Jeg ble tidlig i min lesning av filosofi bergtatt av den Tromsø-fødte juristen, filosofen og tindebestigeren Peter Wessel Zapffes (1899 – 1990) dypt pessimistiske fagtekster, tett etterfulgt av hans dypt humoristiske skildringer av mennesker og levd liv slik vi finner det blant annet i det nordnorske nye testamentet ”Barske glæder”.
Zapffe møtte sin venn og mer kjente kollega, den 13 år yngre Arne Næss (f. 1912), allerede i 1930-årene, da de begge bedrev klatretrening på Kolsås i Bærum.
Rent filosofisk sto de på hvert sitt ben, og Zapffe ble aldri noe annet enn en perifer skikkelse i det filosofiske miljøet rundt Næss, den såkalte Oslo-skolen, men de hadde en slags filosofisk og sportslig holdning felles, og de inspirerte hverandre gjensidig.
I ”Barske glæder” sier Zapffe følgende om den edle kunst tindesporten:
Forresten er tindebestigningen slet ikke ”sport”. Den er dionysisk livsbekræftelse. Den er menneskekrypets møte med vredesrynkerne i jordens ansig. Den er Dante-færd langs Infernos kjæver, et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet.
I et slikt gufs av stor ånd og under en skyfri aprilhimmel hadde det seg altså slik at Marianne og jeg, samt to venner av henne, sist lørdag befant oss under det ruvende Nedre Sydstup på Kolsås, midt i blant nedfallen stein og hundre års klatrehistorie. På samme måte som Zapffe og andre historiske skikkelser som for alltid smyger seg blant steinene der oppe, så var målet vårt å trene for større bragder: de for Mont Blanc, jeg for Svalbard (og kanskje Mont Blanc?).
Jeg har tidligere snakket om møter på sted, ikke i tid, og det gir en egen sitring i fingertuppene når de griper om krimpetak, undertak og utspring som klatrestorheter som Eilert Sundt, William Cecil Slingsby, Boss Walther, Arne Næss, Ulf Geir Hansen, Marius Morstad og Odd Eliassen for å nevne noen har lagt nervøse førstebestigningshender på.
Kolsås var øvingsstedet i Oslo-området fremfor noe fra 1904 og frem til krigsutbruddet i 1940, og en ny storhetstid kom på 50-60-tallet som varte frem til ca 1980, da andre felter overtok Kolsås rolle. Uansett er det Kolsås som har dannet grunnlaget for norske bestigninger av Trollveggen, Andersnatten og ikke minst av store utenlandske fjell i Alpene og Himalaya.
Klassiske ruter som Eilert Sundts gate (3+), Titter’n på hjørnet (5) og Fandens hekletøy (6+) var tøft nok i en tid da sikring bestod av et hampetau knytt rundt livet og med en sikrer under som holdt tauet over ryggen og rundt livet. Rudimentær friksjon.
Jeg ledet et par ruter på naturlige sikringer, ikke noe avansert eller vanskelig, men nok til å sette en noe rusten uteklatrer i brann. Marianne fulgte på. Vi spiste lunsj i solen, kokte espresso på primusen og hadde det egentlig helt vidunderlig. Deilig å tenke på da søndagen kom med regn. Vi kom oss allikevel ut en tur til det farlige bjørneområdet på Kalvøya.
Trening i realistiske omgivelser er viktig!
