Stikkord: Vestmarka

Kategorier
Nærtur Tekst

Representasjon, pilot, kart eller projeksjon: novembernatt i Vestmarka

For enhver TV-serie er det slik at man må lage en pilot som brukertestes og vurderes av TV-faglig sterke medarbeidere før en eventuell produksjon og sending. For lengre ekspedisjoner er det også vanlig med rekognosering i forkant. Jeg benyttet meg av helgens høytrykk til å pilotere eller rekognosere til sommerens store prosjekt: Sommeren i Vestmarka.

Planen er såre enkel: jeg akter å bo i telt langs den tidligere drikkevannskilden Store Sandungens vestlige bredd fra 1. juni til 31. august 2008. Målet er å kunne suge i seg store mengder frisk luft og fôre naturlidenskapen til den gisper av lykkelig utmattelse.

Kondisjonalis

Helgens rekognosering skulle gi meg en pekepinn på en rekke essensielle faktorer, slik som for eksempel plassering av leir. Det er selvsagt viktig å tenke på hvor solen står opp om morgenen og hvor den går ned relativt til leiren. Ved å velge vestsiden av vannet ville jeg være sikret fin morgensol, men ikke sikkert en veldig sen kveldssol på grunn av trær som ville skygge for.

Avstanden fra parkeringsplassen ved Vestmarksetra er essensiell siden jeg ikke har tillatelse til å kjøre inn til Store Sandungen og vil derfor være nødt til å bruke sykkel eller gå for å komme meg til og fra jobb. Avstanden fra grusveien som slynger seg langs vannet og til leieren vil også være viktig, siden jeg vil komme til å ha telt og en del utstyr stående og ikke ønsker at noe skal forsvinne i lommene til frekke forbipasserende. Leiren bør derfor være noenlunde skjult.

Tilgang på brensel er en annen viktig faktor. Jeg vet det er forbud mot bålbrenning fra 15. april til 15. september, men kjenner jeg sommeren i Norge rett kommer det til å regne mesteparten av tiden. Hvis man er ekstremt forsiktig i forhold til å ha vindretningen fra vest slik at glør blåser utover vannet, så skulle det være mulig å brenne uten fare også på tørrere dager. Å ha en bøtte vann stående er viktig, men også det å dynke skogen rundt vil være nødvendig. Bruk av furu eller løvtrær istedenfor gran til ved skulle hindre den store gnistspruten.

Til alt hell fant jeg det perfekte sted: et hogstfelt langs vestlige bredd med sol trolig bortimot hele døgnet om sommeren, uendelig tilgang på ved og et par hundre meter unna veien. Ser man utover vannet mot øst gir det behag for øyet, men ser man mot vest gaper skogsmaskinenes terror mot en, men gitt de praktiske fordeler denne plassen gir, så kan det tolereres.

Presens

Jeg står opp, det er lørdag, setter til livs en solid frokost, pakker sekken og begir meg med bil opp til parkeringsplassen ved Vestmarksetra. En herlig høy himmel, litt vind og et par varmegrader steller pent med meg der jeg rusler langs veien. Jeg tar av, som så mange ganger før, mot Rustad leir. Fem kilometer senere har jeg passert Lushattdalen og befinner meg ved østsiden av Store Sandungen. Vannet er badet i sol, og jeg går veien som snor seg langs bredden på nordsiden. Jeg passerer den skjemmende høyspentgaten og finner mitt sted blant rester etter en kamp på liv og død bare maskinene kunne vinne. Hogstfeltet er et kaos av trerester, men langs bredden på en liten tange finner jeg plass til bålet og meg selv ved siden av dette.

Ettermiddagen går med til å lage bålplass, hugge ved, nyte varmen fra bålet og glovarme kopper med bålkokt kaffe. Mørket faller på, og jeg ligger ved siden av det flammende bålet, mens jeg leser Tomas Espedals vakre, vakre tekster fra «Biografi (glemsel)», «Dagbok (epigrafer)» og «Brev (et forsøk)». Som en ladet projisering av neste sommer leser jeg følgende:

Sommer, et hus.

Vi skulle bygge en sommer, men først måtte huset rives og ned måtte veggene, planke for planke og av måtte taket, takstein for takstein, til huset var åpent. Og opp måtte dørene og opp måtte vinduene en vind gjennom huset og ut måtte møblene, ned med gardinene. Vi måtte rive opp gulvet, bære ut bøkene, bildene, brevene; jeg måtte bære henne ut av huset, denne skyggen, alle disse usynlige bevegelsen, lydene og sporene; vi vasket dem bort, vi kastet alt ut, vi elsket oss inn, inn i huset i varmen.

Varmen fra ryggen og magen og huden; de nye veggene, de nye rommene, åpne og lyse: jeg bar henne ut av huset og flyttet inn i deg.

Tomas Espedal, Biografi, Dagbok, Brev, 2006, s. 312

Fem gutter befinner seg bare noen hundre meter unna meg på en annen tange. De skråler og brenner bål. Teltene deres står klare for natten. Jeg har masser av ved og kan brenne så stort bål jeg bare vil, og det står ikke noe telt til rådighet for min natt. Det er helt mørkt og stjernene kommer én etter én frem fra der de er om dagen.

Jeg spiser en boks med lapskaus. Kaster hermetikkboksen i bålet. Alt kan fortæres av flammene bare det er nok tid. Jeg har god tid. Jeg legger på mer ved, og koker nok en kjele med kaffe. Snart ligger jeg i soveposen med dunjakken på. Vannet fryser kjapt på vannet jeg har stående. Men jeg er varm. Jeg ligger rett ut på ryggen, og mens musikk og stemmer strømmer ut fra min lille radio, så ser jeg inn i fortiden der oppe på himmelen. Jeg ser en projeksjon av fortidighet, en representasjon av det som ikke lenger finnes, et kart over noe som har vært.

På sporet av den tapte geografi

Kart viser kanskje ikke alltid en historisk situasjon. De kan også vise fantasifull planlegging og mer eller mindre realiserte planer.

Line Monica Grønvold, Kart som historisk kilde, Tobias 3/2004

Dette sier Line Monica Grønvold i artikkelen «Kart som historisk kilde». Redaktør Tore Somdal-Åmodt supplerer Grønvold og hevder følgende:

Kart gir informasjon om fortid, nåtid og ønsket fremtid.

Tore Somdal-Åmodt, Tobias 3/2004

Oslo byarkiv er ikke alene om å mene at kart ikke har noen entydig og åpenbar referanse. Den amerikanske forfatteren Craig Conley har i litteraturen funnet frem til 75 tomme kart, dvs. uten diversitet. Det er kart over ørkener, snøbroer, mystiske kongedømmer og steder som ikke lar seg navngi.

Ett av kartene som gjengis er Lewis Carrolls «Ocean-chart» fra diktet «The Hunting Of The Snark» fra 1878.

Snark Hunter’s error-free map

He had bought a map representing the sea,

Without the least vestige of land:

And the crew were much pleased when they found it to be

A map they could all understand.

Lewis Carroll, Alice in Wonderland, 1992, s. 236

Italo Calvinos fargerike og fantastiske «Le città invisibili» eller «De usynlige byer» er en annen slik ode til den imaginære geografi, eller pseudogeographica som det kalles. Slike representasjoner, som pretenderer å være beskrivelser, er selvsagt som kart å regne.

Barnum-uttrykk, eller Forer-effekten, er uttrykk som gjerne brukes i såkalt «cold readings» eller i horoskoper. De kartlegger basert på det fellesmenneskelige. Italo Calvinos byer er slike «cold readings» av byer. De passer på alle og ingen. Nettstedet blindatlas.com har fortsatt det uendelige arbeidet med å kartlegge den imaginære geografi.

I min barndom, nærmere bestemt i 1984 eller 1985, satt min bror og jeg foran vår fantastiske Amstrad CPC 464 og spilte spill som Manic Miner, Sabre Wulf og Jet Set Willy II: The Final Frontier, mens vi frenetisk tegnet ned alle brettene på papir. Jet Set Willy hadde rundt hundre rom, så det var en stor jobb, særlig fordi man hele tiden måtte starte på nytt etter tre glipper. Men det mest fascinerende var jo å se hele kartet ferdig. Man fikk et glimt inn i arkitektens hode, i dette tilfellet den myteomspunne britiske programmereren Matthew Smith. Kartet viste hele Jet Set Willys villa med båtbrygge og allting. Nå finnes dette kartet selvsagt på internett. Interessant nok finnes det i Jet Set Willy II et kart over spillet i selve spillet inne i kartografi-rommet.

Cartography Room

Jeg husker vi slet lenge med å projisere den post-impresjonistiske Henri Rousseau-aktige jungelen i Sabre Wulf ned på papiret. Dette kartet finnes også nå på nett og består av 256 skjermer, et kjent tall for alle datakyndige.

Sabre Wulf kart

Sabre Wulf har en advarsel til alle de som trer inn i dens fuktige pixeljungel:

THY PATH IS LONG SO TREAD WITH CARE

BEWARE THE WULF AND PASS HIS LAIR

DANGER THREATENS ALL AROUND

SO TAKE YE FROM THIS HIDDEN MOUND

TO FREE THEE FROM THIS SUNKEN GATE

BY WAY OF CAVE OR MEET THY FATE

AN AMULET TO SEEK THY WILL

`TWAS SPLIT BY QUAD AND HIDDEN STILL

PASS THE KEEPER WROUGHT WITH HATE

TO GAIN AN ENTRANCE TO THE GATE

THE PIECES LOST MUST THEE AMAS

FOR IF NO CHARM THEN NON SHALL PASS

Ultimate Play The Game, Sabre Wulf, 1984

Preteritum

Jeg lå fortsatt i posen. Ved hadde jeg nå samlet i en god haug ved bålet. Guttene på den andre odden begynte å roe seg. Natten seg inn over oss. Himmelen og bålet gnistret om kapp. Jeg gled dypere inn mot søvnens rike, og falt av jordskorpen, hodestups ut/inn i verdensrommet.

Denis Wood i sin bok «The Power Of Maps» hevder at:

We are always mapping the invisible or the unattainable or the erasable, the future or the past, the whatever-is-not-here-present-to-our-senses-now and, through the gift that the map gives us, transmuting it into everything it is not … into the real. This month’s Life leaps at me from the checkout counter: «Behold The Earth,» it says. «Startling new pictures show our planet as we’ve never seen it before.» Inside, below the heading «This Precious Planet,» the copy promises «Striking new views from near space show us more than we could ever have guessed about our fragile home.»

Denis Wood, The Power Of Maps, 1998

For Denis Wood dreier kartet seg om en avbildning av et gitt punkt i rom og tid, det være seg det usynlige, det uangripelige eller det slettbare stedet, i fortid eller fremtid. John A. Gowan, i artikkelen «A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology» derimot, sitter skrevs over et kartografisk problem som innebærer fortid, fremtid og nåtid på samme tid, men ikke på samme sted.

The mapping problem presented by the time dimension is easily stated: as we look outward in space we look only backward in time. Because of the finite speed of light, we cannot look out in space into the present. We see our Universe not as it is, but as it used to be, in an ordered regression of spatial shells receding into the past as we look deeper into the heavens. Furthermore, the past Universe that we see from Earth is a unique subset of the whole past, as we cannot see any of our own history, and we see only single moments in the history of other parts of the Cosmos. To escape from the observational tyranny of the one-way character of time, the finite velocity of light, and the linkage of both with space, we must find a way to disentangle the spatial and temporal dimensions so that we can map what «is» as well as what we are constrained to see. Problems such as these are wholly unfamiliar to the Earth cartographer and require the use of a 4-dimensional spacetime map.

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

Så mens jeg ligger her i posen og ser på Melkeveien over meg, så ser jeg altså ikke universet slik det er, men slik det var. Det tar åtte minutter for lyset fra solen å nå jorden. Denne tidsforskyvningen forplanter seg jo lenger objektene er unna oss. Man kan altså se langt inn i fortiden, helt tilbake til Big Bang, hvis man har gode nok apparater.

Videre, sier Gowan, så er det slik at vi bare ser en gitt andel av det fortidige universet, siden vi ikke kan se oss selv i dette universet, og vi ser bare separate øyeblikk fra historien til andre deler av kosmos. Hans firedimensjonale rom/tidskart er altså et forsøk på å slippe unna denne kosmiske tidsklemma, det at tiden bare går en vei, at lysets hastighet er konstant og den beggesidige koblingen til rommet. Kartet viser oss altså hva som finnes, samt hva vi kan se av universet.

4-dimensional spacetime map.

De seksten ringene på kartet representerer universets alder i milliarder år (som var antatt å være 16 i 1981, men som nå er angitt til 13,7 uten at dette gjør noe for teorien) og økte utstrekning i dette tidsrommet. I midten er Big Bang, universets start. Hver av ringene representerer også en isometrisk tidskurve, dvs. at rommet på denne linjen har samme alder. For enhver observatør, så er bare ¼ av kartet reelt. For observatør A betyr dette øvre venstre del. Han sier det er to grunner for dette. For det først, siden tiden bare går i én retning så er bare venstre eller høre del av sirkelen reell. For det andre, siden linjene i sirklene utgjør alle de tre romlige dimensjonene, så kan bare den øverste eller den nederste delen av sirkelen være reell.

Observatør A representerer en observatør på jorden, meg. Når jeg ser på stjernehimmelen så ser jeg tilbake i tid mot Big Bang. Andre observatører i universet ser kosmos fra det samme perspektivet, og befinner seg dermed også på den ytterste sirkelen, slik som B. Hvis lysets hastighet ikke var konstant men uendelig høy, så ville vi alle sett universet slik det er representert på den ytterste linjen. A og B ville dermed sett det samme. Men, det er altså slik at lysets hastighet er konstant, og dermed er lyset avhengig av rom og tid.

Sirkelen som går fra A og inn til kjernen av universet kaller Gowan «observatørens sirkel» eller «lyslinjen». Lyslinjen er sporet av alle lysstråler mellom oss og Big Bang; alt vi kan se av universet ligger på denne linjen. Husk også at det bare er den øverste halvdelen av denne sirkelen vi regner med. Grunnen til at denne lyslinjen ikke er representert på samme måte som tidslinjen er at vi ikke kan observere vår egen historie i rommet, derfor må det være en sirkel.

For en observatør B som ligger 4 milliarder lysår unna oss (A), så kan vi gå 4 milliarder lysår tilbake i tid langs vår tidsakse. Nitti grader på denne kan vi trekke en strek som går til den ytterste sirkelen hvor også vi befinner oss. Tangenten A’B er altså slik vi ser ut for B, mens slik B ser ut for oss (A) er tangenten B’A.

Any observer of the Universe may be considered to occupy the center of an infinite set of nested, concentric, spherical observational shells. An observational shell is the 2-dimensional inner surface of a hollow sphere whose radius is determined by the depth of the observer’s view into space. The observer sees the Universe as a coherent, 3-dimensional stack of these shells. These shells are 2-D spatial subsets of the Universe as it existed at a particular moment in its history. They are unique to every observer’s view. The chief mapping significance of the shells is that they are 2-dimensional surfaces. Because a 3-dimensional volume is represented in our map as a 1-dimensional line, a 2-D surface must be mapped as a zero-D point.

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

For å forstå dette ber Gowan oss om at vi later som vi ser ut i rommet mot månen:

Imagine the complete observational shell that surrounds the Earth at this distance: a 2-dimensional spherical shell of radius (approximately) 240,000 miles, or about 1 1/3 light seconds. This particular observational shell is a spatial slice of the entire Universe as it existed 1 1/3 seconds ago, but the only part of that past Universe we can see is the slice that contains our Moon. Now repeat this imaginary flight to the larger observational shell that contains our Sun, which is a spatial slice of our Universe as it existed about 8 minutes ago (the Sun being 8 light-minutes distant). Although we know the entire Universe existed 8 minutes ago, the only part of it we can see as it existed then is the slice containing our Sun. Finally, imagine the huge observational shell that cuts through our neighboring galaxy, Andromeda, at a distance of about 2.2 million light years. The Andromeda stars intersected by this large observational shell are the only objects we can see in the entire Universe as it existed exactly 2.2 million years ago.

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

Øvelsen over viser oss at vi aldri ser hele universet slik det eksisterte på et gitt tidspunkt, men snarere en suksessivt større, eldre og alltid forskjellige andeler av det i rom/tids-skall som trekker seg lenger tilbake i fortiden etter hvert som vi ser dypere inn i rommet.

It is only the combined thickness of an infinity of such shells that gives us the impression of seeing spatial volume. The observational shells become very small as we approach Earth, finally reducing to the size of our own bodies. We see practically nothing of the Universe as it exists «now».

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

Perfektum/pluskvamperfektum

Jeg har gått hjemover. Jeg har gått mot sommeren, men inn i vinteren. Snøen har drysset ned. Jeg hadde tatt en avstikker fra veien inn i naturens kompost. Jeg hadde blitt renset og har vært på vei tilbake. Tomas Espedal hadde sagt bak i hodet mitt:

La oss gå den motsatte veien: baklengs opp grusgangen med ryggen mot huset og inn døren som lukkes. Du rygger inn i entreen, besluttsomt bakover mot en ny dør og inn i skriverommet hvor du, uten øyne, som om nakken er seende og vitende, finner stolen og setter deg ned. Du ser ut vinduet, kanskje er det tingene ute som ser inn, det kaster et blikk tilbake, og brått er du sett av noe som ikke kan se. Eplene ligger i to sirkler på bakken rundt trærne, og med ett løfter ett av eplene seg fra bakken. Eplet løftes, det stiger opp, en rett linje fra bakken og hurtig opp mot grenen hvor det fester seg.

Tomas Espedal, Biografi, Dagbok, Brev, 2006, s. 156

Kart er hukommelse. Kart er projeksjoner, og som alle projeksjoner har det blitt gjort et utvalg av hvilke parametere som skal projiseres, avhengig av projeksjonens formål.

Kategorier
Fottur

Helg i dyrets tegn


Med planer om overnatting i nyanskaffet lettvektstelt la Pia og jeg i vei innover Vestmarka fra Vestmarksetra lørdag kl 1230 med kurs for Svartvann 5,5 km unna. Det ble en vidunderlig helg.

Som nok et ledd i prosessen med å få Pia til å bli Lars Monsen, ville vi altså bruke også denne helgen på friluftsliv i vårt nærområde Vestmarka. Tanken var å gå til Svartvann for å overnatte der. Vi ruslet i vei med ikke alt for tunge sekker langs veien mot Grønland. Behagelig temperatur og overskyet vær. På Grønland møtte vi første store hindring: en stor flokk kuer, både kviger og okser. Pia hadde en litt nervøs start, men viste disse store, nysgjerrige og godmodige dyrene hvor skapet skulle stå – helt inne i hjørnet, stille. På veien fråtset vi i markjordbær og blåbær, en skikkelig kosetur.

Svartvann

Vi kom etterhvert til Mikkelsbonn, skiforeningens lille hytte. Der var det selvsagt stengt for sesongen, og vi gikk raskt forbi med kurs mot Svartvann. Et vakkert lite vann er det, men det ligger litt i bakevja med mye skog rundt, så det blir litt tett. Vi fant ikke helt stemningen der for overnatting, men spiste mat og kokte kaffe på primusen.

Vi bestemte oss for å gå videre. Dagen var ennå ung og vi ønsket å gå litt mer. Da fikk det heller være med overnatting. Noe bålkos var det også heller tvilsomt med av frykt for skogbrann. Vi gikk tilbake til Mikkelsbonn og tok av en sti rett sørover med den 450 moh høye toppen Gampen som mål.

Molter, Gampen og latin

På veien fant vi til vår store overraskelse moden molte. For oss som er vant til molte på Dagalifjell, så var dette spennende. Vi spiste rikelig og kunne krysse av en tredje type bær spist den dagen.

Vestmarka er en meget mystisk skog, med bregner og tett gran, furu og lauvskog. Tusser og troll lever fint her inne. Mystisk er også Latinersteinen ved Butterudbonn som etter sigende er satt opp av to latinerstudenter i 1928.

Vi la fra oss sekkene og tok oss en tur opp til utsiktspunktet på Gampen med utsikt mot Hørtekollen og Lierbygdene i vest, og Oslofjorden og Hurumlandet i sør.

Store Sandungen

Videre fulgte vi stien mot Haveråsen og etterhvert langs åsen. Vi nådde toppunktet på 437 moh med utsikt utover Oslofjorden. Så gikk vi nedover mot Store Sandungen. På veien snakket vi om elg, og rundt en sving støtte vi plutselig på to oksekalver. Pia trodde selvsagt at det var elg og skvatt til. Oksene skvatt også omtrent like mye, men vi omgikk hverandre som venner, og Pia lovte hun skulle være tøffere ved neste møte med kuer. Ved Store Sandungen fikk vi oss endelig litt vann, sjokolade og hvile. Masse sauer gikk rundt uten at vi klarte å stifte nærmere bekjentskap med dem. Vi vurderte å gå til Lille Sandungen for å slå leir der, men bestemte oss i steden for å gå hjem. Vi hadde hatt en deilig tur.

Hjemover

Som sagt, så gjort. Vi la i vei på de 3,5 km mot bilen og Vestmarksetra. Etter en stund møtte vi flere kuer og Pia var tøff som bare det. Vi var passe møre i bena da vi kom til bilen, etter 8 timer på farten og ca 20 km tilbakelagt.

Turen i korte trekk (dag 1)

Vestmarksetra – Grønland – Mikkelsbonn – Svartvann – Mikkelsbonn – Butterudbonn – Gampen – Haveråsen – Store Sandungen – Vestmarksetra.

Søndag, sauer og Sandungen

Etter en lang og bedre frokost satte vi oss på syklene fra Vestmarksetra ca kl 1230 søndag. Målet var først å sykle til Rustan leir og ned til Semsvannet, men vi forandret planene. Tidlig på turen fikk vi vårt første møte med kuene igjen som sto midt i veien. Vi syklet rett gjennom og Pia var tøffere enn noensinne. Vi syklet til Store Sandungen hvor vi valgte å følge vestsiden av vannet i steden for østsiden mot Rustan. Utrolig fin sykkelvei med grus rundt vannet. På sørsiden møtte vi to helt tamme sauer som villig lot seg klappe og Pia var i himmelen. De var veldig pågående, noe som ikke bedret seg etter at de fikk hver sin kjeks.

Lille Sandungen, Solli og ville svin

Veien gikk videre nedom Lille Sandungen. Vi var jo nødt til å se hvordan det så ut der. Og joda, der var det idyllisk. Vi syklet tilbake og tok av veien mot Solli. Utrolig fint med mye oppoverbakke på fin grus og jord oppover Kariåsen og mot Vestlia. Så nådde vi Solli, spiste kjeksen som var igjen og trillet kilometer på kilometer nedover mot Bergsmarka. På veien fikk vi nærkontakt med et gigantisk villsvin og ungene. Dermed kunne vi føye til ennå et dyr på listen over helgens møter. Senere så vi også hester og ekorn.

Skaugum, Sem og hjem

Så syklet vi videre mot Semsvannet, forbi Skaugum og nedover mot Holmen. Der tok vi oss en kjapp is før det begynte å regne tungt. Turen gikk til Billingstad hvor vi skilte lag, Pia tok av med retning hjem til Juterudåsen, jeg med retning mot Vestmarksetra for å hente bilen. Vi hadde vel tilbakelagt ca 40 km den dagen.

Det hadde vært en herlig helg som ble avsluttet med spasertur til Sandvika for en pils og kino (Sin City) før spasertur tilbake. Og Pia, hun er blitt litt mer lik Lars Monsen, bare utrolig mye penere.

Turen i korte trekk (dag 2)

Vestmarksetra – Store Sandungen – Lille Sandungen – Store Sandungen – Kariåsen – Vestlia – Solli – Bergsmarka – Semsvannet – Hvalstad – Holmen – Billingstad – Vestmarksetra.

Kategorier
Fottur

En vårnatt på Krokskogen


«Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger.»

Slik beskriver Peter Christen Asbjørnsen opplevelsen av Krokskogen en sommernatt for snart 200 år siden. Vi håpet på både tusser og troll, men så dessverre lite av det.

– Jeg vil bli Lars Monsen, sa Pia. – Javel, tenkte jeg, det skal bli. Dette var i påsken. Siden da har vi prøvd å få henne til å bli Lars Monsen. Vi er ikke helt i mål, men vi er på vei. Turen til Krokskogen denne kalde vårlørdagen tidlig i mai var nok et skritt på veien.

Vi kjørte mot Åsa og oppover til Damtjern etter en lang frokost. Dette skulle ikke være noen lang fottur, men mest leirliv og overnatting ute i det fri under en presenning fra Ikea. Vi parkerte ved Damtjern, betalte 15 kr og la i vei. Damtjern er oppdemmet og ser mer eller mindre ut som et krater på denne tiden av året. Storflåtan er bedre. Vi gikk langs begge før vi rundet Storflåtan og beveget oss mot Heggelivann. På veien spiste vi lunch, fyrte opp primusen og drakk te. Utrolig hyggelig, men rasten ble utført med luer og dunvester på.

Leirliv

I nordenden av Heggelivann fant vi en vakker leirplass og bestemte oss for å tilbringe natten der. Klokken var bare litt over fem, men vi hadde da gått ca én mil. Vi spente opp presenningen (som Lars Monsen har lært oss) og vi kom akkurat under da en skikkelig haglebyge kom over oss. Flaks! Etter at bygen var over satte vi igang med vedhogst. En rekke tørre grantrær lå i en haug ved leiren, så jobben ble enkel om enn litt slitsom med å kappe vedkubber. Vi ryddet faktisk hele leiren etter hvert. Det skulle jo se bedre ut da vi dro enn da vi kom (som Lars Monsen har lært oss).

Vi bygget opp bålet (som Lars Monsen har lært oss) med to lange kubber i en V-form og fliset opp en del kubber slik at de lettere kunne ta fyr (som Lars Monsen har lært oss). Tilslutt litt never hentet kun for hånd av bjørketrærne rundt leiren (som Lars Monsen har lært oss) slik at vi ikke videreførte det hærverket som med kniv har vært utøvet av andre i samme ærend på disse trærne. Flere av dem var allerede døde av denne dårlige behandlingen.

Med én fyrstikk

Så kom det spennende øyeblikket hvor bålet skulle tennes med én fyrstikk (som Lars Monsen har lært oss). Og det funket! Dette fikk meg til å tenke over hvorfor det er så viktig å tenne bålet med bare én fyrstikk. Dette er jo noe Lars Monsen har preket både i bøker og programmer på TV, og jeg må ærlig innrømme at det virket litt bråkjekt og unødvendig manne-aktig. Men jeg kom til den konklusjonen at ved å ha dette målet så tar man seg så god tid med bålet at man lykkes og slipper masse frustrasjon, nedplukking av bålet, blåsing og annen unødig herjing. Dette førte til at jeg også neste morgen tente bålet med én fyrstikk. Det er ikke verst, brenntid på 12-14 timer med bare to fyrstikker!

Vi koste oss veldig rundt dette bålet (som Lars Monsen har lært oss). Grillet pølser, kokte kaffe på svartkjele (som Lars Monsen har lært oss) og hadde det helt storartet. Været var skiftende, men overveiende fint, og vannet kunne by på vak fra ørret og våryre ender.

Kald natt

Vi la oss etter elleve, og det ble en lang, kald natt. Tynne liggeunderlag gjorde det ikke bedre. Men vi sov da noen timer, og selv om Pia ikke var helt fornøyd med natten, så var hun litt mer Lars Monsen både i egne og mine øyne den morgenen. Vi fyrte opp bålet, kokte oss kaffe og laget oss litt mat. Så pakket vi leiren og vandret hjemover. Først tilbake i våre egne spor, så tok vi av vestover mot Damtjern igjen. Været ga oss både regn og sludd. Etter 6 km var vi i bilen ved tolv-tiden.

Oppsummering

Har så Pia blitt mer Lars Monsen? Svaret er ubetinget ja. Hun har gått langt med sekk, sovet under åpen himmel ned mot null grader, kappet mye ved, hengt opp gapahuk, håndtert samekniv med den største selvfølge, tisset på egne bukseben uten nevneverdig oppstyr, observert en rekke dyr (både dyr som står beskrevet i bøkene og andre), og hun har hatt stort pågangsmot og humør under hele turen.

Turen i korte trekk

Damtjern – Storflåtan – Heggelivann – Damtjern.