Skarverennet 2005

Fatters fjortende og mitt andre Skarverenn ble en tro kopi av fjoråret; strålende sol, hardt føre og vindstille. Dermed ble det ikke så bra kitevær, men pytt.


Fatters fjortende og mitt andre Skarverenn ble en tro kopi av fjoråret; strålende sol, hardt føre og vindstille. Dermed ble det ikke så bra kitevær, men pytt.

Jeg reiste rett fra jobb i Oslo til Kongsberg fredag ettermiddag. Fatter skulle reise med Jan Åge Brattås til fjells, mens jeg tok egen bil fordi jeg tenkte å tilbringe hele helgen på hytta slik at jeg skulle få prøvd min nyervervede kite (Naish Element 7).

Klokken ringte 0500 og vi kom oss i klærne, spiste frokost og var allerede på vei til Geilohallen på Geilo kl 0610 for å hente startnummer. Det gikk greit, vi parkerte og gikk opp til togstasjonen litt etter kl 0700.

Toget gikk kl 0740 og vi var på plass på Finse kl 0825 hvor jeg smurte skiene med Universalklister før vi la i vei kl 0835. Jeg kunne som i fjor droppet klisteret fordi det ble til at jeg skøytet hele veien allikevel. Føret var igjen ekstremt skarpt og løypene var som støpt. Vi hadde flere løpere foran oss dette året fordi vi tok et senere tog, og det var en del som falt stygt i utforkjøringene. Traseen var på flere steder skrå, noe som gjorde det vanskelig å stoppe et fall siden all løssnø var skrapet vekk. Men det var fantastisk solskinn og helt vindstille hele turen. Bedre blir det ikke på fjellet!

Etter tre timer – kl 1136 – var vi i mål på Ustaoset. Hadde vi gått i konkurransen ville fatter kommet på 42. plass, mens jeg ville kommet på 54. plass i våre respektive klasser. Brattås kom ca 20 min før oss i mål. Vi ventet en time nede i målområdet hvor det var full fest, før vi tok buss tilbake til Geilohallen.

Jeg skiftet klær og dro innover mot Ustaoset igjen for å prøve kiten. Jeg kjørte videre forbi Haugastøl og Fagerheim til et vann på vestsiden. Det var totalt vindstille. Jeg satt i bilen, spiste matakken min og hørte på et hørespill om tungtvannsaksjonen på Rjukan på radio. En herlig stund. Jeg bestemte meg for å pakke ut kiten nede på vannet for å sjekke liner og teste om jeg kunne løpe den i gang. Men det var umulig.

Jeg reiste tilbake til hytta og slappet av hele kvelden. Det var ikke fritt for at jeg var trøtt. Morgenen etter var det nok en fantastisk, vindstille dag. Jeg ringte Haugastøl for å høre om det var noe vind der, men nei. Da pakket jeg sammen og reiste tilbake til Oslo hvor jeg etter litt utpakking kom meg ut på sykkelen og syklet min nå faste tur innover Vestmarka, forbi Rustan leir, ned til Semsvannet i Asker, ned til Holmen og hjem igjen til Slependen. En herlig avslutning på en fantastisk helg!

Fagerheim til Sønstevatn

– Jeg legger nøklene til bilen min her i hanskerommet jeg fatter. – Den er grei Helge. Endelig var vi på vei. Klokka var 0920 og vi skulle gå over Hardangervidda til Sønstevatn.


– Jeg legger nøklene til bilen min her i hanskerommet jeg fatter. – Den er grei Helge. Endelig var vi på vei. Klokka var 0920 og vi skulle gå over Hardangervidda til Sønstevatn.

Start

Min bil var parkert dagen før på Sønstevatn i et voldsomt snøvær, vi hadde tilbragt natten på hytta vår på Dagalifjell, og nå hadde vi endelig parkert fatters bil på Fagerheim. Vi skulle fullføre turen Fonnum og jeg startet på og måtte bryte pga mitt mageonde nettopp her på Fagerheim. Endelig skulle jeg få fullført i Børge Ouslands ånd og skispor.

Det var ikke før vi hadde gått ca halvannen mil i skiftende, men for det meste fint vær og vakre flate snøkledte vidder, og nærmet oss Heinseter at fatter spurte meg: – Du Helge, hvor er nøklene til din bil?

Nødløsning

Ting raste sammen i hodene våre. På Sønstevatn ville vi befinne oss over syv mil fra bilen på Fagerheim, og med den hyppigheten av passerende kollektivtrafikk og drosjer som Uvdal har å by på visste vi at vi var skikkelig ute å kjøre. Heldigvis hørte vi duren av en snøskuter rett bak oss. Vi stoppet denne, spurte mannen pent om han kunne hente nøklene for oss og beklaget oss vår stupiditet.

Han svarte at vi vel skulle innom Heinseter, så da kunne vi spørre han som drev det stedet om han kunne gjøre det. Vi forsto raskt at vi nå hadde med uvdølinger å gjøre. Disse er et sosialantropologisk studium eller ti verdt. Knapphet er deres natur, men i kontakt med det fremmede, noe de selvsagt skyr til det ikke er mulig å overse lenger, så utspilles deres knapphet seg ledsaget av et kroppsspråk svært lik en slanges pinsler i en maurtue. Dette kunne bli vanskelig.

Syvende uvdøling i huset

Langt om lenge kom vi til Heinseter. Der var det et yrende liv. Barn, kvinner og menn fint fordelt over tradisjonelle kjønnsmønstre. Ingen enset oss. Vi måtte igjen henvende oss til han vi trodde kjørte skuteren om hvem det var som kunne hjelpe oss. Han svarte med et grynt at han var inne.

Akkurat da kom det en mann ut fra inngangsdøra på seteren. Det ante oss at det var sjefen i huset og vi spurte han om han kunne hente nøklene til oss, i bytte med penger selvsagt. Nei, det fikk vi høre med han andre om, for han ville ikke.

Litt lamslåtte henvendte vi oss til den første igjen og lurte på om han kunne hente nøklene for oss. Han dro lenge på det og har til dags dato ikke kommet med et skikkelig svar, men han tok da imot beskrivelser og formaninger, og hentet hjelm for å dra avgårde. Vi lurte på hvor mye dette ville koste oss. Nei, det visste han ikke, det måtte vi høre med nummer to om. Vi ga opp og lot oss bare flyte med i denne absurde verden. Snipp snapp snute.

Ventetid

Ventetiden brukte vi til å spise, drikke og fikse gnagsår. Hytta var egentlig stengt, men vi fikk da lov (tror vi) til å være innenfor. Det tok en time og et kvarter før nøklene igjen var i vår varetekt og 200 kr var betalt. Vi takket og bukket uten å få noe særlig svar tilbake og dro kjapt videre.

Mot Lågen

Vi fulgte kvistet løype oppover et stykke fra Heinseter før vi la om kursen og gikk mot Geitsjøen. Vi gikk over denne til Geitsjøhytta hvor vi måtte oppover et stykke med en del stein synlig over snøen frem til broen over Lågen som starter her oppe og renner sørover og lager flotte hvite strender på Hvittensand utenfor Larvik.

Leir

Ved 1800-tiden var vi såpass kjørte at vi slo leir for natta. Vi fant et bra sted rett etter broen hvor vi kunne se nedover mot Åan. Vinden ble noe sterkere utover kvelden og det kom noe snø, men det var ikke nevneverdig verst vær. Vi smeltet snø, laget middag, kjedet oss, pratet og holdt oss varme i posene. Natta gikk greit selv om det ofte er kronglete å sove første natta i telt på en tur.

En ny dag

Neste dag kom vi oss opp kl 0730, laget frokost, smeltet mer vann, pakket teltet og var på farten kl 1020. Nok en dag med skiftende vær, men denne dagen var det noe mer sol.

Vi fulgte på langs Hølen, Langevatnet og Skrykken. Det var på Skrykken Børge Ousland hadde sin andre teltleir. Lite vind og vekslende skydekke. En meget vakker strekning. Vi sleit en del med at skiene kladdet. Fuktig gammel snø i bunnen vætte opp den nye snøen på toppen og laget det umulig for oss å smøre skikkelig. Jeg valgte å fjerne all smørning, noe som gjorde skiene noe bakglatte, men med fatter foran i tauet var det ikke noe problem. Det var i alle fall bedre enn kladding. I tillegg bremset de brede skoene mine i hans spor. Gnagsårene begynnte også å kjennes, men slik skal det jo bare være.

Upløyd mark

Til da hadde vi fulgt de merkede løypene og hadde en stund gått nærmest rett østover. Ved Ulvelihytta festet vi igjen kursen sørøst og beveget oss utenfor de merkede løypene. Det er mye mer interessant og gir en god følelse å måtte finne kursen på egenhånd. Med GPS og et godt kart er jo dette ikke spesielt vanskelig. Terrenget gikk nå over i en mer steinete og kuppert type.

Vi fulgte nå en rekke småvann mot Halstjønn og Dragøytjønne. Vi så flere hytter med folk både på Halstjønnberget og lenger sør på Dragøylegeret. Vakkert terreng, men litt sur vind og snødrev minnet oss på at det fortsatt var vinter der oppe. Rett før Halstjønn var vi på turens høyeste punkt, 1227 moh. Hele turen beveget vi oss i overkant av 1100 moh.

Vidda tar slutt

Vi fikk en vakker tur over Smågefjorden. Vi rundet en odde helt øst på vannet og gikk nordøst et lite stykke. Elva Smågåe som renner ut fra Smågefjorden var åpen og vi fylte flaskene våre med deilig kaldt vann. Vi så utover Smågådalen og visste at det var slutt på vidda. Vi skulle ned på ca 1000 moh hvor våren hadde tatt et sterkere grep. Hundre høydemeter gikk fint nedover og vi passet oss for ikke å gå i elva. Rett før vi kom til Vikvatn så vi at isen var dårlig på vannet, og la sporet vårt til grusveien som går langs vannene østover. Det skulle vise seg at isen var dårlig pga. nedtapping også videre, slik at vi måtte følge veien helt frem til Imingfjell.

Veien var bar noen steder, men det var ikke verre enn at det gikk fint. Vi begynte å bli dyktig slitne, men bestemte oss for å prøve å komme helt frem til bilen den kvelden. Selv om teltlivet har sin sjarme, så er en hytteseng langt å foretrekke. Veien gjør en slynge nord på Sønstevatn hvor det største hyttefeltet er lagt, og det ble en omvei for oss. På slutten var det lite snø, slik at ski og pulk fikk kjørt seg. Borte ved demningen på Imingfjell salte vi av og gikk – eller snarere haltet – de siste meterne til bilen. Vinden hadde blitt mye verre og vi var glade både for at vi hadde nøklene til bilen og at vi ikke skulle sette opp teltet.

Hjemtur

Kl 2030 satte vi oss inn i bilen og kjørte til fjells igjen. Det var behagelig å vaske av seg salt og svette, og å få fikset gnagsår. Vi orket ikke lage middag, og tok en tidlig kveld. Vi var begge skikkelig brunebrente i ansiktet, og veldig fornøyde med turen som i alt ble på 60 km.

Nedtur

Mandag morgen fant vi ut via WAP at vi nok ikke kunne vente å få med oss bilen som stod på Fagerheim. Der oppe var det storm og kolonnekjøring kun for store kjøretøy. En kar på Haugastøl fortalte oss at det ikke var noe vits i å prøve å få ut bilen slik været var. Det kom fortsatt snø, og så sant det ikke ble til regn måtte vi reise hjem uten bilen. Vi sjekket værmeldingen for de neste dagene og så at det nok ikke ble noen bedring. Dermed tok vi beslutningen om å reise hjem uten bilen. Fjellet er uforutsigbart, og det gjør det jo ekstra forlokkende. Takk for en herlig tur!

Turen i korte trekk

Fagerheim fjellstue – Veslekrækkja – Heinungen – Øvre Hein – Heintjønne – Heinseter – Geitsjøen – Geitsjøhytta – Hølen – Langevatnet – Skrykken – Ulvelihytta – Halstjønn – Dragøytjønne – Smågefjorden – Smågådalen – Vikvatn – Mevatn – Sønstevatn – Imingfjell.