Om hvorfor jeg skal jakte. Del 2: en ny begynnelse?

Snøen sitter plastret til kampesteiner, bygninger og radiomast på toppeggen av Gaustatoppen. Vinden hyler imot oss og gjør skrittene ustø. Det er omtrent 25 effektive kuldegrader og kapillærene på fingre og tær trekker seg tilbake og etterlater hvit, hard hud. Vi er altfor tynt kledd. Lårmusklene mine stivner til i krampe og kroppen lar seg nesten ikke rikke opp den bratte fjellsiden. Mariannes ansikt fortrekker seg i smerte når blodet sakte siver tilbake ut i stivfrosne fingre, mens Bård og Mailen står innbitt og dunpolstret i været.

Vi tenkte å runde toppen på østsiden og gå hele eggen fra nord til syd, men solens forventede korte gjesteopptreden på denne novemberdagen, og den hylende kulden satte en velbegrunnet stopper for det. Vi beveget oss isteden rett opp mot de militære anleggene som besudler denne dronning blant Telemarks fjell. Vel oppe ved den brummende radiomasten bekledd i lekre gulaktig bølgede plater og et par andre underlig utseende bygninger, satte vi fra oss sekkene og begav oss mot fjellets egentlige toppunkt noen hundre meter med kampesteiner lenger nord. Vel fremme kunne vi skue utover den snøløse Vestfjorddalen med riksvei 37 som slynger seg gjennom dalen og Rjukan, den industrielle eventyrbyen med navn etter «den rykende fossen» vest for byen, Rjukanfossen.

Besettelse
Der oppe, i et vindvær som nesten slet meg over ende og en kulde som rev i alle kroppens ekstremiteter, tenkte jeg på Hans Kolstads ord fra Besinnelse. Naturfilosofiske essays:

Enhver som ferdes i skogen, til vanns eller til fjells, har opplevd disse privilegerte øyeblikk hvor naturen som gjenstand svinner hen og etterlater i oss følelsen av å lide naturen, en følelse både av samstemmighet med naturen og å være underlagt den, kort og godt: av selv å være natur. Naturen er ikke lenger noe man har, men noe som er, noe som vi er, noe man ikke kan ta fra oss uten å gjøre vold på vår egen eksistens. Man erindrer bilder av stille fjellvann i skumringen, hvor man med uendelig tålmodighet venter på napp: Men det er ikke tanken om fisken som skal bite på agnet, som opptar fiskeren, tvert imot er han vendt innover seg selv – i ferd med å ane noe om seg selv.
Naturen er da ikke bare noe man tar innover seg, men også noe som tar oss i sin makt. Naturen som lidenskap, som noe man lider inntil besettelse, er ensbetydende med å sette naturen i subjektets sted. Hvorfor virker den så sterkt inn på oss? Det fortryllende ved naturen, og som gjør den til en besettelse, er at naturen, som vi tilsynelatende kan bestemme over etter vårt eget behag, samtidig åpenbarer seg for oss i en mangfoldighet av ulike former og muligheter, alle like rike og verdifulle, og som uavlatelig taler til oss trekker oss til seg, gjennom sitt stadig vekslende spill av nye utfordringer for bevisstheten.
Å lide naturen som subjekt istedenfor å behandle den som objekt er å leve i samvær med naturen, i all dens fylde. […] Å leve naturen er altså langt mer enn både å behandle den som en ressurs eller ganske enkelt å vise ærefrykt for den; det er i virkeligheten spørsmål om en samstemmighet, om en natur som taler til oss og lærer oss noe. Og det den lærer, er den dypere overensstemmelse mellom del og helhet: Den viser oss en grunnleggende harmoni mellom alt som er, en sympati som, forstått i ordets etymologiske betydning, innebærer en indre kommunikasjon mellom forskjellige former for væren som ikke står i et utvendig forhold til hverandre, men er direkte delaktige i en felles, tilgrunnliggende natur, og gir derved svar på en fundamental higen innerst i det moderne menneskets hjerte. (Hans Kolstad, Besinnelse. Naturfilosofiske essays, Humanist forlag 2007, s. 183-184)

Selv om Kolstad her maler et idyllisk bilde av naturopplevelser ved stille fiskevann, så er det ikke tvil om at besettelsen han refererer til like mye lar seg gjenskape i hylende kulde på toppen av Gaustatoppen. Om man ikke ved første øyekast synes å finne noen grunnleggende harmoni der man står hutrende og skuende utover et goldt snølandskap, så kan man allikevel se seg selv i en samstemmighet med naturen, at man står med bena og hele kroppen plantet i noe organisk pulserende og levende. Jeg gjenfinner denne følelsen hos Dag O. Hessen i den nylig utkomne boken Natur. Hva skal vi med den?, hvor han i forordet sier:

Jeg står på en fjelltopp i januar. Det er sol, men kaldt, landskapet er i svart-hvitt, ikke en lyd høres. Allikevel føler jeg et inderlig velvære i dette golde landskapet. Hvorfor? (Dag O. Hessen, Natur. Hva skal vi med den?, 2008, s. 9)

Senere (s. 151) siterer Hessen Zapffes harmdirrende penn som beskriver ødeleggelsene vi er vitne til resultatet av denne novemberdagen på Gaustatoppen i artikkelen Avskjed med Gausta, hvor han nok en gang argumenterer mot tilretteleggelse av naturen på menneskets premisser og mot naturen.

Det er ikke en estetisk (objektiv) eller nevrotisk (emosjonell) besettelse Kolstad forsøker å beskrive, men en hengivelse som han sier er «av en metafysisk art»:

Stilt overfor naturen kan mennesket ikke bare føle det sublimt storslåtte, det estetisk utfordrende, det eventyrlig kallende eller det emosjonelt knugende ved naturen, men det kan også ha følelsen av et uutsigelig indre fellesskap mellom dets egen bevissthet og den ytre natur. (Kolstad, s. 185)

I min forrige post lot jeg Kolstad peke fremover mot en mulig løsning i forhold til spørsmålet om en ny begynnelse for vår naturforståelse, en forståelse som fordrer en annen måte å gripe naturen an på enn intellektets, som overskrider dennes forståelsesrammer. Han mener å kunne føre spørsmålet til et mer vidtrekkende filosofisk spørsmål om en dypere samhørighet eller kommunikasjon mellom natur og bevissthet.

Bakgrunnen for denne undersøkelsen beskrev jeg som å ligge i min egen dualitet i forhold til det å jakte på andre levende vesener for å drepe og spise dem. (Merk at jeg ikke har noen motforestillinger mot å spise en blodig biff fordi jeg er sosialisert inn i det, i motsetning til det å jakte som jeg ikke er sosialisert inn i.) Jeg nærer en inderlig kjærlighet til naturen som jeg ikke helt selv forstår og som jeg søker et svar på. Er det noe egentlig jeg ikke får tak i ved meg selv? Er det noe ved min egen naturforståelse som kan vise vei i forhold til det å jakte?

Varigheten
Igjen søker Kolstad å finne svar hos Henri Bergsons dynamiske syn på verden. For Bergson er bevegeligheten den eneste virkeligheten, det finnes ikke som hos de fleste klassiske filosofer en høyere og mer absolutt erkjennelse av noe uforanderlig og konstant bakenfor vår erfaring av bevegeligheten. For å bestemme denne dynamikken definerer Bergson en rekke begreper som for eksempel tid, varighet, bevissthet, materie, liv og intuisjon. Kolstad går gjennom disse begrepene i detalj, noe jeg ikke har mulighet til her. Jeg vil derfor nøye meg med noen få utdrag før jeg summerer opp Kolstads funn.

For Bergson er bevissthet identisk med tid, og tid er bestemt som ren bevegelse, dvs. uopphørlige forandringer og prosesser. Forholdet mellom tid og bevegelse kaller Bergson varigheten (la durée). Varigheten er den tid som bevisstheten gjennomløper, det konkrete forløp, og ikke klokketiden som er en romlig gjengivelse av tiden. Begrepet forener de to tilsynelatende motsatte egenskapene kontinuitet og forandring ved å bestemmes som «den samlede indre bevissthetsmasse betraktet i dens stadige forandring og prosess». Videre sier Kolstad:

Varigheten er å forstå som et resultat av våre bevissthetstilstanders innbyrdes innretting og følgelig som identisk med bevissthetstilstandenes heterogene fylde. Varigheten er identisk med bevissthetens innhold i dens rene uforfalskethet. (Kolstad, s. 187)

Rommets manglende hukommelse
Rommet betegner Bergson, i tråd med filosofen Immanuel Kant, som et tomt, kvalitetløst, homogent, kontinuerlig og endeløst medium som den ytre verden fremtrer for oss i. Ting ligger dermed klart adskilt, utenfor og ved siden av hverandre i dette kvalitetløse medium. Slik er rommet idealt, en form hvorved vi erkjenner verden og ikke et innhold i verden. Ting har for oss en bestemt plass i verden, og det er ikke slik at to objekter på samme tid kan oppta samme plass.

Et annet spennende aspekt ved rommet er at det utelukker tiden. Fortid, nåtid og fremtid er ikke i rommet. Gjenstander i rommet bevarer ikke selv noe spor av fortiden, ei heller gjør rommet det. Det at vi har en oppfattelse av slike varige spor av bevegelse i rommet, som for eksempel når en fugl flyr opp foran oss, avhenger av et annet prinsipp enn rommet selv:

[…] nemlig en bevissthet som for det første er i stand til å bevare minnet om gjenstandene som satte disse spor, og dernest kan fastholde dette minnet i rommet hvor gjenstandene blir stilt ved siden av og sammenliknet med hverandre.
Av samme grunn som rommets utvendighet eliminerer tiden, utelukker det utvendige også bevegelsen, som jo bare er tidens synlige eller ytre manifestering. […] Når et legeme forflytter seg, inntar det suksessivt forskjellige posisjoner i rommet. Rommet selv bevarer imidlertid selv ingen erindring om disse posisjonene. Det er for en bevissthet som iakttar forflytningen og er i stand til å erindre de foregående posisjonene at bevegeligheten fremtrer. (Kolstad, s. 188)

Derfor, sier Bergson – med Kant – at bevegelse bare har virkelighet i vår bevissthet, det er et varighetsfenomen og ikke en romlig foreteelse.

En kvalitativ, ikke-numerisk mangfoldighet
Men forskjellene mellom rommet og varigheten stopper ikke der. Kjennetegnet ved romlige gjenstander er at de kan måles og telles. Dette kvantitative mangfold er ikke tilfelle for varigheten (eller vår bevissthetstilstand) som motsvarende, ifølge Bergson, har en mangfoldighet som er heterogen, kvalitativ og ikke-målbar. Det dreier seg altså om en kvalitativ, ikke-numerisk mangfoldighet. Hva er så dette?

En numerisk mangfoldighet består av deler som ligger utenfor hverandre, av partes extra partes, og som er gitt samtidig. En ytre eller numerisk mangfoldighet utgjør en samtidighet og ikke en suksesjon. I den kvalitative mangfoldighet, som karakteriserer varigheten, har vi derimot ikke lenger å gjøre med deler som er adskilte fra hverandre. Tvert imot går varighetens øyeblikk over i hverandre og gjenspeiler seg i hverandre. Man har her å gjøre med en indre gjennomtrengning, sammensmeltning og organisering som tingene i rommet er fremmede for. […] At tidsstrømmen utgjør en uavbrutt kontinuitet, vil si at tidsøyeblikkene bevarer og forlenger hverandre. (Kolstad, s. 189-190)

Dermed lever det som har vært – de øyeblikk som ikke lenger er – fortsatt i de videre øyeblikk i varigheten. De lever som en undertone i oss, sier Kolstad, som en melodi som stemmer oss og våre reaksjoner overfor nye opplevelser. Varighetens øyeblikk i suksesjon er som tonene i denne melodien, men uten en samlende kraft vil melodien aldri bli noen melodi, men bare enkeltvise toner.

Denne sammenhengende bevissthetsstrøm som er varigheten, hvor de enkelte tilstander bevarer og besvarer hverandre i et sjelelig kontinuum, er en strøm av stadig skiftende kvalitative overganger og er dermed en ren heterogenitet. Individet er rikere for hvert eneste nytt øyeblikk i og med at varigheten for hvert nytt ledd som tilføyes vil fremkalle en ny organisering av helheten:

Nye tilstander smelter sammen med de gamle og gir i hvert særskilt øyeblikk tidsfenomenenes helhetsinntrykk en ny kvalitet som det ikke hadde fra før. Hermed har da Bergson funnet et kriterium for tidsøyeblikkenes forskjell. (Kolstad, s. 191)

Og dermed er altså forandring og erindring paradoksalt nok samtidig kjennetegn på den indre tid.

Liv som varighet
Bergson videreutviklet og utvidet begrepet om varigheten til ikke bare å omfatte bevisstheten, men også som en modell for å forstå all væren:

Liv er varighet, det vil si av sjelelig art; det består av bevegelser og forandringer, prosesser og tendenser som går over i hverandre og faller sammen med hverandre. […] De enkelte former for væren går over i, griper inn i og kommuniserer med hverandre. I denne forstand er de ulike former for væren delaktige i et felles organisk hele. […] Denne ontologiske varighet gir Bergson betegnelsen l’élan vital; «livsdriften». (Kolstad, s. 193)

Kolstad betegner denne innsikten som bevegelsesmonisme, det at enhver del av virkeligheten er en del av et større, sluttet hele, både det åndelige og det materielle. Materien er for Bergson et endepunkt for varighetens dynamikk. Varighetens struktur er derimot ikke den samme overalt, den kjennetegnes av forskjellige rytmer og grader av ulik spenning; mer eller mindre komprimert eller intens. Gradene av rytme konstituerer forskjellige former for varighet (væren).

I sin avslappede form strekker varigheten seg ut og danner de laveste former for liv, idet den består av en mangfoldighet av hurtigere rytmer, «alle raskere enn vår egen». I sin mest fortettede form finner vi at varigheten blir langsommere og får sløvere rytme: Den danner her den høyeste åndelige realitet med dens potensial av fri skapen og utvikling. Men Bergson går enda et skritt videre, idet han ser materien som en del av samme livsdynamikk: Materien utgjør den laveste, det vil si den minst fortettede, form for varighet; den er hva Bergson kaller en avslappet, det vil si ikke-virksom, varighet eller kort og godt «nøytralisert bevissthet», hvor enhver handling utligner hverandre. (Kolstad, s. 194. Sitater fra Henri Bergson, Materie og hukommelse. En undersøkelse av forholdet mellom legeme og ånd, 1896)


Varighetens rytme og spenning
Bergsons teori om varighetens rytme og spenning er blant de mer obskure deler av hans filosofi og ikke lett å gjengi – for ikke å snakke om forklare – i få setninger. Litt oppklarende kan det allikevel være – og her tyr jeg til Hans Kolstads forklaringer i Henri Bergsons filosofi – betydning og aktualitet fra 2001 – å se hen til ett av Bergsons eksempler fra Materie og hukommelse, der han sier at det tidsintervall et menneske er i stand til å oppfatte, er to tusendels sekund. Dette betyr at den varighet som den menneskelige bevissthet kan oppleve ikke har en rytme som er raskere enn to tusendels sekund. Foreteelser raskere enn dette vil vi ikke være i stand til å oppfatte. Men vi vet jo, sier Bergson, at i materien skjer det langt raskere foreteelser. Tenk for eksempel på røde lysbølger som i løpet av ett sekund har 400 trillioner vibrasjoner. Hvis denne mengden vibrasjoner ble strukket ut og tilpasset vår varighets rytme så ville prosessen som opptar ett sekund for oss i form av rødt lys oppta 25 000 år.

Den menneskelige varighet må altså komprimere de ytre inntrykk for i det hele tatt å kunne oppfatte dem. Vår varighet kan i et gitt tidsrom bare inneholde et begrenset antall bevisste fenomener, mens selv det enkleste fenomen i den ytre verden rommer i samme tidsrom et for oss nærmest uendelig antall vibrasjoner, som derfor er mye raskere enn vår egen varighet. (Hans Kolstad, Henri Bergsons filosofi – betydning og aktualitet, Humanist forlag, 2001, s. 116)

Naturen er for Bergson en materialisert tilstivnelse ved livet. Hvis vi legger Bergsons kompliserte filosofiske bevisføringer til side, overlater disse til leserens nysgjerrighet, og isteden fokuserer på resultatene, så kommer vi frem til teori om livets utviklingsforløp som et forløp hvor naturen har en pågåenhet, en vilje som streber etter å utløse bevegelser i skiftende og uforutsette retninger. Fra de enkleste encellede organismer opp til utviklingens foreløpige høydepunkt mennesket, så gjelder dette prinsippet om oppsamling av energi og utslipp i bøyelige og foranderlige kanaler. Det er ingen vesensforskjell mellom mennesket og de andre livsformene hevder Bergson, det er bare en gradsforskjell. Streben gjennomsyrer naturen, og det er ingen passiv, ettergivende tilstedeværelse som kjennetegner væren, selv i sin enkleste form.

Interaksjon og amoenus
Det er mellom naturen og bevisstheten en interaksjon. Disse to størrelser påvirker hverandre gjensidig. Rebell-filosofen Jean-Jacques Rousseau, hevder Bergson, var opphavet til den enkle naturfølelse som romantikken brakte menneskene. Alltid har det vært en følelse for naturen – romerne kalte det amoenus; den landlige naturs sjarme – men Rousseau satte denne følelsen inn i nye harmonier som ender ut i den følelsen vi i dag kan kalle naturfølelse.

Vårt forhold til naturen er dermed ikke statisk, men et dynamisk, dialektisk forhold som stadig fornyer begge størrelser. Vi har altså et forhold hvorved natursansningen berikes gjennom den skapende bevissthet, og vi har et forhold hvorved bevisstheten selv berikes gjennom natursansningen. For å forklare dette tyr Bergson til sin teori om varigheten.

Varigheten er som nevnt en dynamisk størrelse som hele tide streber fremover. I så måte er naturen en uendelig kilde til berikelse. Uten denne berikelsen ville vår bevissthet blitt snevret inn mener Bergson.

Mennesket er med andre ord ikke i naturen som et objekt i et annet objekt (eller som et rike i et rike), men dets varighet er ett med naturens egen: Den ene er innvevd i den annen slik at den minste forandring i naturen også er en forandring i mennesket. Menneskets forhold til naturen består da snarere i et subjekt-subjekt forhold. Det er knyttet til naturen som til sitt egentlige subjekt: Det er naturen som handler med mennesket og ikke omvendt. Samtidig blir bevisstheten, ved å være underlagt naturen, i sin tur et handlende subjekt eller en fri agens. Det er altså først gjennom å ta naturen inn over seg at mennesket blir til et selvstendig subjekt. Før mennesket trådte i kontakt med naturen, levde det på yttersiden av seg selv og uten bevissthet om sin egen eksistens forstått som varighet. […] Naturbesettelsen er vår egen bevissthets skapende hengivelse, og den lidenskap som vi blir grepet av i nærhet av naturen, blir nettopp lidenskapen som enhver føler seg beruset av idet man får fornemmelsen av å virkeliggjøre sitt dypeste jeg. Her er ikke bevisstheten bare underlagt naturen, men den liksom suger inn naturen; naturen er dens egentlige livgivende miljø. (Kolstad, Besinnelse, s. 197-199)

Hvis det er naturens rikdom av sanseinntrykk som holder vår bevissthet smurt, kan ikke dette likegodt gjelde menneskelige fenomener som kunst og arkitektur? Ville vi ikke kunne berike vår bevissthet og oppnå en skapende interaksjon med døde ting som doriske søyler og annen urban kultur, jamfør Goethes italienske dannelsesreise som jeg har skrevet om før?

Verken Bergson eller Kolstad gir noe egentlig svar på denne utfordringen, men Kolstad mener at kunsten i for stor grad er en tilstivnet virkelighet som ikke innehar den dynamikken som naturen har. Han mener samfunnets produkter i motsetning til naturens produkter i stor grad fører til at bevisstheten påvirkes av disses stivhet og stagnasjon, og stagnerer dermed, utslukkes og stivner. På den annen side, hevder Kolstad, hvis det kulturelle produkt innehar en dynamikk, at den er en dynamisk impuls, så vil bevisstheten kunne næres, men «det er i naturen at den lettest erfarer denne skaperkraft eller dynamikk, kort sagt at den lettest ånder» (Kolstad, Besinnelse, s. 199).

Intuisjon – en erkjennelsesvei
I og med at vi nå – med Bergson og Kolstad – har bestemt den menneskelige bevissthet som et subjekt i et naturens subjekt, så kan det synes som om naturen forsvinner som objekt for tanken. Finnes det dermed ingen vei inn til erkjennelse av naturen forstått som varighet? Skal mitt spørsmål om hvorfor jeg skal jakte ikke stå ubesvart, så er dette spørsmålet av sentral viktighet. Er det noe i min erkjennelse av naturen som burde stoppe meg?

For Bergson er vårt instrument for å lytte på varigheten intuisjonen. Denne utgjør en parallell til varigheten og er på samme måte en prinsipiell motsvarighet til intellektet.

Bergson gir følgende definisjon av intuisjonen: «Det vi her kaller intuisjon, er den type intellektuell sympati ved hvilken man plasserer seg selv i det indre av en gjenstand for å sammenfalle med dét i den som er særegent for den og følgelig også uutsigelig.» Det sentrale begrep er ordet «sympati». Bergson bruker begrepet i dets opprinnelige etymologiske betydning for å betegne en indre kommunikasjon mellom to former for væren som ikke står i et utvendig forhold til hverandre, men er delaktige i en felles, tilgrunnliggende natur. (Kolstad, Besinnelse, s. 200)

Denne felles tilgrunnliggende naturen er ifølge Bergson varigheten med sine variasjoner i fortetning og spenning. Siden varigheten er per definisjon av prosessuell natur, så følger det at intuisjonen er den tanke som tar bolig i bevegeligheten.

Dette betyr at intuisjonen er vesensforskjellig fra intellektet. Mens intellekt er tenkning i rommets kategori, er å tenke intuitivt ensbetydende med å tenke i varigheten. Stillstand, utvendighet, analyse og derpå følgende syntese kjennetegnet intellektet; bevegelse, gjensidig gjennomtrengning og umiddelbart erfart helhet kjennetegner intuisjonen. (Kolstad, Besinnelse, s. 200)

Det er i vårt eget indre at vi først kan gripe varigheten via intuisjonen, sier Bergson, og ved at varigheten utgjør det innerste i all væren, så kan intuisjonen gripe varigheten hos annen væren, hos andre vesener og livsformer. Vi har et spekter av fortetning og spenninger i vår egen varighet, og gitt dette spekteret kan vi hensette oss til tilsvarende værensformer av ulik karakter.

Vi må ikke tro at vi via denne Bergsonske intuisjon ville kunne gripe andre veseners – eller for den saks skyld andre menneskers – konkrete forestillingsinnhold. Snarere enn tankelesning er det en innsikt i selve varighetsfenomenet; det indre driv som beveger oss og andre vesener. Sympati betegner heller ikke hos Bergson evnen til å føle med, men evnen til å være ett med. For Bergson stopper det altså ikke med en intuisjon av andre menneskers væren; også livsformer av radikalt annen art kan vi ha en intuitiv sam-væren med.

På tingenes side
Dette minner meg om den franske poeten Francis Ponges bok På part med tingene (Les parti pris des choses, delvis gjengitt i utvalg i Den stumme verden, gjendiktet av Einar Eggen, 1991) fra 1942. Ponge forsøker å trenge inn i de stumme tingene og se de fra deres side for å oppdage disse tings egen poetikk. Han prøver å forstå dem på sine egne premisser, slik som for eksempel med rullesteinen:

Rullesteinen er ingen enkel ting å definer godt.
Dersom en nøyer seg med en elementær beskrivelse, kan en til å begynne med si at det er en form eller tilstand av stein mellom klippe og småstein.
Men denne formuleringen innebærer allerede et begrep stein, som må rettferdiggjøres. Når det gjelder denne materien, bør man ikke bebreide meg at jeg går enda lenger tilbake enn til syndefloden. (Francis Ponge, Den stumme verden, 1991, s. 70)

Eller kjøttstykket:

Hvert stykke kjøtt er en slags fabrikk: blod-møller og blod-presser.
Rør, høyovner, kar finnes her like ved siden av damphammer, fettpolstrer.
Damp springer opp, syndende. Mørke eller lyse ilder skimrer i rødt.
Åpne bekker fører slagg med galle.
Og alt dette kjølner langsomt av til natt, til død.
Straks dannes det, om ikke rust, så andre kjemiske reaksjoner, som utløser pestilenslukter. (Ponge, s. 47)

Hva er det så Kolstad mener med en ny erkjennelse av naturen? Og er det noe ved denne nye erkjennelsen som vil gjøre mitt valg om å jakte enklere eller vanskeligere?

Utvilsomt kan intuisjonen ikke formidle til oss de enkelte organismers persepsjoner eller hva som måtte være av «forestillinger» i naturen. Hva som menes, er at mennesket kan ha en intuisjon av de prosesser og utviklingsforløp som foregår i naturen, og at denne erkjennelsen, som intuisjon betraktet, utgjør en direkte og ikke indirekte erfaring av naturen. Mennesket kan kort sagt ha en intuisjon av varighetsfenomenet i naturen, nettopp fordi vår egen varighet utgjør en del av denne. (Kolstad, Besinnelse, s. 203)

Usikkerhet, med katt
Jeg flytter kroppen litt i den hylende vinden på Gaustatoppen. Det knirker i snøen, og føttene konkurrerer med fingrene om å være kaldest. Radiomasten bak meg står i ensom majestet mot været. Har jeg en intuisjon av å være i ett med denne kalde tingen uten liv? Hva med de kampesteinene som ligger som ujevne perler på en snor? Klarer jeg å gripe vår felles varighet?

Kolstad kommer med følgende eksempel:

Enhver som har pleiet omgang med dyr, kjenner til øyeblikk da dyret opphører med å være en ytre organisme og blir en del av en selv. I slike privilegerte øyeblikk er det som vår egen bevissthet fortaper seg i dyrets: Det dreier seg ikke lenger om den betraktende bevissthet, men om en lyttende bevissthet, som står innenfor en ny og utvidet varighet. Fordi dyrets varighet er blandet med den menneskelige, oppstår en samklang mellom to værensformer, som utad og fysisk er helt adskilte og forskjellige. At en slik intuisjon er mulig, viser seg ikke minst i den form for intuitivt vennskap som mennesket kan ha med dyrene, eller i den merkverdige trofasthet som enkelte dyr kan vise menneskene. Uten en indre kommunikasjon mellom dyr og mennesker ville det være umulig å forstå denne type symbiose eller sympati, som ikke desto mindre er et faktum, hinsides naturvitenskapens forklaringsskjemaer. (Kolstad, Besinnelse, s. 204)

Jeg kjenner at dette ikke er noe jeg tror på. Her finnes andre forklaringsformer tilgjengelig. Jeg har sett et program på tv som dokumenterte aparte mennesker med kjærlighetsforhold til både én og to sexdukker. At disse menneskene ville kunne fremvise en slags symbiose med disse plasttingene er ikke ensbetydende at det finnes et metafysisk felleskap de har felles. Det er rett og slett i mange tilfeller ren antropomorfisme (besjeling). Det at vi er i verden sammen med både ting og dyr kan forklare hvorfor jeg med den største innlevelse både kan kjæle med katten Bacchus og min nye mobiltelefon. At jeg i Bacchus’ tilfelle ikke velger å kassere han på samme måte som med min forrige mobiltelefon kan forklares med at jeg kan skille mellom døde menneskeskapte ting og levende liv. Jeg vet (og også føler) at Bacchus’ liv er av stor verdi for han, og at han aldri mer som død får sjansen til å regjere denne lille flekken på jorden som er hans bakgård i en bygård i Oslo.

Katten kjem heim,
Han ser ikkje på oss,
men beint mot matskåla.
Ingen veit kor han har vore.
Brått er han her.
Brått er han borte.
Han lever eit hemmeleg liv.
Han kyssar prinsesser i lauvhytter
og dei kallar han redningsmannen sin.
(Ragnar Hovland, Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville, 1996/2007, s. 30)

Jeg tillegger Bacchus mine egne tanker om livet og døden. Hadde jeg hatt andre tanker om dette, for eksempel om et antatt liv etter døden i sus og dus, ville jeg kanskje ikke nølt med å sende ham til de evige jaktmarker ved de første tegn på alderdom. Mitt poeng er at dette er de samme følelsene plastdukkeeierne hadde for sine dukker. De var hysteriske ved utsiktene til at de måtte være adskilt i noen uker da dukkene skulle inn til reparasjon!

Så, er disse tankene egentlig grunnet i en felles varighet? Istedenfor å grunngi en etikk, en holdning til naturen som vil være moralsk, er ikke denne teorien allerede godt plantet i en etikk som søker et grunnlag? Er det slik at vi må søke denne mer eller mindre tapte opprinnelige intuisjonen, eller er denne søken en måte å skape intuisjonen på? Eller er det slik at nettopp evnen til besjeling kommer fra denne intuisjonen om felles varighet?

(Husk at Bergson er idealist. Er intuisjonen en forstandskategori, en måte hvorved vi ordner sanseinntrykk? Vi har en intuisjon om varigheten. Varigheten er den opplevde tid. Denne forståelsen er vevd inn i hvordan vi snakker om og erfarer verden. At vi pulserer sammen med resten av verden er nå blitt nærmest innlysende.

Ikkje forklar
Vi veit
Legg di partikkelsky
inn til mi
Vi er ein bølgjande vev
Våre galaksar lyser og brenn
denne eine korte natta
(Jon Tolaas, Naglemerke, 1991, s. 12)

Ga dette metafysiske faktum ikke nok substans? Kan man trekke disse innsiktene opp i en verden av sanseinnhold? Gir det noen mening og hjelp til mine tanker og søken etter en tilgrunnliggende naturfølelse?)

Jeg tror rett og slett jeg skal spørre Hans Kolstad selv, tenkte jeg idet vi snudde og begynte ferden tilbake mot radiomasten og en kjapp lunsj innomhus i nødbua. Han har da nettsiden besinnelse.no, og jeg har tidligere kommunisert med han via e-post, så det skal vel ikke være umulig å få han i tale. Jeg skal også få lest ferdig Henri Bergsons filosofi – betydning og aktualitet. Kanskje blir ting tydeligere. Det blir en del 3 altså. Kanskje skal den hete Oppklaring. Eller kanskje ikke.

Fremfor oss i tid lå nå en rask nedstigning av fjellet i en galopperende skumring, teltslagning i kaldt mørke ved veien, en enkel middag og en flott søndag hengende under isøkser med stegjern på bena og en sitrende spenning i kroppen høyt oppe i et stivnet fossefall. Det er deilig å leve.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar