Jeg ble tidlig i min lesning av filosofi bergtatt av den Tromsø-fødte juristen, filosofen og tindebestigeren Peter Wessel Zapffes (1899 – 1990) dypt pessimistiske fagtekster, tett etterfulgt av hans dypt humoristiske skildringer av mennesker og levd liv slik vi finner det blant annet i det nordnorske nye testamentet ”Barske glæder”.
Zapffe møtte sin venn og mer kjente kollega, den 13 år yngre Arne Næss (f. 1912), allerede i 1930-årene, da de begge bedrev klatretrening på Kolsås i Bærum.
Rent filosofisk sto de på hvert sitt ben, og Zapffe ble aldri noe annet enn en perifer skikkelse i det filosofiske miljøet rundt Næss, den såkalte Oslo-skolen, men de hadde en slags filosofisk og sportslig holdning felles, og de inspirerte hverandre gjensidig.
I ”Barske glæder” sier Zapffe følgende om den edle kunst tindesporten:
Forresten er tindebestigningen slet ikke ”sport”. Den er dionysisk livsbekræftelse. Den er menneskekrypets møte med vredesrynkerne i jordens ansig. Den er Dante-færd langs Infernos kjæver, et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet.
I et slikt gufs av stor ånd og under en skyfri aprilhimmel hadde det seg altså slik at Marianne og jeg, samt to venner av henne, sist lørdag befant oss under det ruvende Nedre Sydstup på Kolsås, midt i blant nedfallen stein og hundre års klatrehistorie. På samme måte som Zapffe og andre historiske skikkelser som for alltid smyger seg blant steinene der oppe, så var målet vårt å trene for større bragder: de for Mont Blanc, jeg for Svalbard (og kanskje Mont Blanc?).
