, eller så har det akkurat bikket over til 1980-tallet. En gul sommerfugl lander lettet på ripa, en hjemmelaget kraftladet åre skremmer den opp; vi er på vei til en helg i paradis, hvor resten av verden er alt utenfor synsvidde, der den ikke lenger har noen betydning. Det finnes bilder av meg fra en slik tur, i rød Adidas-shorts – alltid Adidas – stupende fra kanoen på grunt vann med sandbunn.
Stranden, med hvit og strågul sand fra langt ute på grunna og tett innpå skogen på land, ligger i enden av et lite elvedelta. Denne elven padlet vi på oppdagelsesferd, hvor vi møtte bakevjer og stryk, og hemmelighetsfulle bobler med gass som virvlet opp fra årestikk i mudret bunn, og som sprekker på overflaten med en lukt av forråtnelse og naturlig død.
Sent fredag kveld, etter å ha gjort en fersk tiåring lykkelig, entret vi min barndoms kano og min barndoms innsjø Follsjø, Marianne og jeg. Telt, soveposer, liggeunderlag og kjølebag; alt var på plass, og vi padlet langs land en halvtimes tid til vi i skumringen kunne skimte mitt Erlingvik – der den splittede personen Erling Vik i Aksel Sandemoses roman ”Varulven” forenes og finner ro – og min fordums sommer på Mirabelløya.
Etter teltslagning i grenselandet mellom strand og skog sovnet vi raskt i den kjølige juninatten. Vi våknet neste morgen av at solen sleiket oss i ansiktet, og som de barn av verden vi egentlig er, entret vi denne blanke sommerdagen i den drakten vi er født i. Å boltre seg naken i naturen gir en helt egen følelse av frihet og lykke over gjenfunnet uskyld. Mens vi tok for oss av frokosten etter morgenbadet kom jeg til å tenke på en gang her da familien på fire satt på samme måte, med radioen på og brødskive i hånda. NRK – det var ikke flere radiokanaler på den tiden – hadde opplesning fra en bok. Plutselig tok boken en svært erotisk vending, og etter et kort øyeblikk i pinlig stillhet og vantro – slik man kan føle overfor sine foreldre som barn – slo en av mine foreldre av radioen. Det var som om et gufs av voksenverden slo inn over oss barna, og jeg forsto allerede at det hele var forbundet med en slags kontekstavhengig skam. Deilig er det nå, nesten 25 år senere, å boltre seg naken i elskov, uten skam og med fortidens Mirabelløy lykkelig side om side med mitt voksne Erlingvik.
Helgen forløp i en eim av slaraffenliv og solbrent hud til vi fikk nok av barneglam og sol, og pakket kanoen for hjemtur søndag ettermiddag. Været slo nå også over i en annen tone, og det grunne Follsjø ble raskt pisket opp av vind. Vi fulgte land tett, men et par bøler slo inn over den velfylte kanoen. Jeg kom til å tenke på en liknende episode i min barndom da min far måtte padle i forveien med utstyr, mens bølgene skummet og min mor dro oss barna med i sin frykt. Vi fikk nok et eksempel på naturens styrke og respekten for den stillheten og kaldblodigheten den kan drepe et menneske på har satt seg i meg for livet. Men det gikk bra den gang, og det gikk bra denne gang. Solmodne kunne vi kjøre hjem med flere gode opplevelser som skal danne grobunn for nye mytiske minner i fremtiden.
