Misantropi og slim

Intet galt om folk som er i friluft, om de går tur, sitter i solveggen eller lufter bikkja, men jeg tror nok flere tenker om meg der jeg løper med tunga utenfor kjeften i påskefjellets velpreparerte skiløyper, at denne personen nyter da virkelig ikke fjellet!

Jeg undrer meg over alle påsketuristene som etter å ha spist seg fete og dovne på hytta i dagevis med en gang de kommer seg ut på ski søker sammen i klynger der hvor det selges pølse i lompe og saft. Så kan de sette sine velfødde rumper ned på medbrakte reinskinn og nyte utsikten, skrålet og maten. Jeg haster forbi, og folk ser på meg med en slags overbærende forakt.

Jeg minnes en gang for noen år siden da jeg småløp opp og ned Gaustatoppen. Flere snøftet og viste tydelig misbehag ved min hastige bestigning. Jeg tror de tenkte som så: denne personen får ikke opplevelsen av fjellet på samme måte som vi gjør; det vakre skuet fra toppen, ro og fred, og bare det å få være ute i det nydelige solskinnet! (Det må sies at konseptet rundt den turen i bunn og grunn var ganske fint; jeg hadde helgen før sett Gaustatoppen fra Hallingskarvet og tenkte der at neste helg skulle jeg da se Hallingskarvet fra Gaustatoppen. Som sagt så gjort. Turene er beskrevet her Hallingskarvet og her Gaustadtoppen)


De har nok rett fjellfolket, men på feil måte. Det er klart at løper man gjennom naturen og livet generelt uten å sette ettertankens lys på de små detaljer eller de store ting, så går man glipp av noe viktig. Mitt poeng er at det ikke nødvendigvis er slik at man ikke opplever sterkt, ja endatil sterkere, selv om man haster gjennom terrenget. Implisitt har mange med seg en arkaisk ballast som er oppfatningen av mennesket som noe annet enn naturen; naturen er noe som skal beskues eller beherskes, ikke noe mennesket skal ta helt og fullt del i.

Jon Tolaas er en fin dikter som har gitt meg mange gode stunder. Hans vitenskapelige råhet og dikteriske sarthet gir et spenningsrom jeg setter stor pris på. Det appellerer til min egen veksling mellom fandenivoldskhet og ydmykhet, kraftutfoldelse og inderlighet, misantropi og ømhet.

I diktet Og vi har same hav fra diktsamlingen Flodene og bruset uttrykker Tolaas den tilhørigheten med naturen som vi etter sigende kan føle og som Thoreau henspiller på i sitatet fra en tidligere post med ordene om at ethvert menneske betrakter sin egen vedstabel med en helt spesiell ømhet.

Innerst i
det svale blomehjertet
ein skinande drope dogg
inne i dropen
eit dansande portrett
av deg

Gjenkjennelsen i alt livs kamp for tilværelsen i en runddans av oppstandelse og nedbrytning er en sår erkjennelse som krever ro og ettertanke. Vi står i evig gjeld til den verden som skapte oss, og uten den slagmarken vi omgir oss med av andre veseners liv og død ville vi ikke vært til. Men det er ikke slik at dette er den eneste veien til å oppleve sterkt den samhørigheten vi har med naturen. Ettertanken har sin naturlige plass på lik linje med kampen og opprettholdelsen av livet på tross og på bekostning av andre levende vesener.

Vi kan altså ta del i naturen ved å beskue den, ved å holde den fast, snu og vende på den. Men det vi skuer er noe dypere som på et annet nivå kan oppleves sterkere og på en annen måte uten å skape avstand; som noe man er midt inne i.

Bare det å skulle holde fast begrepet om at vi er en subjektiv enhet – én person – er en veritabel kunst og tankeforfalskning. Vi består av millioner av celler, bakterier og annet levende liv som holder disse byggverkene, disse biologiske hagene som vi er, oppe.

En beskuende og pastoral holdning til livet og livets objekter skjuler råskapen i bunnen, som en inderlig og derigjennom ærlig holdning til vår naturtilknytning må avsløre og godta; nemlig det heslige, det slimete, blodet og det ubarmhjertige. Jon Tolaas får også dette fint frem i en annen tekst, teksten Næringskjede som jeg har hentet et utdrag fra. (Bård Løken og Mia Svagård har en god, om enn noe tørr, utlegning av den pastorale tenkningen i Naturlig rik. ”En pastorale” er i dag betegnelsen på en generelt idylliserende diktning, og adjektivet ”pastoral” er synonymt med både ”landlig”, ”idyllisk” og ”sjelelig”.)

Godt å vere i næringskjeda, seier eg,
men det er det neimen ikkje mange som er
enige i, iallfall ikkje når vi sit ved bordet
og dei ropar: Hold kjeft og Forsvinn

når eg seier at desse herlige fiskekakene er
laga av flekksteinbit som eg har fiska
rundt vraket. Du veit dei momsar i seg lika.
Hold kjeft mens vi ét brøler dei
[…]

En inderlig holdning til naturen fordrer at man, som Tolaas tekster viser oss, har en oppfatning av oss selv som tilhørende naturen, ikke som noe som står utenfor naturen. Opptrer man bare som tilskuer vil man for alltid bare være en turist i verden, og haster man kun gjennom naturen vil man bare være en ubevisst del av den.

Kroppen er en stadig påminnelse om nærheten til ursuppen, vårt livs grunnleggende og skapende gjørme. Fornektelse av kroppens basale samhørighet med naturen gir en halt livsstil fordi man derigjennom fornekter naturen, selv om man nyter synet av den. Hvor nær hverandre er ikke verbene ”å fornekte” og ”å forfekte” syntaktisk?

Kroppen har et større potensial enn bare som et observerende organ, kroppen kan ta del i den naturen som omfatter oss med alt sitt kjøtt, blod og slim. Derigjennom kan kroppen observere sin egen nærhet med naturen, ikke bare som noe som står overfor naturen.

Mine heseblesende opplevelser i naturen rommer noe slik som dette: kroppen møter motstand og føyer seg inn i naturens puls. Mitt påståtte tunnelsyn er konsentrasjon om kroppens gnisninger mot vår moder natur, og i så måte en inderlig opplevelse av henne. Underlaget føles sterkere i høy hastighet enn i rolig fart. Friksjon gir nærhet.

Min tale er ikke en forsvarstale for den gode fysiske form, selv om en nedbrytende forglemmelse av kroppen er en hån mot naturen i og rundt oss, men snarere en forsvarstale for de som løper med tunga ut av munnen mens de suger inn inntrykk og kanskje opplever sterkere, mer ekte og mer levende, mens tilskuerne – som kun nyter synet av naturen – roper: Hold kjeft! og Forsvinn!

Den påfølgende ettertanke i solveggen med utsikt utover snødekte vidder, en god kopp kaffe holdt av en god og sliten kropp, den blir bare så mye bedre.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar