Noen dager er underligere enn andre. Som i en film ser jeg meg selv trykke sprøytespissen inn ved pennestreken som skal indikere et kutt i min fastleges arm. Jeg stikker nålen inn ved starten av ”kuttet” og fører nålen inn i kjøttet langsetter. Han ber med presse ned sprøyten og jeg kjenner hvor tungt det er å sprøyte det sterile vannet inn i armen hans. Med ett sier han, ”Au! Nå kjenner jeg det presser på. Kroppen min har jo heller ikke lyst på dette vannet. Vi hadde ikke mer saltoppløsning.” Jeg trekker nålen ut.
Bakgrunnen for dette underlige scenarioet er som følger. Min kamerat Hans Jakob Rogstad og jeg skal gå Sverige på tvers langs polarsirkelen meget snart, og siden dette er i et område av Sverige hvor det er svært glissent med bebyggelse, så er sikkerhet kritisk. Skjer det noe så er det ikke sikkert vi får kontakt med omverdenen på en stund, så vi må klare oss selv. Vi skal ha med øks for vedhogst til bål, så muligheten for kutt er noe vi må ta inn over oss. Stålkanter på skiene, kniver og benbrudd er jo også mulige showstoppere. Derfor spurte jeg min lege for en stund siden om han ville gi meg en innføring i å sy kutt, og utstyre meg med nødvendige medisiner for en slik tur. Han sa seg villig til å gjøre dette når turen nærmet seg. Og nå var altså stunden kommet.
Min fastlege fant først frem en del strips og sprøyter. Så fant han frem nåler og noen skalpellblader. Han fortalte om benbrudd, kutt og lokalbedøvelse. ”Strips er fine til å lukke mindre kutt med, men de holder ikke for kutt som er i bevegelse, der er det bare sying som gjelder.” Han fortalte at det er lurt å bøye sprøytespissen slik at vinkelen på sprøyten blir enklere å kontrollere. Deretter stakk han seg selv i sin egen arm mens han sa, ”Dette gjør ikke noe vondt, stikk nålen helt inn… au! Der traff jeg visst en nerve!”. Han trakk nålen ut og ba meg gjøre det samme på han.
Han forteller meg at lokalbedøvelsen slår inn momentant og varer i ca seks timer. Ved et eventuelt benbrudd bør man først sjekke hvor bruddet er ved å klemme på bruddstedet og høre den høylydte klagingen til pasienten. Etter lokalbedøvelsen er satt vil ikke pasienten kjenne noe og dermed heller ikke kunne gi noen tilbakemelding. ”Stikk sprøyten dypt ned, ja stikk helt ned til beinet og rot litt rundt slik at du får satt bedøvelsen der den trengs.”
Deretter fant han frem en nåleholder som han sa han ikke trengte lenger og som jeg kunne få. Han fant også frem en kirurgisk pinsett. Nåleholderen ser ut som en saks, men har egenskapene til en liten tang og sveiseklemme. Den kan låses i skaftet. Pinsetten er spesiell fordi den har mothaker ytterst, noe som gjør at den lettere kan gripe tak i hud.
Så hentet han frem en av kirurgnålene og viste hvordan jeg skal sy et kutt. For ordens skyld, dette viste han på et stykke papir. Det er ikke vanskelig å sy, men knuten er litt komplisert. Her er en lenke til teknikken: http://studentportal.uib.no/ferdighet/index.php?link_id=139023&sublink_id=139033&subsublink_id=139042. ”Sy dypt slik at kuttet lukker seg godt”, sa han, ”og stram til knutene skikkelig. Det er som oftest heller ikke nødvendig med bedøvelse for å sy.”
Dette måtte jeg selvsagt teste da jeg kom hjem, og han har helt rett. Det er kun den første tiendels millimeteren av huden hvor smerten kjennes. Når man trykker nålen inn ser man plutselig til sin overraskelse at nålen har banet seg vei langt innunder huden uten smerte.
Dermed skulle jeg være skolert for å håndtere de vanligste ulykker. Legen skrev så ut noen resepter og som en følge av dette så er mitt medisinskrin velutrustet.
