Over Kalvehøgde

Endelig var Pia Lyche og jeg kommet oss opp til Jotunheimen. Været var nydelig og planen var klar: først opp til Rasletind, deretter så mange 2000-metere som vi orket.

Endelig var Pia Lyche og jeg kommet oss opp til Jotunheimen. Været var nydelig og planen var klar: først opp til Rasletind, deretter så mange 2000-metere som vi orket.

Fredag

Vi tok tidlig helg kl 1400 og kjørte oppover forbi Fagernes og Beitostølen før vi landet 500 meter unna Valdresflya vandrerhjem på en rasteplass. Der satte vi opp teltet, tok frem et par kalde pils og koste oss kostelig utover kvelden. Vi hadde litt problemer med å finne godt vann rundt der så man bør huske å ta med vann.

Lørdag

Vi sto opp kl 0700 lørdag til et nydelig vær. Vi spiste frokost og pakket sekkene for tur. Vi skulle ta med telt og annet utstyr og etablere basecamp inne ved Raslet ved et vann som bare bærer navnet 1798, rett under Rasletinden. Vi rotet oss litt inn i Fisketjerni, men kom oss etterhvert opp i det som betegnende nok heter Steindalen. Stein og atter stein. Der så vi et par som valgte å gå rett opp fjellsiden mot Austre Rasletinden (2010 moh) til venstre for et umerket snøfelt. Denne ruten står beskrevet som en direkte variant i høyre kant av snøfeltet som er merket på kartet.

Vi kom etter en stund inn til 1798. Man bør holde hardt mot sør, noe vi ikke gjorde, for å unngå de verste steindyngene. Vi var ved vannet ca kl 1300, satte opp teltet på en liten flekk med småstein og lagde oss lunsj. Litt senere var vi på vei med kun en dagstursekk opp et snøfelt litt øst for skaret mellom Rasletinden og Kalvehøgde Øst 2 (2088 moh). Vi hadde med et par staver og et par stegjern fordi vi fryktet snøfeltet mellom Mugna og Austre Kalvehøgde, noe som viste seg å være ikke helt ubegrunnet, ei heller så farlig.

Rasletinden

Så var vi plutselig oppe på Rasletinden (2105 moh). En helt utrolig enkel 2000-meter, men det var en god følelse med god utsikt å stå der oppe. Vi lot være å gå bort til Austre fordi vi ønsket andre topper mer, og ville ikke brenne kruttet for tidlig. Flere andre hadde tatt turen opp i det nydelige været. Det var nærmest vindstille, men noe dis. Toppen har en primærfaktor på over 50 m, og er dermed en skikkelig 2000-meter. GPS-koordinater: 0483950 – 6806850.

Kalvehøgde Øst 2

Vi ruslet ned igjen og bort til neste topp, Kalvehøgde Øst 2 (2088 moh). Denne har bare en primærfaktor på 15 m og er å regne som en liten knaus på veien bort til Mugna. GPS-koordinater: 0482450 – 6806200.

Mugna

Så kom turen til Mugna eller Kalvehøgde Øst 1 (2159 moh) med en primærfaktor på 25 m. Her unnlot vi av tidshensyn å ta turen bort til Munken (2105 moh). GPS-koordinater: 0481750 – 6806950.

Austre Kalvehøgde

Så kom turen til en skikkelig 2000-meter igjen, Austre Kalvehøgde (2178 moh). Toppen ble første gang besteget i 1820 av C. P. B. Boeck og B. M. Keilhau. Utsikten nordover begynte å ta seg skikkelig opp! GPS-koordinater: 0481150 – 6806450.

Midtre Kalvehøgde

Vi gikk videre langs ryggen og kom til Midtre Kalvehøgde (2122 moh) med en primærfaktor på 25 m. GPS-koordinater: 0480500 – 6806050.

Vestre Kalvehøgde

På Midtre måtte vi ta en avgjørelse. Vi kunne enten gå som planlagt sørover til Nørdre Kalveholotinden (2019 moh) som er en skikkelig 2000-meter, eller vi kunne gå videre langs ryggen bort til den langt høyere Vestre Kalvehøgde (2208 moh) som også er en skikkelig 2000-meter. Vi valgte sistnevnte. Høyt der oppe kunne vi skimte Torfinnsbu nede ved Bygdin og vi kunne se rett bort på Kvitskardstinden som vi besteg i fjor høst. En helt fantastisk utsikt også mot Torfinnstindane og nordover mot en helt utrolig mengde topper. GPS-koordinater: 0479725 – 6806650.

Nedover

Så var toppene i boks og vi begynte nedstigningen. Vi måtte følge ryggen tilbake helt til Kalvehøgde Øst 2 pga. et dypt søkk i fjellet som heter Kalve-holone som ligger rett øst for Nørdre Kalveholotinden. Der brukte vi flere snøfelt for å komme oss hurtigere ned til 1798 og teltet. Det var deilig å se det lille grønne krypinnet etter 12 timer på farten. Pia hadde vært tøff hele dagen, men nå var hun dyktig sliten og var glad for litt mat servert inne i teltet.

Søndag

Søndag opprant enda finere enn lørdag og vi tok oss god tid med frokost. Men etterhvert var vi pakket og klare for hjemturen. Denne gangen holdt vi oss klokelig etter forslag fra Pia lenger sør og nærmere en topp som heter 1854. Dette sparte oss mye tid fordi steinene er mindre der. Så tok vi etter denne toppen rett sørover ned langs et snøfelt nesten rett over Rasletjernet. Langt her oppe på dette store snøfeltet sto det en gruppe reinsdyr. Helt utrolg hvordan de klorte seg fast i bratta. På vei ned så vi flere etternølere som løp skremte i alle retninger.

Vel nede på sletta var det bare å følge draget og etterhvert stien til Valdresflya vandrerhjem. En helt fantastisk tur!

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar