Etterslep

Det er kvelden før min fødselsdag. Det er førti år siden min mor en vakker høstmorgen slo en spiker inn i den skjøre evigheten i et febrilt forsøk på å holde seg der. Meg og mitt befinner seg i en svak kjegle av kunstig lys, som kastes tilbake fra spenstige lauvtrelegger og glitrende granbar. Utenfor hviler et mykt mørke. Under slitte joggesko surkler det i en masse av rennende vann og gjørme. Bak meg smitter bilgummi sakte men sikkert over på grunnen i en fest av trestemt friksjon. Mine spente legger. Sølesprut. Glitrende panne. Det røde gnaget fra sælen. Jeg er hesten, bak meg er min troika. En jordløper møter høylys dag og stopper i forundring. Lukten av oppbløtt muld, bark, trevirke, en fallen gran. Kongler. Den søte lukten av råtnende frukt i det jeg når bebyggelsen. Lyset fra lune, varme hjem i skogbrynet i flimmeret fra dansende løvverk og bar.

Fortsett å lese «Etterslep»